Uke 13: Fornærme og forstå

Jeg flyttet til London for å studere politikk. Planen var først og fremst å bli litt klokere på ytringsfrihetsproblematikk. Da jeg i sin tid jobbet med en hovedoppgave i medievitenskap om Muhammed-karikaturene, føltes det noe meningsløst bare å kartlegge hvem som hadde sagt og gjort hva i den norske mediedebatten. Det jeg lurte på, var snarere hva som faktisk ble sagt, hvorfor det ble sagt, og hvordan forskjellige aktører i den debatten tilsynelatende ikke levde i samme virkelighet.

På overflaten var det ingen tvil om at mange av deltakerne i diskusjonen syntes saken var såre enkel. Men hva som gjorde saken enkel, varierte fra person til person. Var det utilslørt rasisme? Rasisme «via andre midler»? Legitim «kulturkamp»? Maktmisbruk fra en majoritet mot en minoritet? Et forsøk fra konservative eller reaksjonære vestlige aktører i kultur og politikk på å bruke virkemidler tradisjonelt knyttet til liberal kritikk av vestlige samfunns status quo til å binde «bleeding heart liberals» til å godta deres beskrivelse av kamplinjene i samfunnet? En sårt tiltrengt håndsrekning fra liberale vestlige sekulære aktører i kultur og politikk til liberale krefter i innvandrermiljøer som er dominert av muslimske mørkemenn?

Og hvorfor var dette så fryktelig viktig, plutselig? Hvor provoserende kan en tegning egentlig være, uansett hva den forestiller?

Ord, tanke, handling

Jeg begynte med å lese rettighetsskildringer. Hvilke rettigheter har vi, hvilke bør vi ha, hvorfor bør vi ha de rettighetene vi bør ha, hvordan kan vi tilrettelegge og forvalte et system av rettigheter og plikter på en best mulig måte, og så videre.

Som er vel og bra. Viktig. Men som ikke riktig svarer på de opprinnelige spørsmålene.

Så vi graver dypere. Og nå kommer vi altså til spørsmålet om hva språket betyr. Og William Burroughs banker på døra, og det ramler plutselig inn en del gamle hukommelsesmeldinger fra mine gamle venner i semiotikken og sosiologien som lurer på hva jeg driver med for tida.

«The limits of my language mean the limits of my world”, skriver Ludwig Wittgenstein i Tractatus Logico-Philosophicus. Jeg skal ikke påberope meg å ha maksimal innsikt i hva han driver med i Tractatus – for det første mente Wittgenstein selv så vidt jeg forstår at alle filosofer i verden hadde misforstått boka, og for det andre bestemte han senere at han tok feil, og begynte språkfilosofien sin mer eller mindre på nytt.

Men et poeng som vedvarer hos Wittgenstein, og som står sentralt hos mange andre filosofer (egentlig bestandig, men særlig de siste hundre årene), er at språket påvirker hvordan vi tenker. Menneskers tanker formuleres og formidles via språk, og spørsmålet er hva det gjør med forutsetningene for hva vi kan tenke. Teorien om at språk former tankesett mer enn omvendt kan finnes igjen i flere språkanekdoter som går igjen blant folk som har en forkjærlighet for mystikken i menneskenaturen, som for eksempel at hopi-språkets angivelige mangel på tidsbøying av verb og konkrete ord for tid skal kunne knyttes sammen med hopi-folkets generelle fredsommelighet og avslappete livsstil (det er mange åpenbare problemer med den teorien. Les mer her).

Språkspill

Samtidig er språket, språkreglene og hvordan vi bruker språket noe som læres og forstås på et nivå som i alle fall delvis er ikke-språklig. Det er preget av tilegnelse av intuisjon. Vi lærer oss å spille «språkspill», som Wittgenstein kaller det, uten å være nødt til å gjøre bevisste vurderinger av hvordan reglene for språkspillet fungerer i hvert enkelt tilfelle.

Men selv om du kjenner innholdet i en kortstokk, kan du ikke umiddelbart vite hvilket spill spillerne bruker kortstokken til. På samme måte er det ikke alltid like greit å forstå hva som er greit og hva som ikke er greit å bruke språk til.

I politikk, for eksempel, hender det ofte at kommunikasjon du tror foregår på et lokalt nivå, plutselig blir om ikke global, så i alle fall tatt opp på et nivå der spillet er et annet. En buskisvits kan være god form i trivelig lag, men oppfattes ganske annerledes når den ledsager et bilde av deg på forsiden av en stor tabloidavis.

Den skotske politikeren Tom Harris lærte den lærepengen nå nylig, da han ble fratatt sine Labour-verv etter å ha laget en Hitler-parodi om den skotske uavhengighetsfolkeavstemningen.

Denne Hitler-parodien forklarer handlingsforløpet relativt greit:

Hvis du kjenner og godtar reglene for disse Hitler-parodiene, hvis du er inne i den kulturen, er det vanskelig å finne dem særlig provoserende. Ja, den historiske skikkelsen Hitler er et symbol på et forferdelig kapittel i menneskehistorien og en politisk bevegelse som det er vanskelig å finne argumenter for at trenger et nytt løft noensinne. Men det er den symbolikken som gjør denne adopteringen av en ellers ganske kraftfull filmfremstilling morsom – det absurde i at Hitler i sin bunkers skal gå av skaftet på grunn av at pizzaen kommer for sent, at Pokemon-figurene ikke er virkelige eller at noen lager parodi-videoer av ham på Youtube, er en lek med tabuer som for mange helt opplagt har et nesten helt utømmelig moropotensial.

Men hvis du ikke gjør det, hvis du heller har en fysisk reaksjon på Hitler og det han står for som gjenspeiler hvordan det må føles plutselig å innse hva som ble gjort på hans ordre og i hans navn, rettet mot deg, mot dine og mot hele menneskeheten, da kan jeg forestille meg at vitsingen oppfattes i et annet lys. At det oppfattes som en slags ufarliggjøring av noe som er kategorisk farlig, en ondskap som må nulles ut av menneskelig samtale og ikke brukes som noe annet enn et andektig skjellsord.

Hva jeg sier, hva jeg mener, hva du hører

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet. Vi tenker og uttrykker oss i ord og språk og symboler av mer eller mindre språklig art – de betyr mer enn det fysiske uttrykket tilsier. I alle fall når kommunikasjon skjer bevisst. Det kan godt tenkes at formen og innholdet i vokabularene og grammatikkene har noe å si for hvordan denne meningsdannelsen foregår.

Men samtidig har hva vi føler for disse ordene og symbolene, hva vi legger i dem av mening som ikke alltid helt kan uttrykkes i rene ord, veldig mye å si for hva slags handlinger vi kan utføre med dem. Og ikke nok med det – hva andre mennesker legger i dine ytringer har mye å si for hvordan de oppfattes, selvsagt, men det som gjør det hele mer komplisert, er at de kan ha tilgang til helt andre kategorier å legge denne meningen i. Kategorier og spilleregler vi i teorien rett og slett mangler.

Denne modellen kan forklare noe av forvirringen knyttet til karikaturstriden. Blasfemi som oppriktig krenkende handling er i bunn og grunn borte fra vokabularet til majoriteten i de fleste vestlige land. Ikke hos alle – det finnes formodentlig fortsatt noen kristne miljøer som ser ut til å føle oppriktig krenkelse ved enkelte tilnærmelser til Gud/Jesus, som den gamle «Piss Christ»-kontroversen. Men det er ikke noe særlig toneangivende lenger. At Magazinet, et relativt marginalt kristenkonservativt blad, gikk fra å kjempe for blasfemiparagrafen i norsk lov til å bli en forkjemper for ytringsfrihet og retten til å offentliggjøre Muhammed-karikaturene, sier nok noe om stemningen i deler av Kristen-Norge. Selv om det finnes både flatterende og mindre flatterende tolkninger av motivene bak den kursendringen.

Uansett: Når noen reagerer med indignasjon eller sinne på en ytring, eller når noen fornærmer deg, er det hensiktsmessig å prøve å forstå årsaken. Og i den forbindelsen kan det være et poeng i å prøve å forstå ikke bare innen grensen av dine egne tolkningskategorier og mistanker om motivene til den andre – de inntar offerrollen, de prøver å bruke mine ord mot meg, de er rasister, de er reaksjonære jævler, det er et trekk i et maktspill, etc. – men også å prøve å forstå hva den andre kan mene i beste mening. Hvor viktig er egentlig ytringsfrihet for den vestlige demokratimodellen, for eksempel? Eller hvor vondt kan det egentlig være for barn med brun hud og foreldre som snakker gebrokkent når en av landets største aviser prøver å piske opp stemningen i en kjip debatt mellom ekstreme religiøse figurer og høyrepopulister? Eller enda lenger – hvordan føles det egentlig for en troende når noen bedriver blasfemi? (Hvis vi ser bort fra tolkningshistorien som tilsier at ikke-troende teknisk sett ikke kan bedrive blasfemi mot profetens stilling i ordets rette forstand, siden de uansett ikke tror på det de blasfemiserer mot.) Hvordan føles det for en ytringsfrihetstilhenger når noen prøver å bruke irrasjonelle religiøse argumenter til å innskrenke ytringsrommet?

Strategi og kommunikasjon

Det er mange fallgruver i en slik prosess. Jürgen Habermas opererer med et skille mellom strategisk og kommunikativ handling. Strategisk handling er når jeg prøver å få deg til å gjøre hva jeg vil. Kommunikativ handling er når jeg, mer åpent, går i dialog med deg for at vi skal komme frem til en felles forståelse som gjør det mulig å koordinere våre handlinger. I Habermas’ demokratimodell er kommunikativ handling idealet – det er slik vi kommer frem til et bedre samfunn. Men det er i praksis veldig vanskelig å vite med sikkerhet når motpartene er oppriktige og når de ikke er det.

I karikaturstriden tør det være liten tvil om at det var mye strategisk manøvrering i debatten. Det går samtidig an å si mye om forskjellene på strategiene i Norge, hvor regjeringen samarbeidet tett med religiøse ledere og karikaturene kom fra en medieaktør som var så marginal og i opposisjon til sittende regjering at det ikke var spesielt politisk vanskelig å marginalisere den kontroversielle ytringen ytterligere, og i Danmark, hvor ytringen kom fra en stor og mektig medieaktør, Jyllands-Posten, og hvor både regjeringen og noen sentrale aktører i den danske muslimske offentligheten så ut til å finne det opportunt å eskalere ordkrigen heller enn å prøve å roe ned gemyttene. At situasjonen ble tatt tak i i utlandet, blåst opp ytterligere i betydning og satt inn i en større og enda mer betent overordnet øst/vest-kontekst, gjorde det hele verre.

En ting var at krefter på begge sider arbeidet for å fjerne muligheten for kommunikasjon. Noe annet var at det i realiteten var langt flere enn to sider i debatten, men at flere av aktørene så ut til å ha en interesse i å bidra til å gjøre debatten flatere, så alle som deltok ble nødt til å være enten med eller mot den ene eller den andre.

Respekt

Mye av dette er selvfølgeligheter som har vært selvfølgelige siden debatten først kom opp (og egentlig siden lenge før det, selv om det knyttes til denne ene historiske hendelsen akkurat nå). Men jeg har fortsatt ikke helt kommet frem til en forståelse av det som er helt tilfredsstillende for de innvendingene jeg har.

Jeg har inntrykk av at Norge håndterte saken mer ansvarlig enn danskene gjorde. Konflikten ble mindre, og det ga mindre medvind for aktører som av ulike grunner skulle ønske å slå politisk/strategisk mynt på saken på en måte som spisset frontene og ga en kamp der det bør være en respektfull samtale.

Respekt er et viktig begrep i denne sammenhengen – gjensidig respekt betyr for meg at du kan si ifra når noe er galt, at du kan kritisere hva andre mener og ta opp vanskelige spørsmål.

Det innebærer for meg også en viss innsikt i den andres tankeverden, eller i hvert fall et ønske om å oppnå en slik innsikt, og om å la være å bevisst såre noen. Men det betyr også at du ikke hele tiden må veie dine ord på gullvekt fordi du frykter å fornærme den andre.

Hvis kravet til god stemning i diskusjonen blir så kraftig at det utelukker verdifulle bidrag, er det problematisk. Av og til er det fruktbart å bryte opp den bestående forståelsen av hvordan ting kan være, og det vil ofte være en ubehagelig diskusjon å ta. For å gå tilbake til Habermas: Hans systematiske sammensausing av Wittgensteins og andre språkfilosofers teorier tar blant annet utgangspunkt i Husserls livsverden-teori, som setter godt ord på de forutsetningene, de tattforgitt-hetene, som danner utgangspunktet for din forståelse av omgivelsen. Spillereglene i ditt livs språkspill, kan man på en måte si, som er noe som for deg er ditt, men der mye er delt med andre mennesker som deler din bakgrunn på ulike nivåer helt opp til det globale.

Ulike forståelser i denne bakgrunnskunnskapen kan settes i spill. Trekkes opp fra den underforståtte livsverdenen og settes under debatt i mellommenneskelig kommunikasjon. Det kan svi skikkelig. Men det kan av og til være nødvendig. Spørsmålet er bare om det er mulig å vite når.

Nå tror jeg ikke at akkurat karikaturkrisen først og fremst er et eksempel på velmenende meningsutfordring som ble misforstått. Det er én mulig fortelling som kan noen kan bruke for å forklare hva som skjedde, men den forklarer ikke alt og jeg tviler på at alle som deltok i diskusjonen gikk til den med den typen kommunikativ handling som utgangspunkt. Det var flere ledd av bevisst provokasjon og flere tilfeller av strategisk overreaksjon, både på krenkelsen ved å trykke karikaturene og krenkelsen ved å la være å trykke dem.

Men den åpne debatten er en de beste modellene jeg har sett på hvordan slike situasjoner kunne og burde være.

---