Uke 17: Den første våren
Innsendt: februar 27, 2012 Arkivert i: Skoledagbok Leave a comment »Tidlig i februar hadde England sin lille flik av den europeiske kuldebølgen. Det snødde til og med litt, og temperaturen krøp ned i iskalde fem kuldegrader, og det ble faktisk riktig surt til tider. London er sant å si en sur by til stadighet, det skal den ha, det blåser rundt hushjørnene og en rå, kald luft legger seg over byen rett som det er.
Men denne uken kom værgudenes oppreisning. Sol. 15 varmegrader. Fuglekvitter og lunsj i parken og følelsen av at hele verden kollektivt puster ut og senker skuldrene.
Bevare meg vel. Er det slik denne våren skal bli? På frifot i en storby full av muligheter, men naget av ropet fra lesesalen?
Den delen av studentlivet husker jeg godt. Men jeg hadde glemt hvor nesten opera-aktig overdådig det kan føles bare å si “nei, nå må jeg ut” og så dra ut.
Uke 16: Dannelse
Innsendt: februar 27, 2012 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok Leave a comment »På seminarene om Kants politiske filosofi – og kursholderen er så vidt jeg skjønner en av verdens ledende eksperter på Kants politiske filosofi – er det gjennomgående temaet “jeg vet ikke”, “jeg er ikke sikker”, “jeg har ikke bestemt meg ennå”. Dette kommer ikke fra studentene, men fra kursholderen. Jo mer du kan om Kant, jo mindre vet du, har jeg inntrykk av. Inntrykket forsterkes av pensum, hvor uenighetene om hva den lille nerden fra Königsberg egentlig mente om dette og hint er så sterke og grunnleggende at det på én måte er oppløftende – systembyggere som Jürgen Habermas og John Rawls slet minst like mye som meg – men på en annen måte frustrerende. Hvis dagens åndskjemper kunne ha så grunnleggende forskjellige forståelser av Kant, uten at det virker som noen kommer noe særlig videre, synes det å styrke teorien om at det som foregår på fakultetene der disse temaene terpes på bare er en uendelig bølgende revidering og nyfortolkning av gamle tekster og gamle problemer, og at selv om dette kan være morsomt nok for den som er involvert, kan det med rette stilles spørsmål ved hvor nyttig og viktig det egentlig er.
Det er i bunn og grunn det samme med alle fag og all type kunnskap som ikke har helt selvinnlysende bruksverdi. Kan du snekre, kan du bruke snekringen til å snekre praktiske ting som er nyttige i hverdagen. Kan du bare utrolig mye historie, eller filosofi, eller statsvitenskap, er det ikke helt opplagt at du kunne overlevd som skipbrudden helt alene på en sydhavsøy like smidig som en mer nevenyttig person. Det samme gjelder for så vidt med journalistikk, som innebærer noe mer praktisk “håndverk”, men er fullstendig avhengig av en sosial omgivelse som verdsetter disse kunnskapene. Eller partikkelfysikk, eller epidemiologi – mange av de mest avanserte og i teorien mest innbringende fagfeltene vi har er også tilnærmet helt ubrukelige uten omfattende organisering av ressursflyt og kunnskap på tvers av en stor gruppe enkeltindivider for å legge til rette for nytteverdien av selve fagene.
Men altså, humaniora og samfunnsfag. Fagets nytte for å videreføre faget er for så vidt greit – det kan alle fag ha. Spørsmålet er om fagene er noe mer enn intellektuelle hamsterhjul for en bestemt type mennesker, om det for det første er noe poeng for folk som ikke er eller vil bli eller skal bli akademikere å komme borti dem, og for det andre om de har noe å bidra med til samfunnet mer direkte – kan politisk filosofi ha noe å bidra med i praktisk politikk, litteraturvitenskap noe å bidra med i litteraturen, eller, for den saks skyld, hva gjør teoretisk økonomi med realitetene i praktisk økonomi?
Jeg studerer politisk teori. Det innebærer filosofi, etikk, logikk, idéhistorie, historiografi, litt allmenn historie, litt økonomi, litt (helst veldig gammel) statsvitenskap, litt IR-teori, sosiologi (gjerne av tysk lenestolssosiologtypen), og så videre. Spørsmålene som tas opp er blant annet om et samfunn kan være eller bli godt, hva det i så fall betyr, og hvordan det kan oppnås.
Den potensielle samfunnsnytten burde i og for seg være opplagt, selv om veldig mye av det ledende arbeidet på feltet i den vestlige verden i hvert fall etter 2. verdenskrig er rettet mer mot hvordan man kan sikre at ting går til helvete enda en gang heller enn hvordan man kan lage et slags idealsamfunn. Noe av poenget er at drømmen om et idealsamfunn nesten vesensmessig er dømt til å bli et mareritt hvis noen prøver å gjøre den om til virkelighet. Hvis dette stemmer, er det en relativt viktig sannhet å ha i mente. Og selv om det skulle vise seg at det ikke er en universell sannhet at å strekke seg mot et bedre samfunn vil føre til krise, så er det i alle fall slik at mye historisk erfaring tilsier at det kan være nyttig å huske at det du sier at du vil gjøre og til og med det du faktisk vil gjøre ikke nødvendigvis kommer til å være det du faktisk ender opp med å gjøre.
Men hva er nytten for meg som individ? Vel, i rollen som bakseteintellektuell er det klart at jeg nyter godt av å ha lest både de store klassikerne og de nye cutting edge-teoretikerne, og ikke minst av å ha diskutert dem med folk som har seriøs peiling på dem, og fått knallhard kritisk tilbakemelding på hvordan jeg resonnerer rundt disse problemstillingene. Men du trenger ikke å ha et intellektuelt bein i kroppen, i hvert fall ikke i pretensiøs forstand, for å ha godt av å ha litt peiling på slike ting som hvem Platon og Aristoteles var, hva de mente, og hva det har hatt å bety for meninger som vi kjenner dem siden.
Det handler delvis om identitet. Gamle helter og gamle fortellinger gir oss felles referansepunkter vi kan bruke til å forstå både hverandre og oss selv bedre. Det å vite at det politiske systemet vi har i Norge ikke ville vært som det var hvis det ikke hadde vært for i det aller minste grekere, arabere, jøder, spanjoler, italienere, franskmenn, engelskmenn, tyskere, nederlendere, russere, amerikanere, svensker og dansker, vil for eksempel muligens bidra til en økt forståelse av at det er noe å lære av andre kulturer. Det å vite noe om bakgrunnen til avholdte institusjoner, eller institusjoner som tas for gitt, vil kunne øke verdsettelsen av dem – å delta i den politiske diskusjonen virker mer meningsfylt hvis du har mening å fylle diskusjonen med, hvis du mener det foregikk viktige ting på Eidsvoll, hvis du mener det er et poeng at folk som ikke er landeiere eller menn også skal få delta.
Samtidig kan disse fortellingene være gjenstand for tautrekking. Det er det som skjer når politikere krangler om hvem som oppfant/innførte velferdssamfunnet, for eksempel, eller “den nordiske modellen”. Og da, igjen, synliggjøres det at det er et poeng å ha kunnskapskilder som er tilnærmelsesvis objektive, og gjerne å kunne nok selv til å gjennomskue hva som er ærlig, hva som er tendensiøs omgang med fakta, og hva som er direkte løgn.
De to ytterpunktene i debatten om politisk filosofi er på den ene siden tanken om ideen som beveger verden, enten som førstebeveger (ideen beveger menneskene nærmest overordnet hva de vil selv) eller som et verktøy (mennesker med en original idé kan forandre verden). På den andre siden er bildet av filosofen som dukker opp på slagmarken i skumringen, for å forklare i ettertid hva som har skjedd og hvorfor det skjedde, og som har like mye/lite innvirkning på hva som faktisk skjer som en hvilken som helst annen forfatter som omtaler noe i ettertid.
Jeg tror samspillet er noe mer komplisert, og, ikke minst, at akademia ikke har noe monopol på idégenerering. Snarere oppstår nok de fleste ideer med noe særlig praktisk betydning mye nærmere “virkeligheten” enn blant bøker og summende pc-skjermer på universitetene. Men jeg tror nok akademisk diskusjon også har noe å si i videreutviklingen. Og jeg tror definitivt det å lære de gamle ideene å kjenne har mye å si for videre arbeid i ideenes verden, enten det er i politikk, i kunst, i journalistikk, i akademia eller bare som vanlig medlem av samfunnet.
Men det er altså litt frustrerende at ingen bare kan gi deg fasiten.
Uke 15: Jobb og fremtid
Innsendt: februar 25, 2012 Arkivert i: Personlig, Skoledagbok Leave a comment »Enda et kapittel i fortellingen om å ha en slags reprisetilværelse som student: Folkene jeg studerer med, som i snitt vel må sies å være mer nakent ambisiøse enn medstudentene på UiO, er rimelig opptatt av, vel, kanskje ikke alltid av hva de skal bli, som sådan, men av hva de skal gjøre til høsten, når mastergraden er i boks og det er på tide å bevege seg videre.
På mange måter er de et slags tverrsnitt av EU, selv om det selvsagt er snakk om skolelys på en dyr betalskole. Jeg liker egentlig ikke å overforenkle inntrykk som selvsagt gjenspeiler et langt mer komplisert nett av motivasjoner hos den enkelte, men jeg merker meg gjenklangen av eurokrisen: En oppriktig bekymring for at en utdannelse fra et relativt velrenommert studiested som LSE ikke skal være nok til å lande en eller annen meningsfylt jobb. I kjølvannet av det kommer luringen på å bare studere videre, mer som en slags akademisk overvintring mens man venter på bedre tider i jobbmarkedet enn noe som blir gjort fordi det er det man har aller mest lyst til eller tror man vil få mest utbytte av.
Samtidig er det selvfølgelig nok av dem som helt soleklart ikke kan stoppe på mastergradsnivå, men som nærmest har en slags iboende lov som befaler dem å gå videre i en eller annen form. Unge mennesker som falt i bokormgryta allerede som små barn, og som nå i tjueårene har vært femti år gamle piperøykende, tweedjakke-bærende professorale typer så lenge at det er vanskelig å forestille seg at de kan passe inn noe annet sted enn i bestemte akademiske omgivelser. (Skjønt muligens som diplomater. Gamlis-ungdommer av denne typen har i min erfaring hatt en tendens til å gjøre det bra i uttaket til UDs aspirantkurs. I alle fall hvis faginteressene deres har gått i retning av internasjonal politikk.)
Uansett er det snakk om en type stress jeg ikke tar del i. Jeg har en jobb. Jeg har et liv, jeg har forbindelser, forpliktelser og eiendom som vel kan sies å låse meg litt fast, men som nettopp av den grunn også er et anker i en tid med opprørt hav. Jeg trenger ikke å gjøre noe bare fordi jeg føler at jeg må gjøre noe, et eller annet, fordi det er det som forventes av meg. Det er et annet spørsmål om det er ting jeg må eller bør la være å gjøre, enten fordi jeg har en forpliktelse til å la være eller fordi det vil være økonomisk på trynet å gjøre det med boliglån på nakken. Det er nok betraktelig mer aktuelt.
Jeg har vært interessert i spørsmålet om hva folk “skal bli” så lenge jeg kan huske. Det er jeg fortsatt, og jeg har inntrykk av at jeg har hatt flere samtaler om det det siste året eller så, enn tidligere. Både her i London og hjemme i Norge, og både med unge mennesker og med folk helt opp til pensjonsalderen.
Spørsmålet er kanskje uvanlig aktuelt. Vi, altså i hvert fall vi i den rike del av verden, vi som har vært heldige, vi som har ressursene og det fleksible systemet som i alle fall i teorien åpner mange dører for oss, kan i teorien velge temmelig fritt. Er vi flinke til å hoppe gjennom ringene eller klemme oss gjennom nåløyene som er lagt opp for å sortere oss, blir valget enda friere. I hvert fall hvis man ser bort fra det underliggende imperativet at kan du, så må du, at du ikke må kaste bort evnene dine (et luksusdilemma som kan eksemplifiseres ved en medstudent som sier hun ikke har lyst til å studere byråkrati på Harvards Kennedy-skole, men som tilsynelatende sliter med å finne en overbevisende grunn for å la være. Og det ER et dilemma, fordi du i teorien kan ende opp med å sitte der i livet ditt 30 år senere og tenke at du kastet bort hele greia, uansett om du velger å satse eller å la være. Eksistensiell smerte av den sorten kan være vond nok selv om det ikke er altfor vanskelig å tenke på situasjoner som er mer umiddelbart i trynet på deg forjævlige).
Samtidig er fremtiden mindre sikker. Flere bytter jobber oftere, flere mister jobben, og administrative nedskjæringer er en regelmessig foreteelse. Kravet til effektivitet og produktivitet målt etter kvantifiserbar statistikk blir større, og samtidig som presset om å øke pensjonsalderen blir større, er det også opplagt at mange risikerer å befinne seg på bar bakke karrieremessig i en alder av 60 år. Det de kan, er det ingen som trenger lenger, og i konkurranse med lærenemme 20-åringer er det ikke lett å overbevise arbeidsgivere om å satse på opplæring av en person som på papiret ser ut til å love mer sårbar helse, lavere tempo og kortere fartstid i bedriften.
Så selv om du har blitt noe, og trives med det, kan du risikere å måtte bli noe en gang til. Å bli noe helt nytt.
Jeg, formodentlig som de fleste, har noen ting som er blitt sagt til meg som jeg stadig kommer tilbake til. Det er forskjellige ting det er snakk om, både oppriktig gode komplimenter og litt mer odde ting – i London har jeg for eksempel fått høre at en medstudent har begynt å gestikulere som meg når han argumenterer i seminarer der jeg ikke deltar, noe som er en indirekte kompliment jeg setter oppriktig pris på, og noen har sagt til meg at “jeg er den hviteste personen de kjenner”, noe jeg ikke aner hva betyr eller om er en fornærmelse eller hva det nå er.
Men en annen ting er noe min far en gang sa til meg, noe jeg kommer tilbake til til stadighet, fordi det sier så mye både om ham, om mitt forhold til ham og om hva han har lært meg. Det skjedde på Kaffe og Krem ved Colosseum på Majorstua, av alle steder, jeg tror jeg må ha vært 29, og han sa “Michael, jeg er så glad for at du har levd så lenge uten å bli noe”.
Faren min ble tannlege. Som han forteller det, valgte han det studiet etter å ha søkt på alle studiene det var vanskelig å komme inn på, og så takke ja til det studiet som svarte først (dette var før Samordna Opptak). Motivasjonen var at bestemoren hans, som han bodde hos og i all hovedsak var oppdratt av, skulle bli stolt. Rådet han ga meg da jeg skulle ut i verden etter videregående skole var “Michael, hva du enn gjør, ikke bli tannlege”.
Så jeg ble journalist. En av grunnene til at jeg kom til å tenke på min fars råd og påfølgende “son, I am proud”-øyeblikk var nettopp dette med journalistyrket: I et intervju med BBC sier journalisten AA Gill at journalistikk, for ham, ikke var noe han aktivt forsøkte å bli, det var noe han “feilet inn i” fordi han ikke klarte å bli noe annet (advarsel – autostart. Dessuten vet jeg ikke om det er tilgjengelig utenfor Storbritannia).
For min del er det ikke akkurat slik det fortoner seg, men det kan ha noe for seg, i den forstand at journalist kan være et godt yrke hvis du trives med å være en “jack of all trades”, hvis du har en intellektuell nysgjerrighet som er såpass bred at du trives bedre med å løpe rundt som et barn i en godtebutikk og prøve å sette deg inn i alt mulig enn med å sitte på et kontor eller i et bibliotek og vie livet ditt til å forstå én ting fullstendig. Hvis du er mer rev enn piggsvin.
Det er fordeler og ulemper med å være journalist, som med alt annet. Det er ofte for overfladisk, men det er mye mer umiddelbart tilfredsstillende enn langsiktig skriving – du undersøker, du skriver, du ser ting på trykk, tempoet river deg videre på en måte som ikke bare er negativ. Sjangerkravene kan virke fordummende, i den forstand at noen av dem er nærmest reifiserte, de er tingliggjort, gjort så fastlagte at det mange sliter med å se at de ikke er naturlover, og mens det gir hendige snarveier for å gjøre en sak forståelig raskt nok til å nå deadline, kan det også sette opp mønstre som gjør det umulig å se hva en sak egentlig innerst inne handler om, heller enn å bare la proffe kilder spille ping-pong med klisjépreget kritikk. Når jeg leser andre lands aviser, er det klart at det er enkelte journalisttyper Norge til en viss grad mangler, noe som skyldes både kulturforskjeller og at Norge er et så begrenset marked at det ikke er alle typer journalistikk det er rom for.
Noen av disse journalisttypene tror jeg vi skal være glade for at vi slipper. Men andre tror jeg vi med fordel kunne hatt flere av. Jeg kjøper ikke nødvendigvis den halvveis nyfrelste linja at alt utenfor Norge er så utrolig mye bedre enn alt inne i Norge som du får fra mange, enten de akkurat har lest en utenlandsk broadsheet for første gang eller de rutinemessig rakker ned på norsk dritt på bakgrunn av selektiv plukking av kremen av verdens journalistikk på språk de forstår. Men det er ikke tvil om at det hadde vært hyggelig om det var mer skikkelig god journalistikk i Norge. Jeg sier dette med full åpenhet om at jeg bare i begrenset grad, og da med stor raushet involvert, kan sies å være noe i nærheten av en god journalist selv. Jeg er klar over at ønsket sånn sett ansvarliggjør meg: Hvis jeg vil ha mer god journalistikk i Norge, har jeg et ansvar for å prøve å bidra til at det blir mer god journalistikk i Norge.
Uansett: Det er altså journalist jeg har blitt, tenker jeg når jeg hører medstudentene gruble på hva de skal bli. Det er ikke sikkert at jeg skal forbli journalist all min tid, men akkurat nå er det det jeg er. En journalist som sitter i London og leser om Immanuel Kant og Jürgen Habermas. Og jeg vet hva jeg skal til høsten. Jeg skal hjem.
Hva som skjer siden, hva jeg blir når jeg blir stor, eller større? Det vet jeg ikke.
Uke 14: Pliktløp
Innsendt: februar 6, 2012 Arkivert i: Skoledagbok Leave a comment »The majesty of duty has nothing to do with the enjoyment of life; it has its own law and also its own court, and even though one might want to shake both of them together thoroughly, so as to give them blended, like medicine, to the sick soul, they soon separate of themselves; if they do not, the former will effect nothing at all, and though physical life might gain some force, the moral life would fade away irrecoverably.
- Immanuel Kant, Critique of Practical Reason
Jeg jobber med the majesty of duty. Kant har helt rett: Det er et slit.
