Verdilabyrinten

Den siste kommentaren min, nummer to, kom nå på mandag. Den er temmelig vinglete og vassen, for å være helt ærlig. Den slår til høyre og til venstre, går seg vill i formuleringer, og det er sant å si ikke lett å lese seg fram til hva det er jeg egentlig mener.

Heldigvis er den klar nok til at jeg har fått noen sinte reaksjoner, alltid et tegn på at jeg i det minste er inne på noe. Men den taper på at jeg har latt språket og mine egne flyktige tanker føre meg dit de vil, heller enn å velge et tydelig tema og en klar innfallsvinkel (og gjerne en konklusjon på forhånd), og holde meg til dem.

Timingen er det ingenting å si på, den sto på trykk samme dag som Mohammad Usman Ranas kronikk om “Den sekulære ekstremismen”. Og “møtet mellom Vesten og islam”, selv om begrepet er en grov forenkling av en komplisert prosess, gjør uansett møtet mellom religion og ikke-religion, mellom sekulære, synkretistiske og ekstremistiske strømninger, dagsaktuelt hver eneste dag.

Det er en vanskelig debatt. Det vil si, det er flere vanskelige debatter, men for meg som sekulær, liberal, etter forholdene urban aktør i (eller på siden av) samfunnsdebatten, koker det hele ned til spørsmålet om, nettopp, hva som skjer når noen kaller det diskriminering at de ikke får lov til å diskriminere.

Veldig mye av det andre er en no-brainer: du skal ikke drepe, true eller trakassere noen bare fordi du er uenig med dem, eller fordi de er uenige med deg; du skal behandle andre folk med respekt og tålmodighet; du skal ikke gi ungene og kjerringa (eller mannen, for den saks skyld) juling - og så videre.

Når det gjelder religiøse regler og overbevisninger som virker underlige og unødvendige, enten det dreier seg om assorterte forbud mot å spise bestemte matsorter (jeg liker diskordianismens forbud mot pølsebrød veldig godt), skjeggpåbudet til sikhene eller om foreskrevne handlinger som nattverd, skriftemål og fem daglige bønner, så er det helt greit for meg. Som fanatisk motstander av absolutte sannheter er jeg agnostiker, ikke ateist, og jeg skal ikke påberope meg en allmengyldig innsikt i hva som måtte eller ikke måtte føre til frelsen. Så lenge det faller godt innenfor min lov, kardemommeloven, er det fritt fram for min del. Og jeg har attpåtil en raus tolkning av hva som ligger i begrepet “være grei og snill”.

Men så kommer vi til de forbudene som går rett til kjernen av en identitetskamp og kamp for anerkjennelse som har pågått over lengre tid. Og det er da det blir vanskelig. Hvorfor? Fordi det skurrer med mine grunnprinsipper å skulle fortelle noen andre hva de skal mene, og ikke minst å tvinge dem til å mene noe annet. Det er klart det er vikarierende argumentasjon når politiske eller religiøse ekstremister plutselig blir ihuga tilhengere av toleranse og ytringsfrihet, men det at de prøver å bruke idealenes retorikk mot idealenes realitet gjør ikke at idealene slutter å gjelde for dem.

Og det slutter ikke der. Men det må teksten. Dette må jeg komme tilbake til.