Uke åtte: Michael Oakeshott

«Some kind of bohemian anarchist.»

(Jeg fikk aldri ferdigstilt de tre siste ukene før jul. Derfor kommer de nå på nyåret.)

Jeg har et anekdotehode. Derfor er det første jeg tenker på når jeg tenker tilbake på Michael Oakeshott-undervisningen at han skal ha vært arrestert for nakenbading, at han nektet når Thatcher-regjeringen ville bruke ham som rådgiver, og at en av de andre figurene på pensum etter sigende hatet Oakeshott fordi han hadde hatt et forhold til en tredje pensumsfigurs kone.

Alle disse anekdotene kan fremstilles som konsekvente med Oakeshotts filosofi. Nakenbading og kollegakoneroting kan også fremstilles som inkonsekvente – muligens, siden det vel ikke er passende for noen med Oakeshotts bakgrunn å drive på med den slags – mens rådgivernekten ville slite: Oakeshott mente eksplisitt at det var et problem for politikken at politikerne var så ivrige til å skrive ned ting, til å formulere ting i programmer, planer og rettledninger. Han mente politikk, i likhet med for eksempel matlaging og snekring, var en aktivitet der vesentlige deler av kunnskapen man anvendte var av en art som ikke lar seg formidle skriftlig, men som må tilegnes gjennom opplærende samvær og samhandling med folk som allerede vet hvordan det gjøres.

Noe som for så vidt høres ukontroversielt nok ut. Alle som noensinne har forsøkt å sette opp en Ikea-hylle kan sikkert si seg enige i at det er noe kunnskap som ikke sitter helt i fingrene med en gang, selv om du både har lest hva du skal gjøre og sett bilder av prosessen fra utpakking til ferdig produkt. Mer kontroversielt blir det når Oakeshott forklarer hvordan dette gjør ham til en konservativ («even though he ACTUALLY was … uh … some sort of … bohemian anarchist», som min professor konkluderte): Problemet med dagens politikk, som den var da Oakeshott begynte å engasjere seg i saken etter 2. verdenskrig, var ifølge Oakeshott at den var overflommet med nyinnvalgte tølpere som var ukvalifisert for jobben. De kom fra arbeiderklassehjem hvor politikk ikke hadde blitt diskutert, de kjente ikke «the practice» som den hadde tatt form over mange generasjoner med forfinet debatt i dannete hjem, og de trodde at de raske løsningene og den knallharde ideologien deres kunne erstatte fingerspissfølelsen til kvalifiserte politikere. Dessuten ville de skrive ned alt, manifestere alt, omgjøre alt til tekst selv om tekst ikke er nok og ikke kan romme alt politikken-som-praksis skal og må romme.

Fortsatt kan store deler av Oakeshotts lære som formulert over – med forbehold om at en oppsummering av Oakeshott i grunnen er et paradoks i seg selv, det var ille nok at han skrev ned noe – være spiselig. Problemet oppstår når Oakeshott i grunnen mener at den eneste måten å lære politikk på er å få den inn fra barnsben av over flere generasjoner. I noen sammenhenger virker det nesten som han mener at den eneste måten jeg kunne lært meg noe skikkelig om politikk var hvis min bestefar gruvearbeideren ville vært satt bort som barn til en dannet familie som tok ham under sine vinger og innviet ham i politikkens mysterier. Det kan for så vidt være sant, men det er en sannhet jeg uansett ikke ville være i stand til å forstå, og om jeg hadde forstått den, ville jeg hatt svært vanskelig for å godta den. Da er det bedre å ta det som en spissformulering man kan diskutere og kanskje hente noe vettugt fra heller enn å hele svelge hele rått og uten forbehold.

Det er da også slik Oakeshott selv forholder seg til det. For en tenker er ulempen med å formulere seg så absolutt om sitt eget fagfelt i en tidlig alder er at man da enten kan finne noe annet å gjøre, som den unge Wittgenstein, eller må gå inn og konkludere med at man tidligere var helt på jordet og nå må begynne på nytt, som den gamle Wittgenstein. Oakeshott innrømmer så vidt jeg kan se aldri at han har tatt feil, men han justerer sine teorier litt etter hvert som han eldes, og med justeringen kommer formuleringen som gjør at det også finnes Oakeshottianere på venstresiden og som i større grad rettferdiggjør Paul Kellys kategorisering av ham som en bohemanarkist: I On Human Conduct blir han en slags nyeksistensialist, han snakker om livet som et «selvframføringseventyr», «an adventure of self-enactment», om forståelsens usikkerhet og om nasjonene i Europa som historiske tilfeldigheter i en stadig tilblivelsesprosess. Når han legger fra seg tonen til en leserbrevskribent i Daily Mail, blir han i det hele tatt temmelig interessant.

For meg er noe av det som gjør ham interessant at han forsøker å formulere en filosofi på gamlemåten – du begynner med spørsmål som «hva er et menneske» og «hvordan kan vi vite noe» og bygger deg videre oppover til spørsmål om sameksistens og storpolitikk. Det var slik gamle kjemper som Platon, Aristoteles, Augustin, Hobbes og Kant gjorde det, og det er ikke helt ueffent at noen forsøker å gjøre noe lignende også i dag (der «i dag» betyr for 40 år siden), i en situasjon der menneskelig fagkunnskap er fragmentert og spesialisert i en uoverskuelig mengde retninger. Det er kanskje mer håpløst og kan endog framstå som et latterlig prosjekt, siden sjansen for at det umiddelbart vil bli arrestert av motbevisende empirisk viten er så stor, men det er ikke sikkert at det er helt unyttig, heller.

Videre prøver han å gjøre det uten å tro noe. At Gud ikke ligger eksplisitt i bunn som grunngiver eller i fremtiden som historiens mål, er ikke så veldig nytt. Sånn har det vært i hvert fall omtrent siden John Locke. Men i Guds sted kom andre krefter til. Hegels ånd (som riktig nok ofte leses som Gud), Marx’ økonomiske og klassestyrte krefter, Hayeks fremskritt (som riktig nok ikke er en nødvendigvis positiv størrelse, det kan også leses som at verden bare alltid forandrer seg og at det er fåfengt å prøve å stoppe den), til og med John Rawls’ konstruktivistiske tro på at det er mulig å finne frem til rettferdige system der alle mennesker i et samfunn og alle anstendige land i et verdenssamfunn kan sameksistere på tvers av «comprehensive doctrines of the good». Alle disse systemene er i større eller mindre grad systemer som tror det gode liv kan stabiliseres gjennom et passende politisk system, enten det oppnås via en historisk nødvendig revolusjon eller gjennom en langtekkelig politisk-juridisk reguleringsprosess.

Oakeshott, derimot, er det sosialdemokraten Sir Bernard Crick karakteriserte som «en ensom nihilist». Hans historiesyn kan oppsummeres i dette sitatet om landene i Europa fra essayet «On the Character of a Modern European State»: «Each was the outcome of human choices, but none was the product of a design.» Det er tilfeldigheter som rår. Tilfeldigheter og menneskenes tilpasning til disse. Ideer og hendelser skaper bølger og ringvirkninger utover i omgivelsene, men disse effektene kan vanskelig la seg spås. Til det er verden for komplisert.

Slik kan man også ende opp som konservativ. Når det ikke finnes noen grunn til å tro på politikere som sier de eller vi kan bygge en bedre verden, er det mange alternativer som faller bort, enten du tror politikerne lyver eller at de bare er på håpløst ville veier uten å være klar over det selv. Samtidig er Oakeshott som nevnt tidligere ekstremt skeptisk til fenomenet ideologi som sådan (noe han for øvrig har til felles med både Crick og mange andre britiske filosofer etter 2. verdenskrig), og han vegrer seg derfor for å skrive noe som kan oppfattes som en oppskrift for en alternativ løsning, noe som kan ideologiseres mot hans vilje eller til og med kan vise seg å være ideologi uten at han har ment det sånn. En annen og mindre Oakeshott-positiv måte å tolke det på kan være at han holder seg til uklare og abstrakt overordnede problemstillinger for å skjule at han egentlig ikke har noen svar å komme med, eller at svarene han ville ha kommet med ville være av såpass banal karakter at de ville underminert hans ønske om å fremstå som en dyp tenker.

Men det han først og fremst ender opp som, er en person som ønsker at politikerne skal gjøre minst mulig. Noe som igjen skaper spørsmålet om hva som da er meningen med politisk teori, faget han var en sentral størrelse i i etterkrigstidens Storbritannia, ikke minst etter at han fikk et prestisjeverv på LSE og ble hausset opp som en av yndlingstenkerne til Margaret Thatcher. For ikke å snakke om spørsmålet om hva Oakeshott anså var meningen med livet, siden det han stort sett brukte tid på var å bite hånden som foret ham ved å være rimelig skeptisk. Riktig nok ville alternativet for ham være å bruke sin intellektuelle kapasitet til å lage progaganda for et system han ikke trodde på. Det er vel friere og mer redelig, og følgelig kanskje bedre, å være ærlig om at livet er meningsløst enn å lure andre folk til å tro at det har en mening.

Likevel: Kanskje det handlet om livet som eventyr, og kanskje det er derfor han sjekket opp det som lot seg sjekke opp, badet naken om natten og valgte å trekke seg tilbake til en hytte på landet og bo som en slags intellektuell eremitt den siste tiden av livet sitt. Kanskje han aldri levde mer konsekvent med sin egen filosofi enn akkurat da.

---