Verdilabyrinten

Den siste kommentaren min, nummer to, kom nå på mandag. Den er temmelig vinglete og vassen, for å være helt ærlig. Den slår til høyre og til venstre, går seg vill i formuleringer, og det er sant å si ikke lett å lese seg fram til hva det er jeg egentlig mener.

Heldigvis er den klar nok til at jeg har fått noen sinte reaksjoner, alltid et tegn på at jeg i det minste er inne på noe. Men den taper på at jeg har latt språket og mine egne flyktige tanker føre meg dit de vil, heller enn å velge et tydelig tema og en klar innfallsvinkel (og gjerne en konklusjon på forhånd), og holde meg til dem.

Timingen er det ingenting å si på, den sto på trykk samme dag som Mohammad Usman Ranas kronikk om “Den sekulære ekstremismen”. Og “møtet mellom Vesten og islam”, selv om begrepet er en grov forenkling av en komplisert prosess, gjør uansett møtet mellom religion og ikke-religion, mellom sekulære, synkretistiske og ekstremistiske strømninger, dagsaktuelt hver eneste dag.

Det er en vanskelig debatt. Det vil si, det er flere vanskelige debatter, men for meg som sekulær, liberal, etter forholdene urban aktør i (eller på siden av) samfunnsdebatten, koker det hele ned til spørsmålet om, nettopp, hva som skjer når noen kaller det diskriminering at de ikke får lov til å diskriminere.

Veldig mye av det andre er en no-brainer: du skal ikke drepe, true eller trakassere noen bare fordi du er uenig med dem, eller fordi de er uenige med deg; du skal behandle andre folk med respekt og tålmodighet; du skal ikke gi ungene og kjerringa (eller mannen, for den saks skyld) juling - og så videre.

Når det gjelder religiøse regler og overbevisninger som virker underlige og unødvendige, enten det dreier seg om assorterte forbud mot å spise bestemte matsorter (jeg liker diskordianismens forbud mot pølsebrød veldig godt), skjeggpåbudet til sikhene eller om foreskrevne handlinger som nattverd, skriftemål og fem daglige bønner, så er det helt greit for meg. Som fanatisk motstander av absolutte sannheter er jeg agnostiker, ikke ateist, og jeg skal ikke påberope meg en allmengyldig innsikt i hva som måtte eller ikke måtte føre til frelsen. Så lenge det faller godt innenfor min lov, kardemommeloven, er det fritt fram for min del. Og jeg har attpåtil en raus tolkning av hva som ligger i begrepet “være grei og snill”.

Men så kommer vi til de forbudene som går rett til kjernen av en identitetskamp og kamp for anerkjennelse som har pågått over lengre tid. Og det er da det blir vanskelig. Hvorfor? Fordi det skurrer med mine grunnprinsipper å skulle fortelle noen andre hva de skal mene, og ikke minst å tvinge dem til å mene noe annet. Det er klart det er vikarierende argumentasjon når politiske eller religiøse ekstremister plutselig blir ihuga tilhengere av toleranse og ytringsfrihet, men det at de prøver å bruke idealenes retorikk mot idealenes realitet gjør ikke at idealene slutter å gjelde for dem.

Og det slutter ikke der. Men det må teksten. Dette må jeg komme tilbake til.

Definisjonen av kjærlighet

Matt Groening vet mye, blant annet hva kjærlighet handler om. Derfor er det bare å løpe og kjøpe Life in Hell.

Post hiatus

hi·a·tus

(h-ts)

n. pl. hi·a·tus·es or hiatus

1. A gap or interruption in space, time, or continuity; a break: “We are likely to be disconcerted by . . . hiatuses of thought” Edmund Wilson.

2. Linguistics A slight pause that occurs when two immediately adjacent vowels in consecutive syllables are pronounced, as in reality and naive.

3. Anatomy A separation, aperture, fissure, or short passage in an organ or body part.

---

[Latin hitus, from past participle of hire, to gape.]

(fra Free Dictionary)

Jepp. Å ta en lang pause er bestandig den beste starten på et nytt prosjekt. Nå er ikke dette et veldig ambisiøst prosjekt, da, men siden jeg nå har en ledig stund, var det på tide å oppdatere.

Jeg har begynt i ny jobb: Fra å være vikar-hangaround i Aftenpostens politiske avdeling (big whoop) har jeg gått til Nationen - en mindre og på mange måter rarere avis. Nationen dekker kornpriser, jordbruksoppgjør, skogene i Trillemarka (akkurat det gjorde jeg for så vidt ting på i Aftenposten også), rovdyr, sauebønder, you name it: Det er Bygde-Norges riksavis, og det er en tittel blekka tar på alvor.

I Nationen er det mitt lodd å være Bygde-Norges Knut Olav Åmås, Bygde-Norges Simen Ekern eller Bygde-Norges han svenske bloggeren som jobber i Klassekampen. Med mitt knivskarpe intellekt skal jeg skjære gjennom daukjøttet og plukke ut de feteste, lifligste bitene av tilstrømningen av utbrudd og innspill fra lesere og aktører, og av dette bygge opp en debattseksjon som tenner og engasjerer leserne ytterligere. Det betyr sauer, det betyr raseri, det betyr by og land - mann mot mann. Leserbrevskribenter er ikke nødvendigvis representative for befolkningen som helhet, men det er mitt inntrykk at det er mye fremmedgjøring også i Bygde-Norge, en følelse av at dagens politikere og maktmennesker ikke forstår, eller ikke bryr seg om, hvilke problemer som plager den jevne innbygger. Ellers er Nationen en relativt viktig arena for diskusjoner om EU og WTO, og om miljøpolitikk, så det hender det dukker opp ting som det går an å forholde seg til også om man aldri har satt sin fot utenfor ring tre.

I tillegg til dette er det meningen at jeg skal skrive, og da først og fremst kommentarer. Foreløpig har jeg skrevet en eneste en - om det amerikanske presidentvalget. Det er i det minste noe jeg kan skikkelig mye om fra før, det blir interessant å skulle gyve løs på de mer obskure bitene av Nationens dekningsfelt etter hvert. Jeg har videre fått opplæring i redigering, som er en nyttig erfaring, men jeg er glad det ikke er mitt hovedarbeidsområde.

Den perfekte jobben? Nei. Men det er vanvittig godt å ta et steg tilbake fra rotteracet, sortere tankene og å ha tid til å gjøre noe annet enn å løpe etter nyhetsbildet.