Uke ni: Tiggere jeg har møtt

Denne uken ga jeg ved et uhell bort Moses Mendelssohn-mynten min. Jeg var på vei hjem etter et seminar om rettferdighet og fordelingspolitikk, passende nok, så en tigger i undergangen ved Blackfriars Bridge, og tenkte at jeg kunne jo gi ham alle myntene jeg hadde i lommeboken. Det var en særlig kald London-dag. Så jeg ga ham alle myntene, store og små, inkludert den lille, flate og avlange Moses Mendelssohn-mynten jeg hadde klemt ut av en 5-eurocent med en pregingsmaskin på det jødiske museet i Berlin.

Den mynten hadde mer betydning for meg enn de andre myntene i lommen, som bare var betalingsmidler, med hva det innebærer, symboler for ressurser jeg har spart meg opp gjennom arbeid og tilegnelse, som kan benyttes til å skaffe meg goder og som jeg i dette tilfellet valgte å gi bort. Men Moses Mendelssohn-mynten, som ikke kan brukes til å kjøpe noe som helst, var noe annet. Den er også et symbol, selvsagt, et kuratorgrep for å sikre besøkende til det jødiske museet en spesiell suvenir de har laget selv, som et minne om filosofen Mendelssohn (jeg var for øvrig skuffet over at brillene hans var til pussing den dagen jeg besøkte museet) og om museet for øvrig. Det mest minneverdige med selve museet er naturlig nok det Holocaust-relaterte, som er fascinerende i sin enorme forferdelighet, men jeg lot meg også interessere av utstillingen av hvordan jøder i Tyskland forholdt seg til feiring av jul. Mens noen feiret som de kristne nabofamiliene mest fordi alle gjorde det, lot andre det gå sterk identitetspolitikk i saken til eller fra. Disse minnene kan i stor grad leses ut av mynten hvis du finner den og finner ut hva den er. Ikke mine personlige preferanser og min personlige opplevelse av museet, selvsagt, men du kan finne ut hvor den stammer fra og skjønne at noen en gang klemte den ut via valsemølla som står plassert mellom Moses Mendelssohn-utstillingen og en annen interaktiv utstilling der du blant annet kan trampe på en stein for å få et bryllups-halleluja.

Mynten var også et minne om MITT besøk, for meg, en suvenir knyttet til hvordan jeg tilbrakte akkurat den dagen, hva jeg gjorde før og etter. Disse minnene lar seg vanskeligere formidle av mynten selv. De er uvegerlig knyttet til min fortelling om mynten. Derfor er de der også når mynten er borte, og blir bevart videre for eksempel gjennom denne teksten. Selv om fortellingen ikke har det samme konkrete visuelle og taktile hjelpemidlet lenger når mynten er borte, formodentlig kastet vekk et sted rundt City of London.

Omtrent sånn så den ut:

Moses Mendelssohn-mynt.

Men den er ikke viktig lenger. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort såpass tidlig, oppe på broen, at jeg rakk å ta turen tilbake for å se om det var mulig å få tilbake denne mynten som ikke kunne brukes til noe av mottakeren, men da var han allerede borte. Det så ut som han hadde vært der en stund, jeg antar følgelig at min donasjon faktisk var det som fikk ham over bristepunktet for hva det nå var han samlet penger til.

Det at mynten er borte, plager meg ikke nevneverdig. Jeg kan alltids få tak i en ny en, antar jeg, og myntpressingsdagen er som den var i mitt livs historie, akkurat som mens selve mynten lå ustrategisk plassert blant andre, vanligere mynter i lommeboken.

Men det fikk meg til å tenke på tiggere. Jeg tenker ikke alltid så mye over dem, annen enn standardtanker som «stakkars dem», «for et liv» og selvsagt «lurer på om det hjelper å gi dem penger eller om det egentlig bare gjør vondt verre, har jeg egentlig råd, kan ikke samfunnet gjøre noe som gjør at dette er unødvendig, er jeg egentlig bare i ferd med å rettferdiggjøre at jeg ikke skal gi noe nå, jeg betaler jo skatt, i verdens rikeste land, etc.». Hvem tigger? Hvorfor tigger de?

Og da tenker jeg på andre tiggere som har fått meg til å tenke.

1. «Jeg skal drepe deg»

Jeg er sjelden i håndgemeng. Jeg er heller en person som punkterer en konflikt enn som bidrar til den, og jeg er en stor mann som har taklet aggresjon bra og vært heldig de sjeldne gangene den har vært bordet.

Men en gang ble en mann så sint at han ropte drapstrusler til meg og holdt på å angripe. Heldigvis, antar jeg, var det på et sted fullt av folk. Han ga seg da jeg reiste meg. Muligens fordi jeg var større enn ham, men mest sannsynlig fordi han egentlig ikke mente noe annet med det enn å gi uttrykk for skuffelse over at hans forespørsel om noen hundre kroner for å ta bussen til Evangeliesenteret for avrusning ble møtt med et nei.

Jeg har for øyeblikket ingen dypere moral knyttet til denne hendelsen. Han gikk, jeg satte meg ned igjen, og våre liv gikk videre langs de banene de hadde før det skjedde, tror jeg. Jeg ble noe flinkere til å gi tydeligere signal tidligere til tiggere, jeg tror jeg lot ham snakke for lenge og vikle seg for langt inn i sin egen historie før jeg sa tydelig fra at jeg ikke var interessert. Og det fikk meg altså til å tenke, på graden av sårbarhet et menneske kan være i. Både han, som helt opplagt ikke hadde det bra, og jeg, som kunne fått alvorlige problemer hvis han faktisk hadde hatt en kniv (eller hadde valgt å trekke den fram, hvis han faktisk hadde en, som han antydet), selv om jeg var midt blant så mange folk.

Jeg valgte også å gå mindre med t-skjorten jeg gikk med akkurat da, som ser veldig kristelig ut helt til du begynner å lese hva som faktisk står i det lange tilsynelatende bibelverset.

2. National association for the enrichment of black people

Da jeg var 21 år, reiste jeg til New York for å finne meg selv. Det gjorde jeg ikke, eller jeg gjorde det, mistet meg selv igjen, og har vært tilbake flere ganger senere for å se om jeg fortsatt er der.

Men noe annet jeg fant, var tiggere som benyttet andre strategier enn jeg var vant til hjemmefra. Blant annet var papplakater mye mer utbredt i New York på det tidspunktet enn de var i Oslo, og da de med tiden kom til Norge (med forbehold om at det kan være at jeg la mer merke til dem etter det), fikk det meg til å tenke på globale trender innen tigging. Disse plakatene, som kan være ærlige av typen «sulten, trenger penger» eller til og med «narkoman, trenger penger», direkte/vagt truende av typen «dette er bedre enn innbrudd/ran» eller de vittige av typen «trenger penger til Goldman Sachs-aksjer», var veldig populære der da, og sier kanskje noe om hvordan det er å være tigger. Hovedanliggendet for en person som tigger er formodentlig å få så mye penger som mulig, men et sekundært og også viktig hensyn er arbeidsinnsatsen som kreves. Deri opptatt, antar jeg, den personlige fornedringen. Ulike mennesker har ulik terskel for hvordan de synes det er å ta kontakt med fremmede, å se dem rett inn i øynene og lyve til dem, forsøke å vinne dem over, eller kaste seg i overført betydning nesegrus over i en appell til deres gavmildhet. For en mer reservert tigger kan det være greit å ta i bruk en plakat som et supplement til tiggerkoppen og tiggerholdningen.

Jeg gjorde en relatert vurdering etter … jeg tror det må ha vært etter at jeg var i Praha. Der var det flere tiggere som ikke brukte plakat, men ekstrem tiggerholdning, en total stålsatt kneling med ansiktet mot bakken og hendene strekt fram som en menneskelig tiggerkopp. Jeg har siden sett lignende stillinger i andre land langs østsiden av Middelhavet, og de har kommet til Norge med rom-tiggerne.

Tigging er også kommunikasjon. Noen har sikkert forsket på det, uten at jeg kjenner noen resultater, men det er sikkert noen tiggere som er bedre enn andre, og noen teknikker som fungerer bedre enn andre. Teknikkene er sannsynligvis også kulturavhengige.

«The national association for the enrichment of black people» er i alle tilfelle den mest utadvendte tiggeren jeg har møtt, og utvilsomt en type som virker veldig godt tilpasset sitt publikum, som er amerikanere og andre som har forvillet seg inn i New York. Jeg føler meg rimelig trygg på at jeg ikke tar alvorlig feil når jeg mistenker at både forbundet som skal berike og de svarte folkene som skal berikes besto av ham. Men han hadde et treffende poeng – han planla å investere pengene tilbake i handelsøkonomien, og sørge for at hjulene gikk rundt i et samfunn som trengte det.

TNAAFTEOBP opererte muligens i gråsonen mellom tigger og gateunderholder. Han var en tigger, det var ingen tvil om det, tigging var det han gjorde og det betød at han ba om penger og at jeg skulle gi ham det, men han gikk til verket med så mange vittigheter og så omfattende fortellinger at det ble underholdende. Videre gjorde selviscenesettelsen hans at han ikke godtok forutsetningen om at han var en ussel nedrighet og jeg en stor filantrop, noe som danner et slags narrativt bakteppe til de fleste tiggesituasjonene ellers. Det var heller ikke noe snakk om at han var uheldig og bare trengte penger til bussen, som et par andre tiggere jeg har møtt, eller at han var en angrende synder som trengte hjelp til å komme seg til rehabilitering, som «jeg skal drepe deg» der oppe. Tvert imot – han var en ærlig mann, en mann som trengte penger, men en mann som fortsatt var stolt og som insisterte på at han hadde integritet nok til at jeg kunne stole på at han ville bruke pengene fornuftig. I hvert fall fornuftig ifølge ham, jeg måtte ikke nødvendigvis være enig.

Så han fikk penger. Men jeg har aldri møtt noe lignende, så jeg antar at akkurat denne teknikken enten ikke er særlig lønnsom i utgangspunktet, eller forutsetter naturlige anlegg som ellers gjør deg skikket til annet arbeid som er mer innbringende.

3. «Klipp håret og få deg jobb»

En gang i hårde hine dager hadde jeg langt hår. Og ikke noe særlig til jobb, all den tid jeg var student.

Det var inntil jeg skulle på kino i Oslo. Hvilken film husker jeg ikke – det var på Saga, men jeg husker ikke hva. Nøyaktig med hvem husker jeg heller ikke.

Men én ting husker jeg: Møtet med en utlevd person, herjet, loslitt, langhåret, villøyd, lenket til rullestolen (noe som er uvanlig å se blant folk på gata i Oslo), som søkte opp akkurat meg blant alle folkene til stede denne sommerdagen i Oslo, og ropte til meg at jeg skulle klippe håret og få meg jobb. Ellers ville det gå meg ille.

Jeg vet fortsatt ikke hvor den kom fra. Men jeg gjorde som han sa.

4. India

Jeg er ingen India-kjenner, men jeg er litt interessert og har vært der én gang. Det var et jobbesøk preget av enorm travelhet, men jeg rakk likevel å få et inntrykk av fattigdommen alle snakker om. De store svarte bilene som fraktet landbruksministeren inn i New Delhi ble forsøkt praiet av dansende, utmagrede, omtrent nakne småbarn og deres mødre, rickshaw-føreren som kjørte meg fra hotellet inn til Connaught Place var sjeldent ublu i sin forespørsel om spesiell turistpris («du er rik og jeg er fattig»), og jeg ble nedlesset av forsøk på å toute meg, altså vise meg rundt i byen og særlig til bestemte steder som har koblet til seg den guiden, helt til jeg innså at det var mye greiere å bare si ja til en som virket noenlunde pålitelig.

Så det gjorde jeg, og la ut på vandring med en ung mann som insisterte på at han ikke skulle ha betaling, men bare ville øve seg på engelsk. Han pekte og forklarte hvordan noen teknikker for å få penger av turister virker – blant annet hvordan noen kaster dritt på skoene til en turist, hvorpå en annen kan toute turisten bort til områdets beste skopusser. Jeg fikk også vite mye om forskjellen på hvordan en indisk hindu og en indisk muslim snakker, uten at jeg kan huske noe mer enn at det er hinduer som sier «namaste» for god dag og at det er muslimer som sier «shukriya» som takk, noe som ikke er verdt allverdens når jeg ikke husker motpartene for de enkelte uttrykkene.

Obligatorisk nok ble jeg også ført innom en suvenirbutikk. Men han ville ikke vise meg butikken til mora si, han ville ikke ha penger selv, og han insisterte på å skaffe meg en rickshaw med indisk pris tilbake til hotellet.

Noe jeg antar forteller en god del om den sosiale forskjellen på tout og tigger. Å tigge er en sosial uting, noe som er forbeholdt de usleste, formodentlig. En tout kan tilsynelatende utvise omtrent samme skamløshet når det gjelder å skaffe klienter. Derimot må en tout være velkledd, ha en viss fagkunnskap og være språkkyndig. Følgelig kan han åpenbart ikke tigge på den måten der man helt oppe i dagen bare ber om penger, selv om jeg skulle tro det må være rom for å kreve et visst veiledningsgebyr.

5. Rom-tiggere reagerer på Utøya

La meg først si at jeg har et litt ambivalent forhold til rom-begrepet. Dels fordi «sigøyner» kom inn i mitt begrep uten at det var noen negative konnotasjoner knyttet til det, for meg er det i utgangspunktet så vidt jeg kan tolke fra min egen selvinnsikt ikke et mer særskilt ladet begrep enn for eksempel «svenske», «monegasser» eller «øst-timoreser», dels fordi «rom» betyr så mye annet for en person som både er vokst opp med Star Wars og har lest metafysikk og greier. Men det er veldig lite knyttet til hovedpoenget her, utover at mine vurderinger rundt det kanskje er preget noe av at diskusjonen om rom-folk i Norge i veldig stor grad foregår uten at de selv deltar, uavhengig av i hvilken grad dette skyldes at de ikke vil delta, at de ikke kan delta eller at de ikke får delta.

Uansett har det i hvert fall vært slik at rom-tiggere har preget bybildet i Oslo i større grad de siste årene. De spiller trekkspill på t-banestasjonene og ved andre ferdselsårer, med et varierende ferdighetsnivå som har fått meg til å mistenke at rutene fordeles etter talent og at det sånn sett muligens er mulig å spille seg opp fra startposisjon i et veikryss på Haugenstua, innover mot linje 5 på t-banen og etter hvert nedover Groruddalen og inn mot sentrum i Oslo, for til slutt å ende opp et eller annet sted der det spilles skikkelig god musikk. Et rom-orkester her i London som benytter akustikken under Blackfriars Bridge til å spille på et skikkelig høyt nivå ser ut til å støtte denne teorien. Jeg lurer på om det finnes et sted der de aller beste musikerne samles.

Med rom-tiggerne har det kommet nye tiggeteknikker til Oslo. Noen bruker ekstrem tiggerholdning, andre har krykker, skjelvinger og andre funksjonshemninger, noen rister med koppen og sier «please», andre selger roser.

Det som derimot ikke har kommet i særlig grad, er noe særlig økt kjennskap til hvem de er og hva de driver med. Det er noe skepsis om tiggerbander, innbruddstokt, spising av hunder og rotter og den slags, men ikke så mye kjennskap. Mange av tiggerne bor i bilene sine, de fleste snakker tilsynelatende ikke norsk og heller ikke allverdens til engelsk, basert på min ekstremt begrensete kontakt med dem, for det meste når jeg passerer biler med søppelsekk-gardiner parkert ved Botanisk Hage til og fra jobb.

De skaper heller litt forvirring, i sammenheng med spørsmålet om disse er «vårt ansvar». Jeg tror de fleste som har noe kjennskap til saken vil være enige i om at det muligens er noe verre å være rom-tigger i Romania og Bulgaria enn det er i Norge … men er det derfor greit at de kommer hit for å tigge? Finner det sted en slags form for sosial dumping i tiggermarkedet, der norske tiggere utkonkurreres av østeuropeiske tiggere som er villige til å tigge på enda mer nedverdigende måter for mindre penger enn de norske tiggerne? Hadde det ikke vært bedre å hjelpe dem der de er, og hvis de nå kommer hit, var ikke bedre om de tok jobb på en fiskematfabrikk i Finnmark og ble skattebetalere enn at de gikk direkte til tiggebransjen og i hovedsak beveger penger ut av landet?

Igjen: Jeg vet ikke mye om hva rom-folket i Norge mener om dette. Jeg antar de ser på Norge som et noenlunde ok land å tigge i, i hvert fall så lenge de slipper å forholde seg til norske priser i særlig stor grad, og jeg antar de egentlig ikke er særlig interessert i å snu ryggen til den kulturen og det livet de har nå til fordel for å integreres i Norge (men jeg kan ta feil).

Men en ting som virkelig fikk meg til å stusse litt, var da jeg gikk på jobb mandagen etter Utøya-helga. At hele Norge var oppslukt i det som hadde skjedd, var til å forvente. Men jeg hadde ikke ventet at til og med rom-tiggerne skulle være så opptatt av å se på bildene i et VG de hadde fått tak i at de rett og slett glemte å tigge.

Denne teksten heter «tiggere jeg har møtt». Jeg snakket ikke med de rom-tiggerne. Jeg så på dem, de så ikke på meg, jeg gikk forbi. Men egentlig møtte jeg mer av dem enn av noen av tiggerne over. Det de gjorde, var å miste masken som tiggere. De delte en interesse for, et engasjement i og avsky og skrekk for noe som også interesserte, engasjerte, frastøtte og skremte meg.

Jeg regner meg selv som et tolerant og åpent menneske. Men av en eller annen grunn var det som om noe falt vekk fra øynene mine der og da, og at jeg endelig så dem som mennesker igjen.

---