Uke seks: Elfenbenstårnet
Innsendt: november 16, 2011 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok 2 Kommentarer »Atter på etterskudd.
Men uansett: Jeg har brukt den siste uken til å skrive to såkalte formative essays, innleveringer som ikke teller ved avgjørelse av sluttkarakter, men som skal fungere som skrivetrening og gi studenten mulighet til å få saklig feedback fra “the course convenor”, akademikeren som leder kurset. Feedbacken har jeg foreløpig ikke fått, utover et løfte fra den ene om at hun skal gjøre sitt beste for å gjøre sitt verste. Men jeg har i hvert fall fått smake på det forsømte etterår, lange dager tilbrakt med å stange hodet mot vanskelig tekst for å svare på enorme spørsmål som “finnes det naturgitte rettigheter?” i løpet av 2000 ord.
Siden jeg er rusten, valgte jeg å gi ris til egen bak og velge spørsmål jeg syntes hørtes vanskelige ut. Det brakte meg i forrige uke ut i den hengemyren som kalles Oxford-inspirert analytisk filosofi, hvor jeg ravet rundt i noen dager i selskap med en avdød lenestolssosialist av den gamle skolen som hadde en teori om at ingen normative prinsipper P kan være grunnet i fakta F uten at dette begrunnelsesforholdet samtidig er grunnet i et annet normativt prinsipp P1 som selv ikke er avhengig av F for å være sant/gyldig. Jeg skal ikke skrive det essayet en gang til nå. La det holde å si at jeg gruer meg til tilbakemeldingen kommer, og, for ordens skyld, at jeg ikke vil kommentere den offentlig uansett hvor bra eller dårlig den blir.
Denne uken var turen kommet til et på mange måter mer tilgjengelig spørsmål om retts- og moralteori: Finnes det naturgitte rettigheter? Det mest bekymringsverdige med den prosessen var at jeg i løpet av bakgrunnslesingen endelig forsto hvorfor jeg har et hemmelig inntrykk av at dette kursets course convenor himler med øynene hver gang jeg tar ordet: Min argumentasjon i flere vesentlige spørsmål har foruroligende mye til felles med teoriene til en person han har brukt en del tid og energi på å nedsable. Bare at den er dårligere og mindre gjennomtenkt, selvsagt. Det er ulempen med å ha snublet inn i et forholdsvis nytt fagområde, (velargumentert og solid underbygd) originalitet er et kriterium for karaktersetting, men alt jeg tenker, har noen tenkt før.
Men nå er jeg først og fremst ferdig, og kan nyte tre dager med fredelig frenetisk pensumlesing og seminarvirksomhet før det er på tide å begynne på neste essay.

Vi vil ha namedropping.
OK, jeg kan droppe ett navn: John Gray. Måten jeg tilnærmer meg spørsmålet om det går an å finne/kjenne en fast basis for sanne moralske verdier kan minne litt om hans, selv om jeg er betydelig mindre dystopisk enn han ser ut til å være.
Men det er ikke alt jeg kjenner meg igjen i, altså, både politisk og filosofisk virker Gray litt som en løpsk brannslange som har sprutet i alle mulige retninger i løpet av sin tid som tenker. Han har deriblant både vært tilhenger av New Right på 80-tallet og New Labour på 90-tallet.