Mer journalistikk

Jeg skriver for øyeblikket på min første journalistiske sak med intervjuer, sitater, fakta og nyhetsformat på over tre måneder. Fri og bevare meg, jeg hadde glemt hvor ufattelig knotete det er å skulle sy ting sammen, og hvor avsindig vanskelig det er å skulle finne noe nytt og unikt i en sak hele verden skriver om. Jeg tror det er min indre dikter som av en eller annen grunn setter kloa i meg selv når jeg skriver om byråkrati og kjedsommelighet (det gjør jeg for øvrig egentlig ikke nå, dette er noe genuint interessant).

Så jeg kan ikke varsle noe særlig nytt. Men det er moro å strekke på muskler en ikke har brukt på en stund.

Skadet

 

Jeg har pådratt meg en betennelse i foten. Der jeg tidligere spankulerte som et stort kattedyr i menneskeform, har jeg den siste uka haltet rundt - målbevisst, men ikke særlig elegant.

Post hiatus

hi·a·tus

(h-ts)

n. pl. hi·a·tus·es or hiatus

1. A gap or interruption in space, time, or continuity; a break: “We are likely to be disconcerted by . . . hiatuses of thought” Edmund Wilson.

2. Linguistics A slight pause that occurs when two immediately adjacent vowels in consecutive syllables are pronounced, as in reality and naive.

3. Anatomy A separation, aperture, fissure, or short passage in an organ or body part.

---

[Latin hitus, from past participle of hire, to gape.]

(fra Free Dictionary)

Jepp. Å ta en lang pause er bestandig den beste starten på et nytt prosjekt. Nå er ikke dette et veldig ambisiøst prosjekt, da, men siden jeg nå har en ledig stund, var det på tide å oppdatere.

Jeg har begynt i ny jobb: Fra å være vikar-hangaround i Aftenpostens politiske avdeling (big whoop) har jeg gått til Nationen - en mindre og på mange måter rarere avis. Nationen dekker kornpriser, jordbruksoppgjør, skogene i Trillemarka (akkurat det gjorde jeg for så vidt ting på i Aftenposten også), rovdyr, sauebønder, you name it: Det er Bygde-Norges riksavis, og det er en tittel blekka tar på alvor.

I Nationen er det mitt lodd å være Bygde-Norges Knut Olav Åmås, Bygde-Norges Simen Ekern eller Bygde-Norges han svenske bloggeren som jobber i Klassekampen. Med mitt knivskarpe intellekt skal jeg skjære gjennom daukjøttet og plukke ut de feteste, lifligste bitene av tilstrømningen av utbrudd og innspill fra lesere og aktører, og av dette bygge opp en debattseksjon som tenner og engasjerer leserne ytterligere. Det betyr sauer, det betyr raseri, det betyr by og land - mann mot mann. Leserbrevskribenter er ikke nødvendigvis representative for befolkningen som helhet, men det er mitt inntrykk at det er mye fremmedgjøring også i Bygde-Norge, en følelse av at dagens politikere og maktmennesker ikke forstår, eller ikke bryr seg om, hvilke problemer som plager den jevne innbygger. Ellers er Nationen en relativt viktig arena for diskusjoner om EU og WTO, og om miljøpolitikk, så det hender det dukker opp ting som det går an å forholde seg til også om man aldri har satt sin fot utenfor ring tre.

I tillegg til dette er det meningen at jeg skal skrive, og da først og fremst kommentarer. Foreløpig har jeg skrevet en eneste en - om det amerikanske presidentvalget. Det er i det minste noe jeg kan skikkelig mye om fra før, det blir interessant å skulle gyve løs på de mer obskure bitene av Nationens dekningsfelt etter hvert. Jeg har videre fått opplæring i redigering, som er en nyttig erfaring, men jeg er glad det ikke er mitt hovedarbeidsområde.

Den perfekte jobben? Nei. Men det er vanvittig godt å ta et steg tilbake fra rotteracet, sortere tankene og å ha tid til å gjøre noe annet enn å løpe etter nyhetsbildet.

Ny jobb, ny blogg

Jeg er ingen pionérbruker av internett på noe som helst vis, men jeg vet nok til å innse at en blogg ikke er alfa eller omega for å delta i noe ordskifte.

Likevel: Siden jeg nå går fra å jobbe for en avis veldig mange jeg kjenner leser, til fast jobb i en avis mange av mine nærmeste IKKE leser, tenkte jeg at tiden var moden for å opprette en blogg. Det vil tross alt plutselig bli mange i fanskaren som ikke vil få med seg mine innsikter om norsk landbrukspolitikk eller merittene ved Senterpartiets plattform for frivillighet, om jeg ikke påtar meg ansvaret med å formidle det på en måte som også når de caffelattedrikkende grünerløkkingene jeg vanligvis omgir meg med. Og det slår julekort.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer til å blogge flittig. Det er mulig jeg er for opptatt med alt mulig annet, og kanskje for lat. Men jeg skal prøve, iallfall, å blogge om ting som interesserer meg, på en måte som kan interessere andre.