Uke elleve: Reboot

- Jeg møtte noen som hadde tatt en doktorgrad her, og hadde skrevet om Habermas, som til slutt hadde møtt Habermas. Hun hadde stilt ham noen spørsmål, og han hadde ikke hatt noen svar. Han hadde svart, han hadde sagt mye, men han hadde ikke hatt noen svar, han heller. Det var da hun bestemte seg for å slutte med filosofi.

Hva er det vi gjør? Vi lever til vi dør. Slik lyder et munnhell jeg husker fra oppveksten min i Namsos. Ofte slik: Noen spurte «hva er det vi gjør?», om hva som helst, og noen andre hevet spørsmålet fra et spørsmål om hva som foregikk akkurat nå, rent overfladisk, til et dypere eksistensielt spørsmål.

Å tenke for mye på hvem jeg er og hva jeg egentlig driver med, altså ikke at jeg sitter her og hører på Charles Mingus og drikker pulverkaffe og skriver et blogginnlegg, men hvorfor jeg gjør det, hva jeg ønsker å oppnå med det, hvorfor jeg sitter akkurat her i London og ikke i Oslo eller i Namsos eller i Montevideo eller i Irkutsk, hvorfor jeg ikke leser Habermas eller er ute og jogger eller står utenfor der en eller annen kvinne bor med gitar og blomsterbukett eller går i kirken eller jobber i redde verden- eller kanskje i bli søkkrik-bransjen – å tenke for mye på hvem jeg er og hva jeg driver med kan fort bli litt som å prøve å se mitt eget øyeeple. Hvis jeg ikke har noe å speile meg i eller noen/noe til å ta eller lage et bilde av meg, blir det vanskelig.

Verre blir det når det strengt tatt ikke finnes noe troverdig speil for bevisstheten. Noen tanker og følelser lar det seg ikke helt gjøre å fange i ord. Noe går enkelt – jeg er Michael Brøndbo, jeg er sønn/bror/ansatt/kollega/mann/trønder/høy/etc., jeg bor her og eier en leilighet der, jeg har så mange penger i banken og så mye i gjeld, jeg har vært på disse stedene og ikke vært på disse, og så videre. Jeg er summen av mine erfaringer og mine genetiske forutsetninger. Jeg har drifter og ideer som driver meg snart i den ene retningen, snart i den andre.

Men bak alt det? Hvem er jeg når mine bånd til resten av dere viskes ut? Er jeg det jeg har lært å være, eller er jeg noe mer? Og om jeg kan svare på det, om jeg kan vite hvem jeg er og hva som gjør meg lykkelig, hva et godt liv er for meg – kan jeg si noe for å hjelpe deg til å finne ditt svar? Det overordnete politiske spørsmålet: Kan jeg si noe på overordnet basis for å finne svaret for alle?

Sitatet i innledningen (som er hentet fra en medstudent) handler om slike spørsmål. Hva er det vi driver med? Både «vi» forstått som det store vi, samfunnet, og «vi» i betydningen alle som har forvillet seg inn i studier av politisk teori, av filosofi og i bunn og grunn av mange andre fag i tillegg, spesielt fag som har en eksplisitt normativ komponent, altså fag hvor utøverne også prøver å si noe om hvordan verden bør være, ikke bare om hvordan den er. Mange fag som påberoper seg først å fremst å si noe om hvordan verden er, har uansett en normativ nisse på lasset. Det er bare å se på forskjellen mellom Hayek-økonomer og Keynes-økonomer.

Denne uken er første uke i vårsemesteret (som heter Lent – fastetid – på LSE, men Hilary – etter St. Hilary – i Oxford og Epiphany – bokstavelig «åpenbaring», men oppkalt etter det engelske navnet på Helligtrekongersdag – på Durham university, så lett skal det ikke være). Følgelig har ukens hovedaktivitet vært fagshopping, en aktivitet som kan styres etter flere ulike prinsipper. Noen kurs er langhalm av ting jeg har gjort før, andre kurs betyr nye hyllemetre med vanskelig tilgjengelig kontinental filosofi. Noen betyr å tilegne seg helt nye metoder, andre krever empirisk arbeid. Noen har skoleeksamen, andre ikke. Er foreleseren flink? Berømt? Interessert?

Hvis jeg ville, kunne jeg nok gjort det valget til et stort tennerskjærende skjebnevalg. Jeg mangler ikke helt forståelse for den gamle tristessen «fremtiden sto foran henne som en vegg av muligheter». Men det interessante med dette studentåret så langt er at jo mer jeg leser, jo mindre skremmende blir valgene. Det betyr ikke at jeg er i ferd med å bli et allvitende geni, i ferd med å finne svarene, jeg er mye mer et barn i en godtebutikk, eller kanskje snarere en liten bokorm løpsk i et interessant bibliotek, jeg kan smake på alt, men kan ikke gjøre kål på noe, ikke bli ekspert på noe overordnet i løpet av den tiden jeg har.

Men jeg begynner å finne den faglige roen. Selv om faget i så stor grad går rett inn i de kjempestore spørsmålene at jeg føler meg som en gruvearbeider som er satt til å grave en ny gruve med en teskje som redskap og en enorm fjellkjede å grave i, uten noen solide retningslinjer for hvor i steinen mineralårene går, eller i det hele tatt om det finnes noen edle mineraler der inne.

Så hvis jeg bare en gang for alle kunne finne ut hva jeg skal skrive dissertation om, kunne dette begynne å tegne til å bli et ganske ålreit år.

---