Fem ideer fra en gammel tegneblokk

Når det idémyldres, skal ideene komme fritt og slenges ut i rommet eller ned på papiret uten at du er for kritisk til dine egne innspill. Akkurat disse ideene skriver seg i stor grad fra en sesjon i 2006. Ingen av dem er egentlig ubrukelige (med mulig unntak av fruktideen, som muligens passer bedre som en tulletrailer enn som en hel film, siden det hele er basert på et teit ordspill), men det spørs om det er dette jeg skal bruke tid på.

 

1: Livin’ la Vidar Bjørnstad: Sitcom med utgangspunkt i rådgiver- og sekretærmiljøet rundt Arbeiderparti-stortingsbackbencher Vidar Bjørnstad (Akershus).

 

2: Frukten er mitt våpen: Stilisert voldsfilm om en mann som tar livet av folk med frukt.

 

3: Kongen, det er jeg: Kriminalroman fra slottskretser, med kongen i hovedrollen.

 

4: Vikingeblod: Norsk vampyrfilm om en arkeologisk utgravning som avdekker mer enn man hadde forventet.

 

5: The new adventures of Rektormann: Tegneserie fra Universitetet i Oslo. Det høres kanskje urealistisk ut at dette er den av de fem ideene som hadde mest for seg, men den kunne faktisk blitt virkelighet hvis tegneren hadde tent på ideen.

Radio på film

Man skal ikke ha sett mange filmer før man begynner å møte det samme motivet om og om igjen. Selv møtte jeg akkurat en gammel bekjent - radiofilmen. I “Talk To Me”, en amerikansk film som hadde premiere i fjor, møter vi Don Cheadle i rollen som radioprateren Petey Greene, Chiwetel Ejiofor som Dewey Hughes, Greenes innpass i radiobransjen, og for så vidt også Martin Sheen i rollen som Josiah Bartlet fra West Wing, bare at nå er han radiosjef på sekstitallet, heter E.G. Sonderling, og er markant mindre intelligent enn i West Wing.

Filmen er basert på biografien til den faktiske Petey Greene, og er helt OK. Cheadle spiller bra, og det gjør for så vidt også Ejifor, selv om det er et problem at rollene i utgangspunktet er temmelig sjablongmessige - du har naturbarnet Greene som bevarer det ekte som svart mann, Hughes som er så langt fra sine røtter at lytterne tror han er hvit da han deltar i Greenes første sending, dama til Greene som er akkurat som man forventer at en soul sister fra sekstitallet skal være i en todimensjonal film, og så videre.

Men ting utvikler seg litt etter hvert, og det er her jeg kom til å tenke på andre radiofilmer jeg har sett. Det er ikke mange, men nok til at radiodramaet på film er en egen liten sjanger for seg selv. Rollen som bejublet radio-dj må være en drømmerolle for skuespillere som vil teste seg selv - kroneksempelet er Erik Bogosian i Oliver Stones “Talk Radio”, som får skjermen for seg selv og muligheten til å bære filmen alene gjennom opp- og nedturer i lengre perioder (så har han da også skrevet manus selv). Den gamle tv-serien “Midnight Caller” fra omkring 1990, som av en eller annen grunn fortsatt går på svensk tv, selv om den ble lagt ned i 1991, er et annet viktig eksempel (viktig i mitt hode, iallfall).

Felles for disse, og for filmen om Howard Stern, og “Good Morning, Vietnam”, og ikke minst rollen radiomannen Chris spiller i gamle “Northern Exposure”, er at radioprateren får rollen som den lille manns stemme og psykolog til hele verden, samtidig. Han (og det er alltid en mann) er helt enkelt en helt for sin tid. Til og med Howard Stern, mannen som ga oss Fartman og strippere på radio, blir et subversivt geni i sin egen biografi. Kanskje det er slike mediefolk man skulle vært.

Skadet

 

Jeg har pådratt meg en betennelse i foten. Der jeg tidligere spankulerte som et stort kattedyr i menneskeform, har jeg den siste uka haltet rundt - målbevisst, men ikke særlig elegant.