Talking points blues
Innsendt: februar 7, 2011 Arkivert i: Journalistikk, Norsk politikk Leave a comment »Talking points, snakkepoenger eller snakkepunkter, er et velkjent fenomen i politikken. Den gode politiker skal være “on message” – skal få fram budskapet og holde seg til det, uavhengig av hvilke krumspring eller finter journalister, politiske motstandere eller velgeren i gata måtte finne på.
Talking points er et viktig redskap for å sikre et slikt gjennomslag. En velforberedt politiker utstyres med en liste poenger hun eller han skal få gjennom, gjerne formulert på en fiffig måte og utstyrt med anekdoter og argumenter som er tilpasset publikum. Noen ting trigger journalister mer effektivt enn andre, og den som har litt forståelse av journalistkoden kan ha noe mer styring over hva som faktisk ender på trykk/på nett/i eteren enn noen som FAKTISK snakker fra levra. Det er stor forskjell på å snakke fra levra og å snakke fra et laboratoriefremstilt leversubstitutt. Selv om både medier og velgere ofte foretrekker smaken av kunstig lever, litt som smaken av vanillin har blitt så ensbetydende med vaniljesmak at ekte vanilje gjør det dårligere i blindtester enn man skulle tro.
Å intervjue en veldrillet politiker kan tidvis minne om å snakke med en pasient med Gansers syndrom, som det ble fremheiet av de franske surrealistene. Nå er jeg ikke sikker på hvor høy troverdighet selve syndromet har som diagnose mer enn hundre år etter at det ble lansert – men opplevelsen av såkalt “Vorbeireden” lever i hvert fall i beste velgående. I gitte situasjoner, for gitte spørsmål, får du rett og slett ikke svar, og får heller ikke opplevelsen av at spørsmålet er forstått eller oppfattet på noe vis. Du får talking points, og bare det. Spør du om D eller Z? Det kan du drite i, svaret er uansett A og B, og det er svaret du vil få uavhengig av hva slags spørsmål du kommer trekkende med.
Andre ganger, med smidigere politikere og en mer avslappet setting, forstår du ikke før dagen etter at du ikke fikk vite noe. Da har du vært i nærheten av Reagan-nivå: En politiker som kan etterlate deg med en god følelse av å ha blitt sett og verdsatt, uten å ha forpliktet seg eller svart på det du lurte på, er en politiker som kan nå veldig, veldig langt.
Dette er ikke ment som sutring. Journalister er en egen hodepine, vi jager saker, er flokkdyr og lar oss styre av sjangerkrav som kan virke urimelige for både intervjuobjekter og for folk flest. Konflikt er bedre enn enighet, krig er bedre enn fred, sex er bedre enn sølibat, ikke minst når det er et sexsjokk (et sølibatsjokk kunne muligens vært interessant som en kuriositet), og så videre. Det er ikke rart at folk kan bli sure, og det er sånn sett ikke rart at politikere tilpasser budskapet til det medienåløyet de må trenge gjennom for å nå ut, heller.
Men det har hendt meg ved et par anledninger at jeg har snublet over jukselappene til politikere jeg intervjuer eller akkurat har intervjuet. Jeg er ikke typen til å snoke altfor mye i papirer som ikke angår meg, men disse folkene har mange papirer å holde styr på, ofte notater de mener journalisten bør få, og av og til skjer det mix-ups. Da sitter jeg der med “Skyld på regjeringen. Lavere skatter. Mer politi”, eller “Skyld på den forrige regjeringen. Vi bygger landet. Godt samarbeid blant de rødgrønne”, eller noe tilsvarende. Ofte mer detaljert, kokt ned til vinnerreplikker som skal gå inn i tittel og ingress dersom journalisten reagerer som planlagt.
Jeg blir litt brydd. Ikke overrasket, ikke skuffet, ikke noe sånt – jeg vet at det er sånn det er og at det ikke nødvendigvis er noe galt med det, selv om idealet vi strekker oss i en intervjusituasjon etter selvsagt er (eller burde vært) den opplyste dialogen med publikum som den viktigste, men for tilfellet tause tredjepart. Men jeg blir litt brydd likevel. Det er ikke meningen at journalisten skal få se bak den fasaden, det er som å se trådene til tryllekunstneren eller limbåndet som får den utfordrende kjolen til å sitte som den skal.
Brukergenerert tema 4: “Hva med en reportasje der du fotfølger Lars Peder Brekk gjennom Kalahari-ørkenen?”
Innsendt: februar 15, 2010 Arkivert i: Journalistikk, Norsk politikk Leave a comment »EXT – AFRIKA – KALAHARI-ØRKENEN
Michael Brøndbo og Lars Peder Brekk, en dynamisk duo, er på vei gjennom ørkenen, på jakt etter spennende landbruksprosjekter norske bønder kan støtte med sin relevante kunnskap. Brøndbo sitter bak rattet i jeepen, mens Brekk taster ivrig på en bærbar PC.
BREKK:
(Leser høyt fra eget manuskript:)
“And … there … fore … we must … plant … the … po … ta .. to.”
(Ler entusiastisk.)
Splitte mine bramseil, Brøndbo! Dette blir den beste talen jeg noensinne har skrevet!
(Replikker på norsk er oversatt fra trøndersk til bokmål for å øke tilgjengeligheten, red.anm.)
BRØNDBO:
Ja, Sir. Hva handler den om, Sir?
BREKK:
Om potensialet for potetdyrking i Kalahari-ørkenen, og dets konsekvenser for vern av norsk landbrukssektor.
BRØNDBO:
Du store alpakka, Sir.
BREKK:
Ja. Og Nationen får det eksklusivt!
BRØNDBO:
Det må jeg si, Sir. Da var det jammen bra jeg brukte sparepengene på denne turen likevel, Sir.
Xi, en representant for lokalbefolkningen, dukker opp langs veikanten. Brekk blir svært entusiastisk. Jeepen stopper.
BREKK:
Excuse me. Are you bond?
BRØNDBO:
Bonde heter “farmer” på engelsk, Sir.
BREKK:
Sier du det? Men skriveprogrammet retter “Bondelaget” til “Bondage”. Er det feil?
BRØNDBO:
Det er i alle fall en uvanlig tolkning av Bondelagets mandat og arbeidsmåter, Sir.
BREKK:
Ja vel. Excuse me, are you farmer?
XI:
Yes. What are you doing on my land?
BREKK:
Isn’t outwormdriving love in Africa, too? That is terrible!
XI:
What are you talking about?
BREKK:
I am a minister from Norway, and I am looking for projects. I have money and knowledge from Norwegian Bondage.
BRØNDBO:
Kremt, Sir.
BREKK:
I mean Farmer Team. And Small User Team, also!
(Eventuell likhet med eksisterende personer er faktisk stort sett ganske tilfeldig. Ordentlig-Brekk snakker for eksempel så vidt jeg vet helt kurant engelsk.)
Brukergenerert tema 2: “Også Bjarne Brøndbo, da”
Innsendt: februar 8, 2010 Arkivert i: Norsk politikk, Personlig, Populærkultur 1 Comment »Bjarne Brøndbo har gått som en rød tråd gjennom store deler av livet mitt. Det var for eksempel en periode omkring årtusenskiftet da alle jentene jeg møtte hadde en historie om at Bjarne Brøndbo hadde prøvd å sjekke dem opp. Det var ALLTID Bjarne. ALDRI Bosse eller Eskil eller Frode eller noen andre i DDE-kretsen. Fremgangsmåten varierte, men var generelt preget av alt man assosierer med trøndersk direkte pågangsmot, gjerne ispedd svette, bar overkropp og referanser til “rompa mi” og andre kroppsdeler med en mindre fremtredende rolle i DDEs oeuvre. Metoden kunne kalles en folkelig versjon av “The Game”, men ingen innrømte noen gang at den hadde virket etter hensikten. Det var åpenbart greit å dele en festlig historie om Brøndbos angivelige vulgaritet, men veien derfra til å bekrefte at Brøndbo faktisk fikk snøret i bånn var lang.
Jeg tror ikke Bjarne Brøndbo i egen person står bak alt dette. Det er ikke sikkert at det bare er forvirring i kjølvannet av Namsos’ andre kjente Bjarne som drar opp antallet hendelser, heller. Det er derfor min hypotese at man anekdotene har rot i følgende premisser:
* Alle vil helst ligge med vokalisten.
* Namsosinger vet dette.
* Folk fra sør for Stjørdal eller nord for Namsos klarer ikke å se forskjell på namsosinger.
= Utbytte.
Eller det skulle man tro. Det med “utbytte”, altså. Ulempen er bare det kjente dialektdilemmaet: Franskmenn kan lese fra telefonkatalogen og få det til å høres erotisk ut. En nordtrønder kan på sin side diske opp med alt fra Kamasutra til Salomos Høysang og bare få det til å høres ut som en festlig historie om at det var fest på lokalet, hvor folk danset og drakk og Peder satt med fiolinen og spilte seg aldeles skakk. Noe som nok kan få folk av alle kjønn og legninger til å trekke på smilebåndet, uansett hvor de er fra, men man må strengt tatt være trønder selv for å bli kåt av det. Jeg har sett kvinner le så de falt ut av senga bare på grunn av én velplassert apokope.
Men temaet var altså Bjarne Brøndbo. Og la oss legge hans bidrag til andre trønderes sexliv til siden. Bjarne Brøndbo er så mye mer. Han og hans orkester DDE har kommet langt siden den gang de var engelskspråklige og het After Dark, og sangen som nå er kjent som “Her bli’ de’ liv” het “I’m On My Way” og hadde plottet til “E6″ (NB: Den siste opplysningen er basert på mine minner av en time da et bandmedlem steppet inn som musikklærervikar da jeg gikk på barneskolen, og kan meget godt inneholde graverende faktafeil).
Mannen er en bauta. Der det før bare var byfjellet Klompen som raget over byen, rager nå også Bjarne Brøndbo. Man kan knapt sette sin fot på kjøpesenteret uten å se Brøndbo virvle rundt, alltid i full aktivitet, på vei ut eller inn av kjøpesenteret, ivrig snakkende i en mobiltelefon, mens han legger planer for ting som utvilsomt vil ha mye å si for BNP-et til Namsos kommune.
Følgelig er han også rekruttert av Arbeiderpartiet. Det er en dårlig skjult hemmelighet at mange i Nord-Trøndelag Arbeiderparti gjerne skulle hatt Brøndbo til å legge pianoet på hylla for en stund, og heller drevet litt politikk. Særlig gjev var kanskje drømmen i den perioden da det var SV – SV! – som hadde ordførervervet i den gamle Ap-bastionen Namsos. (SV-ordføreren var for øvrig min gamle musikklærer fra barneskolen – ikke vikaren, men den faste læreren.) Siden har ting vendt tilbake til status quo, og da er presset på Brøndbo sikkert noe lavere.
Men se som Jens Stoltenberg synger i videoen over. What the hell: Når selv statsministeren lar seg rive med så til de grader, er det på tide å ta folk politisk på alvor.
Den nye landbruksmeldingen
Innsendt: februar 3, 2010 Arkivert i: Norsk politikk Leave a comment »Jeg etterlyste temaer å skrive om, og fikk temaer foreslått av ymse bekjente. De fleste temaene ble foreslått med en viss ironisk undertone, men siden ironien avgikk med døden for mange år siden, velger jeg å ta alle forslag på alvor, og gjøre mitt beste for å skrive om hele bunten.
Derfor, tema en: “Den nye stortingsmeldingen om norsk landbruk fortjener vel omtale”.
Sant nok. Men det er grenser for hvor tungt jeg kan gå inn og mene noe om den. Ikke fordi jeg tror at hva jeg skriver her vil veie særlig tungt innad i regjeringen, og egentlig ikke fordi jeg er redd for å terge på meg noen eller kompromittere min troverdighet som journalist, men alt i alt fordi jeg er en blanding av lite engasjert og optimistisk avventende i forhold til meldingen.
Det er nå engang slik at jorden sjelden beveges gjennom hva som står i en stortingsmelding. Meningene og initiativene som kommer dit er som regel ferdigtygde lang tid i forveien, og det er liten grunn til å tro at en melding om landbruk som utgår av en regjering med Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil være vanvittig kontroversiell. Senterpartiet skulle nok gjerne gitt gamle Gunhild Øyangen-fans bakoversveis, men det velger jeg å tro at sentrale deler av Arbeiderpartiet er mindre klare for. Det er ikke sikkert alle i Sp er bak det heller, eller i hvert fall ikke sikkert at de er helt enige om kursen, men det spiller mindre rolle: Sp er et lite parti og har ikke kjøttvekt til å forandre kurs alene. Særlig ikke når det reelle alternativet hvis samarbeidet med Ap/SV faller er å hoppe over til en borgerlig side dominert av Høyre og Frp.
Personlig er jeg egentlig mer interessert i om landbruksbistand faller innenfor meldingens mandat, og hva som kommer i forhold til WTO-tilpasning. Ser man på den norske tilnærmingen til EU, skulle man egentlig forventet en mer aktiv tilpasning til hva man vil tro vil være kravene når en WTO-avtale for landbruk før eller senere faller på plass. Det var det sporet Øyangen var inne på.
Liberaliseringen av landbrukssektoren er en forutsetning for WTO-forhandlingene om landbruk, og er også en del av de stadig tilbakevendende artikkel 19-forhandlingene i EØS-avtalen. Det er som en isbre som kommer skliende nedover dalen – det går ikke fort, men det er politiske krefter det er vanskelig å skulle snu. Det er politisk selvmord for Senterpartiet å være medløper til noe som gjør det lettere for isbreen å skli, men storebror Ap kommer sannsynligvis ikke til å spenne storskuldra til og skyve breen et par meter opp i dalen den kom fra. Derfor vil det antakelig ikke komme noe krutt i meldingen. Kanskje det kommer en prøveballong her, en journalistikkdrevet debatt der, men de store grepene i forhold til norsk landbruksutvikling vil vi nok ikke se noe særlig til.
Men det kan komme noe om landbruksbistand, hvis dette er stedet for det. Jeg har inntrykk av at Brekk er opptatt av det, det er en strategi for styrking av norsk landbrukssektor som spiller godt inn i WTO-forhandlingene, det er “redde verden”-ish, og det er følgelig vanskelig å være uenig i (selv om utviklingsminister Erik Solheim synes å mene det er sløsing med energi for Norge å bruke tid og krefter på akkurat landbruksbasert bistand, det er ifølge ham noe det er mer fruktbart at FN har ansvaret for). Der kan spillerommet være større, og da kan resultatet bli mer interessant. Selv om mange Nationen-lesere selvsagt helst ville sett Brekk og hans partifeller storme barrikadene på vegne av en eller flere deler av Norges krympende landbrukssektor.
En svipptur til India
Innsendt: mars 1, 2009 Arkivert i: Journalistikk, Norsk politikk, Personlig, Populærkultur Leave a comment »Ja ja, lenge siden sist. Uansett: Jeg fikk nylig i oppdrag å dekke Erik Solheims og Lars Peder Brekks tur til Delhi-konferansen for bærekraftig utvikling. Det betydde å fly til India, ta inn på Taj Mahal Delhi, og løpe etter disse eminensene på deres befaringer på den indiske landsbygda.
Sakene: Indisk landbruk, elektrifisering av den indiske landsbygda, India i WTO, India og klima, og en sak om kapitalismedrevet utviklingspolitikk. Hvis man ser bort fra ørlitegrann soving og flytiden til og fra India, fikk jeg omtrent tre timer for meg selv off-duty. Jeg kan med andre ord ikke påberope meg en superdyp innsikt i det indiske samfunn, selv om jeg kjøpte en artikkelsamling av Amartya Sen i en liten bokhandel på Connaught Place i New Delhi, og leste den på flyet hjem.
Kameraet jeg hadde med, døde midt under dag én. Derfor er det bare ministerbilder jeg har med hjem, stort sett, og ingen bilder av Kamal Nath, som veltet WTO-forhandlingene i fjor og som var en vesentlig del av grunnen til at Nationen ga grønt lys (en annen vesentlig del var nok at avisledelsen søkte om og fikk et såkalt “Solheim-stipend” fra regjeringen). Men jeg fikk i det minste snakket med Nath, og fikk tusket til meg et mobilbilde fra landbruksdepartementets informasjonsavdeling, så det gikk ok.
Nok om det. Tre inntrykk fra, og et inntrykk om, India:
1: Det finnes noen temmelig ekstreme hindunasjonalister. Jeg møtte ingen av dem (i alle fall ingen som ga uttrykk for det). Men avisene var i alle fall fulle av referanser til ekstremister som stormet kinoer og svinebanket muslimske gutter som var på kino med hindujenter, kapret busser av noenlunde samme grunn, angrep puber der kvinner drakk alkohol og generelt markerte seg på en ikke bare positiv måte. Noe av årsaken til at det kokte over for en av disse bevegelsene, Sri Rama Sene: Valentine’s day, som lederen Pramod Muthalik karakteriserer som en kristen sammensvergelse.
Så har du bevegelsen Bajrang Dal, ungdomsbevegelsen til hindutva-bevegelsen VHP (som igjen er forbundet med hindunasjonalistpartiet BJP, som er det største opposisjonspartiet i India og har hatt statsministeren, men ikke be meg forklare hvordan forbindelsen er). De bestemte seg etter hvert for å være for Valentine’s day, men med den tilføyelsen at de er så for kjærlighet at de oppfordret unge hinduer til å feire den 365 dager i året. (Det hører med til historien at de også har stormet kortbutikker og banket par før denne uttalelsen kom.)
2: Jeg burde prøve å se mer indisk film. Ja da, det er fremmedartet. Men det er flere enorme og mangfoldige filmindustrier i Asia. Og Dev D, filmen i traileren på begynnelsen, høres faktisk litt interessant ut.
3: Reisebøkene tuller ikke når de sier at det er mange svindlere i Delhi. Tre timer på egen hånd. To og en halv gikk med til å prøve å holde touts på armlengdes avstand. Det var greit å få sett seg litt rundt i byen likevel, og det plaget meg egentlig ikke å bruke det som i forhold til standardprisen var uanstendig mye på å få en av de små trehjulingene til å kjøre meg rundt og rundt og rundt, men det var ganske overveldende, altså.
4: India er det nye Japan. Kulturmessig, i forhold til det vestlige kulturlokomotivet USA, er det en form for oppblomstring jeg tror er verdt å merke seg. Litteraturmessig har jo indiske forfattere som skriver på engelsk vært viktige lenge (og Rabindranath Tagore vant jo Nobel-prisen allerede i 1913). Men nå har amerikanerne fått opp øynene for et stort potensielt publikum, ser det ut til. Inderen har blitt synlig i amerikansk kultur. Se på Slumdog Millionaire. Se på tv-serien Heroes og figuren Mohinder Suresh, på Big Bang Theory (som jeg ikke hadde sett før den ble vist på flyet til og fra India, aner ikke hvor populær den er) og figuren Koothrappali, Aasif Mandvi på The Daily Show … til og med i fribryting har de denne karen. Og det er ikke bare i tøys og moro: Se på republikanernes wunderkind Bobby Jindal (som riktignok gikk på trynet i uka som gikk), eller på CNN-doktor Sanjay Gupta, som nå blir Obama-medarbeider. Jeg har ingen dyp analyse på dette, men synes det er interessant å følge med på.
Skandale i et vannglass
Innsendt: mars 15, 2008 Arkivert i: Amerikansk politikk, Journalistikk, Norsk politikk | Tags: drittkasting, James Carville, Journalistikk, krangel, politikk, valgkamp Leave a comment »James Carville, den sinte sørstatsmannen som var Bill Clintons valgkampstrateg og kamphund, kom med et betimelig innspill i den amerikanske valgkampen denne uka: Demp kravene om at alle må trekke seg hver gang de sier noe dumt. Bakgrunnen for Carvilles innlegg i Financial Times er først og fremst tilfellet Samantha Power. Power, som er Anna Lindh-professor i global ledelse og offentlig politikk ved Harvard, og ekspert på folkemord, måtte trekke seg som Obamas utenrikspolitiske seniorrådgiver etter at hun kom i skade for å kalle Hillary Clinton et monster i et intervju med The Scotsman, av alle aviser. Dermed var Power ute. Carville tar også opp Geraldine Ferraro, Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984, som måtte trekke seg fra Clinton-kampanjen etter kommentarer om at Obama ikke ville vært der han var i dag (i tet i nominasjonskampen) hvis han ikke var svart.
Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:
“This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society.”
Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.
