Uke fire: Erleuchtung/Aufklärung

Språkforvirring: Hvor lett er det å tabbe seg ut når du prøver å si noe fornuftig? Tydeligvis veldig lett – selv folk som lever av å utforske konseptuell presisjon går på trynet forbausende regelmessig, og selv når du trodde du hadde hogd noe klart og tydelig i stein, kommer det noen og skal etterprøve hva du egentlig har sagt.

Mitt inntrykk av pensum så langt: De engelskspråklige politikkekspertene er nærmest faget. Det er flest av dem på leselistene, og det er de som “gjør” og forklarer ting. Naturlig nok – støttelitteratur og videre analyser av evige problemstillinger og eldre tekster er av nyere dato, og engelsk har blitt viktigere og viktigere etter hvert som årene har gått. Men likevel: Fagets rockestjerner, iallefall ifølge progrock-gjengen som leder avdelingen her, virket i hovedsak på tysk. Du har noen engelskspråklige kjemper – Hume, Hobbes, Rawls, Locke, kanskje Mill, for eksempel – men det er de tyskspråklige filosofene (og de blir på en måte klemt inn i filosofibegrepet uansett om “mange ville kalle dem” for eksempel økonomer, sosiologer (gjerne såkalte lenestolssosiologer, altså de som sitter et sted og tenker store tanker heller enn å gå ut i verden og observere små ting) eller historikere) finner på ting og i stor grad driver dem fremover. Til og med John Rawls, moralfilosofiens nåværende supermann, bruker flerfoldige spaltemetre på å forklare at han først og fremst er inspirert av tyskeren Kant, og for all del ikke av engelskmannen Hobbes, selv om teorien til Rawls, som baserer seg på en tanke om at godt samfunn skal kunne bygge på en tenkt samfunnskontrakt en kan se for seg at ville blitt inngått av fornuftige folk for å opprette et godt samfunn (det høres sirkulært ut, men det er ikke helt det – eller kanskje det er det) kan ligne en god del på Hobbes’ opprinnelige samfunnskontrakt, tenkt inngått av livredde folk som frykter at hvis en ikke har politi i gatene som har rett til å bruke makt for å holde orden, så blir det kaos – og derfor gir de fra seg masse frihet for å sikre trygghet.

Til Rawls’ forsvar er Hobbes’ teori, fra 1666, basert på en grunnforutsetning om at det er rimelig å forvente at mennesker kommer til å gjøre helt jævlige ting hvis ingen stopper dem. Kants teori fra omlag 100 år senere er i større grad basert på en tanke om menneskelig godhet, og har videre den fordelen at den sier noen ganske banebrytende ting om hvordan menneskelig fornuft fungerer – som kjent fra ex.phil. Det er ikke urimelig at Rawls synes det er kulere at teorien hans er basert på verdens smarteste mann og hans epokegjørende teorier om hvordan måten vi tenker på gjør noe grunnleggende med hva vi kan tenke, enn på tankene til en paranoid mann som bruker en svært stor del av sitt filosofiske storverk “Leviathan” på å slenge dritt om Paven. Ikke nødvendigvis ubegrunnet dritt, men ganske kontekstavhengig og følgelig litt av en kalddusj i en bok som ellers prøver å si altomfattende ting om hvordan mennesket fungerer (nå kan det til Hobbes’ forsvar sies at definisjonen av “menneske” også har utvidet og utviklet seg noe siden 1666 – så mens den har blitt videre, har Pavens posisjon blitt stadig smalere. Hobbes skrev på et tidspunkt da motsetningene mellom protestanter og katolikker ble satt i sammenheng med temmelig brutale kriger – uten sammenligning for øvrig kan en allerede den dag i dag se at filosofer som er tilsvarende bekymret for kommunisme/marxisme/stalinisme etter andre verdenskrig kan virke litt daterte).

I gjennomgangen av hvilke språklige tradisjoner som vinner pensum er det videre greit å merke seg grekerne – de nevnes i bisetninger innimellom, og uansett hvor ellevill eller banebrytende teorien din her, kan du vedde på at en greker hadde den for ca. 2500 år siden – og franskmennene (og en -kvinne): De er også med, men generelt bare i rollen som busemenn med rare og vanskelige teorier det er vanskelig å forholde seg til, eller som opplysningstenkere som var kule nok, men så kom Kant og satte skapet på plass og da er det egentlig ikke så mye vits i å forholde seg til franskmennene, bortsett fra kanskje Rousseau, men han var uansett en merkelig skrue. Utover dette finnes det ikke allverdens. Det finnes en eller kanskje to eller kanskje litt flere italienere, det finnes så godt som ingen russere, og resten av verden kan man i praksis bare glemme.

Vel. Det var altså pensum. Men ukas innsikt, som for så vidt ikke er ny, men som ble reaktualisert, kom i forbindelse med en pensumtekst som opprinnelig er skrevet på tysk, men som er oversatt til engelsk. La meg bare si at det er mange tyskere på denne skolen. Og en av dem kom med et hjertesukk jeg har en viss forståelse for: Oversettelsen av et sentralt begrep så ut til å ha misforstått hva det begrepet egentlig betyr på tysk. Jeg mistenker, uten å ha lest teksten (det var noe av Max Horkheimer – det er ikke så vesentlig i denne sammenhengen) at det var en variant av “selbstbewusst” som ble oversatt med “self-conscious”. Problemet her er at mens begge ordene kan bety “selvbevisst” i betydningen “klar over og i stand til å reflektere over egen eksistens”, betyr “selbstbewusst” også “sikker på seg selv” (formodentlig at du kjenner deg selv, er trygg på dine grenser og muligheter, etc.), mens “self-conscious” faktisk betyr “usikker på seg selv” (formodentlig den følelsen du har når du er usikker på om du sitter, står og går riktig, ser du teit ut på håret, snakker du bare tull, etc – når du tenker så mye på hva du driver med at det skaper en slags mental feedback som forstyrrer hva du egentlig driver med mer og mer).

Det er ingen kjempeutfordring å utlede noen ganske bombastiske teorier om tysk og britisk selvbilde her. Jeg skal la den ligge, Men det underliggende poenget – hva som ikke bare kan gå tapt i oversettelse når du ikke kan et språk som det springer organisk ut av deg i stedet for å være noe du kler på deg, men også hva som på en måte alltid må gå tapt, fordi det gjør noe helt annet å ha en ironi innebygget i et ord enn når ironien må tvinges på begrepet i form av et kvalifiserende tillegg – er interessant. Som i ordene i tittelen. Både Erleuchtung og Aufklärung kan bety “opplysning” i betydningen noe som kan komme over deg som en aha-opplevelse, men det første begrepet brukes tradisjonelt om religiøse, mystiske opplevelser, mens det andre brukes om Opplysningstiden, om følelsen av en voksende menneskelig, rasjonell innsikt i verden, at nå kan verden forstås og dermed er den mindre farlig enn den var, noe som ofte fører en til å bli mer kritisk til religiøse verdensbilder. Men både Erleuchtung og Aufklärung oversettes ofte med “Enlightenment” på engelsk. En kan skille med “Spiritual Enlightenment” og “Rational Enlightenment”, men det at kjernen er samme ord, gir hele komplekset enn annen klang (det går for så vidt an å vri seg unna ved å bruke ordet “Illumination” for Erleuchtung).

Unødvendig lang omvei til konklusjonen “ja, språk er vanskelig, dere, pass på hva du sier så du ikke sier noe brura sa også”?

Kanskje. Men det er et viktig poeng, og viktigere blir det når en snakker om noe som er viktig i utgangspunktet. Du kan aldri vite fullstendig hvilke assosiasjoner ord du bruker vil vekke hos tilhørere/lesere, men du kan vite noe om hvilket register av betydninger som er vanlig, gjengs og etablert i ordbøker og fagtradisjoner, og jo mer du vet, jo bedre kan du kommunisere. Ikke bare mer effektivt få fram hva du mener, men også anspore til nye tanker hos motparten, og få i gang den gode samtalen vi alle vel fortsatt har et positivt forhold til.

Dette poenget blir ekstra synlig for meg nå, når jeg er i en situasjon hvor jeg ikke bare fullstendig mangler trøndere i nærmiljøet mitt, jeg mangler også langt på vei folk som snakker norsk. Og tar meg selv i å snakke engelsk med dansker, svensker og … vel, og bergensere. Herregud. Hovedårsaken er selvfølgelig at det er allminnelig høflighet å la være å skli over i et ekskluderende språk når man er i dannet, blandet selskap. Men har du først begynt, er det vanskelig å dempe den refleksen.

Språklighetsproblemene blir enda større av at engelsk tar rollen som lingua franca: I min seminargruppe i kurset om global rettferdighet er det ingen engelskmenn (det er imidlertid et par amerikanere og en inder). Alle angriper engelsken fra hvert sitt mer eller mindre stotrende standpunkt. Vidløftige problemstillinger er kompliserte nok – jeg føler av og til at jeg snakker lenge uten at noen forstår hva jeg sier selv når alle deler samme språk – men de blir enda vanskeligere å diskutere når du ikke egentlig vet om alle forstår ordene du bruker. Eller, for å være litt ydmyk, om jeg bruker riktige ord.