Det går mot sommer

Jeg har ingen definert lesergruppe, ingen spesielle ønsker om å utvide leserkretsen, og bruker ekstremt lite tid på å blogge. Jeg er ingen blogger. Men av hensyn til den svært lille kretsen som faktisk maser på meg om å skrive noe, prøver jeg å oppdatere i ny og ne. Siden jeg ikke har noe på hjertet som egner seg på internett, lenker jeg heller opp et youtube-klipp.

En svipptur til India

Ja ja, lenge siden sist. Uansett: Jeg fikk nylig i oppdrag å dekke Erik Solheims og Lars Peder Brekks tur til Delhi-konferansen for bærekraftig utvikling. Det betydde å fly til India, ta inn på Taj Mahal Delhi, og løpe etter disse eminensene på deres befaringer på den indiske landsbygda.

Sakene: Indisk landbruk, elektrifisering av den indiske landsbygda, India i WTO, India og klima, og en sak om kapitalismedrevet utviklingspolitikk. Hvis man ser bort fra ørlitegrann soving og flytiden til og fra India, fikk jeg omtrent tre timer for meg selv off-duty. Jeg kan med andre ord ikke påberope meg en superdyp innsikt i det indiske samfunn, selv om jeg kjøpte en artikkelsamling av Amartya Sen i en liten bokhandel på Connaught Place i New Delhi, og leste den på flyet hjem.

Kameraet jeg hadde med, døde midt under dag én. Derfor er det bare ministerbilder jeg har med hjem, stort sett, og ingen bilder av Kamal Nath, som veltet WTO-forhandlingene i fjor og som var en vesentlig del av grunnen til at Nationen ga grønt lys (en annen vesentlig del var nok at avisledelsen søkte om og fikk et såkalt “Solheim-stipend” fra regjeringen). Men jeg fikk i det minste snakket med Nath, og fikk tusket til meg et mobilbilde fra landbruksdepartementets informasjonsavdeling, så det gikk ok.

Nok om det. Tre inntrykk fra, og et inntrykk om, India:

1: Det finnes noen temmelig ekstreme hindunasjonalister. Jeg møtte ingen av dem (i alle fall ingen som ga uttrykk for det). Men avisene var i alle fall fulle av referanser til ekstremister som stormet kinoer og svinebanket muslimske gutter som var på kino med hindujenter, kapret busser av noenlunde samme grunn, angrep puber der kvinner drakk alkohol og generelt markerte seg på en ikke bare positiv måte. Noe av årsaken til at det kokte over for en av disse bevegelsene, Sri Rama Sene: Valentine’s day, som lederen Pramod Muthalik karakteriserer som en kristen sammensvergelse.

Så har du bevegelsen Bajrang Dal, ungdomsbevegelsen til hindutva-bevegelsen VHP (som igjen er forbundet med hindunasjonalistpartiet BJP, som er det største opposisjonspartiet i India og har hatt statsministeren, men ikke be meg forklare hvordan forbindelsen er). De bestemte seg etter hvert for å være for Valentine’s day, men med den tilføyelsen at de er så for kjærlighet at de oppfordret unge hinduer til å feire den 365 dager i året. (Det hører med til historien at de også har stormet kortbutikker og banket par før denne uttalelsen kom.)

2: Jeg burde prøve å se mer indisk film. Ja da, det er fremmedartet. Men det er flere enorme og mangfoldige filmindustrier i Asia. Og Dev D, filmen i traileren på begynnelsen, høres faktisk litt interessant ut.

3: Reisebøkene tuller ikke når de sier at det er mange svindlere i Delhi. Tre timer på egen hånd. To og en halv gikk med til å prøve å holde touts på armlengdes avstand. Det var greit å få sett seg litt rundt i byen likevel, og det plaget meg egentlig ikke å bruke det som i forhold til standardprisen var uanstendig mye på å få en av de små trehjulingene til å kjøre meg rundt og rundt og rundt, men det var ganske overveldende, altså.

4: India er det nye Japan. Kulturmessig, i forhold til det vestlige kulturlokomotivet USA, er det en form for oppblomstring jeg tror er verdt å merke seg. Litteraturmessig har jo indiske forfattere som skriver på engelsk vært viktige lenge (og Rabindranath Tagore vant jo Nobel-prisen allerede i 1913). Men nå har amerikanerne fått opp øynene for et stort potensielt publikum, ser det ut til. Inderen har blitt synlig i amerikansk kultur. Se på Slumdog Millionaire. Se på tv-serien Heroes og figuren Mohinder Suresh, på Big Bang Theory (som jeg ikke hadde sett før den ble vist på flyet til og fra India, aner ikke hvor populær den er) og figuren Koothrappali, Aasif Mandvi på The Daily Show … til og med i fribryting har de denne karen. Og det er ikke bare i tøys og moro: Se på republikanernes wunderkind Bobby Jindal (som riktignok gikk på trynet i uka som gikk), eller på CNN-doktor Sanjay Gupta, som nå blir Obama-medarbeider. Jeg har ingen dyp analyse på dette, men synes det er interessant å følge med på.

November

No prayers for November to linger longer, synger Tom Waits.

I’m on my way

Kanskje akkurat denne bloggen hadde gjort seg bedre som en ren samling youtube-klipp? Eller kanskje ikke, selv om de sparer tid og jeg fortsatt er litt i villrede om hva som gjør seg som en rød tråd her. Denne formen for iscenesatt selvutlevering er både litt for gjennomsiktig og litt for obtus.

Uansett: Jeg var nylig i New York. Ti år siden første gang. Poenget var å reise bort for å tenke litt, en slags reboot før jeg nok en gang går over i en ny jobb (ikke noe veldig dramatisk, jeg forlater debattjobben i Nationen for å bli journalist i samme avis. Ansvarsområdet er beskrevet som “EU, WTO og miljø”, vi får se hva det lar seg gjøre til i praksis, men det er i utgangspunktet spennende saksfelt).

Jeg fikk tenkt. Sortert gamle tanker. Og lest. Kicket for øyeblikket er dagbøker og journaler, jeg har gitt meg i kast med W. Somerseth Maugham, André Gide og H.L. Mencken – som ikke akkurat er like personligheter, men som henger sammen med en og annen kryssreferanse og alle leverer tidvis riktig interessante observasjoner. Her har vi en del fellestrekk med den tradisjonelle bloggsjangeren, selvfølgelig, selv om disse observasjonene ble skrevet for posthum publisering (det dreier seg om mennesker med et visst ego i alle tilfeller, men selv det relativt gjennomførte og uredde rasshølet Mencken sikret seg at dagbøkene hans ikke ble offentliggjort før 25 år etter hans død).

Mer journalistikk

Jeg skriver for øyeblikket på min første journalistiske sak med intervjuer, sitater, fakta og nyhetsformat på over tre måneder. Fri og bevare meg, jeg hadde glemt hvor ufattelig knotete det er å skulle sy ting sammen, og hvor avsindig vanskelig det er å skulle finne noe nytt og unikt i en sak hele verden skriver om. Jeg tror det er min indre dikter som av en eller annen grunn setter kloa i meg selv når jeg skriver om byråkrati og kjedsommelighet (det gjør jeg for øvrig egentlig ikke nå, dette er noe genuint interessant).

Så jeg kan ikke varsle noe særlig nytt. Men det er moro å strekke på muskler en ikke har brukt på en stund.

Skadet

 

Jeg har pådratt meg en betennelse i foten. Der jeg tidligere spankulerte som et stort kattedyr i menneskeform, har jeg den siste uka haltet rundt - målbevisst, men ikke særlig elegant.

Post hiatus

hi·a·tus

(h-ts)

n. pl. hi·a·tus·es or hiatus

1. A gap or interruption in space, time, or continuity; a break: “We are likely to be disconcerted by . . . hiatuses of thought” Edmund Wilson.

2. Linguistics A slight pause that occurs when two immediately adjacent vowels in consecutive syllables are pronounced, as in reality and naive.

3. Anatomy A separation, aperture, fissure, or short passage in an organ or body part.

---

[Latin hitus, from past participle of hire, to gape.]

(fra Free Dictionary)

Jepp. Å ta en lang pause er bestandig den beste starten på et nytt prosjekt. Nå er ikke dette et veldig ambisiøst prosjekt, da, men siden jeg nå har en ledig stund, var det på tide å oppdatere.

Jeg har begynt i ny jobb: Fra å være vikar-hangaround i Aftenpostens politiske avdeling (big whoop) har jeg gått til Nationen – en mindre og på mange måter rarere avis. Nationen dekker kornpriser, jordbruksoppgjør, skogene i Trillemarka (akkurat det gjorde jeg for så vidt ting på i Aftenposten også), rovdyr, sauebønder, you name it: Det er Bygde-Norges riksavis, og det er en tittel blekka tar på alvor.

I Nationen er det mitt lodd å være Bygde-Norges Knut Olav Åmås, Bygde-Norges Simen Ekern eller Bygde-Norges han svenske bloggeren som jobber i Klassekampen. Med mitt knivskarpe intellekt skal jeg skjære gjennom daukjøttet og plukke ut de feteste, lifligste bitene av tilstrømningen av utbrudd og innspill fra lesere og aktører, og av dette bygge opp en debattseksjon som tenner og engasjerer leserne ytterligere. Det betyr sauer, det betyr raseri, det betyr by og land – mann mot mann. Leserbrevskribenter er ikke nødvendigvis representative for befolkningen som helhet, men det er mitt inntrykk at det er mye fremmedgjøring også i Bygde-Norge, en følelse av at dagens politikere og maktmennesker ikke forstår, eller ikke bryr seg om, hvilke problemer som plager den jevne innbygger. Ellers er Nationen en relativt viktig arena for diskusjoner om EU og WTO, og om miljøpolitikk, så det hender det dukker opp ting som det går an å forholde seg til også om man aldri har satt sin fot utenfor ring tre.

I tillegg til dette er det meningen at jeg skal skrive, og da først og fremst kommentarer. Foreløpig har jeg skrevet en eneste en – om det amerikanske presidentvalget. Det er i det minste noe jeg kan skikkelig mye om fra før, det blir interessant å skulle gyve løs på de mer obskure bitene av Nationens dekningsfelt etter hvert. Jeg har videre fått opplæring i redigering, som er en nyttig erfaring, men jeg er glad det ikke er mitt hovedarbeidsområde.

Den perfekte jobben? Nei. Men det er vanvittig godt å ta et steg tilbake fra rotteracet, sortere tankene og å ha tid til å gjøre noe annet enn å løpe etter nyhetsbildet.

Ny jobb, ny blogg

Jeg er ingen pionérbruker av internett på noe som helst vis, men jeg vet nok til å innse at en blogg ikke er alfa eller omega for å delta i noe ordskifte.

Likevel: Siden jeg nå går fra å jobbe for en avis veldig mange jeg kjenner leser, til fast jobb i en avis mange av mine nærmeste IKKE leser, tenkte jeg at tiden var moden for å opprette en blogg. Det vil tross alt plutselig bli mange i fanskaren som ikke vil få med seg mine innsikter om norsk landbrukspolitikk eller merittene ved Senterpartiets plattform for frivillighet, om jeg ikke påtar meg ansvaret med å formidle det på en måte som også når de caffelattedrikkende grünerløkkingene jeg vanligvis omgir meg med. Og det slår julekort.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer til å blogge flittig. Det er mulig jeg er for opptatt med alt mulig annet, og kanskje for lat. Men jeg skal prøve, iallfall, å blogge om ting som interesserer meg, på en måte som kan interessere andre.