Når det idémyldres, skal ideene komme fritt og slenges ut i rommet eller ned på papiret uten at du er for kritisk til dine egne innspill. Akkurat disse ideene skriver seg i stor grad fra en sesjon i 2006. Ingen av dem er egentlig ubrukelige (med mulig unntak av fruktideen, som muligens passer bedre som en tulletrailer enn som en hel film, siden det hele er basert på et teit ordspill), men det spørs om det er dette jeg skal bruke tid på.

1: Livin’ la Vidar Bjørnstad: Sitcom med utgangspunkt i rådgiver- og sekretærmiljøet rundt Arbeiderparti-stortingsbackbencher Vidar Bjørnstad (Akershus).

2: Frukten er mitt våpen: Stilisert voldsfilm om en mann som tar livet av folk med frukt.

3: Kongen, det er jeg: Kriminalroman fra slottskretser, med kongen i hovedrollen.

4: Vikingeblod: Norsk vampyrfilm om en arkeologisk utgravning som avdekker mer enn man hadde forventet.

5: The new adventures of Rektormann: Tegneserie fra Universitetet i Oslo. Det høres kanskje urealistisk ut at dette er den av de fem ideene som hadde mest for seg, men den kunne faktisk blitt virkelighet hvis tegneren hadde tent på ideen.

Vel, det finnes heldigvis blogger med mindre aktivitet enn min.

Before the crucial West Virginia primary in 1960, Hubert Humphrey denounced John F. Kennedy as “a millionaire’s son who had never worked a day in his life.”

Kennedy was shaking hands with coal miners in the state one day, when one grizzled old miner held onto his hand and wouldn’t let go. “Is it true you’re a millionaire’s son who never worked a day in your life?” the miner asked.

Kennedy gulped and said, “Yeah, I guess so.”

The miner slapped him on the back and said, “Lemme tell you, son, you ain’t missed a thing.”

(Fra Politico)

Politikk skal tross alt handle om politikk, ikke om alt annet.

Man skal ikke ha sett mange filmer før man begynner å møte det samme motivet om og om igjen. Selv møtte jeg akkurat en gammel bekjent - radiofilmen. I “Talk To Me”, en amerikansk film som hadde premiere i fjor, møter vi Don Cheadle i rollen som radioprateren Petey Greene, Chiwetel Ejiofor som Dewey Hughes, Greenes innpass i radiobransjen, og for så vidt også Martin Sheen i rollen som Josiah Bartlet fra West Wing, bare at nå er han radiosjef på sekstitallet, heter E.G. Sonderling, og er markant mindre intelligent enn i West Wing.

Filmen er basert på biografien til den faktiske Petey Greene, og er helt OK. Cheadle spiller bra, og det gjør for så vidt også Ejifor, selv om det er et problem at rollene i utgangspunktet er temmelig sjablongmessige - du har naturbarnet Greene som bevarer det ekte som svart mann, Hughes som er så langt fra sine røtter at lytterne tror han er hvit da han deltar i Greenes første sending, dama til Greene som er akkurat som man forventer at en soul sister fra sekstitallet skal være i en todimensjonal film, og så videre.

Men ting utvikler seg litt etter hvert, og det er her jeg kom til å tenke på andre radiofilmer jeg har sett. Det er ikke mange, men nok til at radiodramaet på film er en egen liten sjanger for seg selv. Rollen som bejublet radio-dj må være en drømmerolle for skuespillere som vil teste seg selv - kroneksempelet er Erik Bogosian i Oliver Stones “Talk Radio”, som får skjermen for seg selv og muligheten til å bære filmen alene gjennom opp- og nedturer i lengre perioder (så har han da også skrevet manus selv). Den gamle tv-serien “Midnight Caller” fra omkring 1990, som av en eller annen grunn fortsatt går på svensk tv, selv om den ble lagt ned i 1991, er et annet viktig eksempel (viktig i mitt hode, iallfall).

Felles for disse, og for filmen om Howard Stern, og “Good Morning, Vietnam”, og ikke minst rollen radiomannen Chris spiller i gamle “Northern Exposure”, er at radioprateren får rollen som den lille manns stemme og psykolog til hele verden, samtidig. Han (og det er alltid en mann) er helt enkelt en helt for sin tid. Til og med Howard Stern, mannen som ga oss Fartman og strippere på radio, blir et subversivt geni i sin egen biografi. Kanskje det er slike mediefolk man skulle vært.

Jeg skriver for øyeblikket på min første journalistiske sak med intervjuer, sitater, fakta og nyhetsformat på over tre måneder. Fri og bevare meg, jeg hadde glemt hvor ufattelig knotete det er å skulle sy ting sammen, og hvor avsindig vanskelig det er å skulle finne noe nytt og unikt i en sak hele verden skriver om. Jeg tror det er min indre dikter som av en eller annen grunn setter kloa i meg selv når jeg skriver om byråkrati og kjedsommelighet (det gjør jeg for øvrig egentlig ikke nå, dette er noe genuint interessant).

Så jeg kan ikke varsle noe særlig nytt. Men det er moro å strekke på muskler en ikke har brukt på en stund.

Jeg har pådratt meg en betennelse i foten. Der jeg tidligere spankulerte som et stort kattedyr i menneskeform, har jeg den siste uka haltet rundt - målbevisst, men ikke særlig elegant.

James Carville, den sinte sørstatsmannen som var Bill Clintons valgkampstrateg og kamphund, kom med et betimelig innspill i den amerikanske valgkampen denne uka: Demp kravene om at alle må trekke seg hver gang de sier noe dumt. Bakgrunnen for Carvilles innlegg i Financial Times er først og fremst tilfellet Samantha Power. Power, som er Anna Lindh-professor i global ledelse og offentlig politikk ved Harvard, og ekspert på folkemord, måtte trekke seg som Obamas utenrikspolitiske seniorrådgiver etter at hun kom i skade for å kalle Hillary Clinton et monster i et intervju med The Scotsman, av alle aviser. Dermed var Power ute. Carville tar også opp Geraldine Ferraro, Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984, som måtte trekke seg fra Clinton-kampanjen etter kommentarer om at Obama ikke ville vært der han var i dag (i tet i nominasjonskampen) hvis han ikke var svart.

Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:

“This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society.”

Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.

Den siste kommentaren min, nummer to, kom nå på mandag. Den er temmelig vinglete og vassen, for å være helt ærlig. Den slår til høyre og til venstre, går seg vill i formuleringer, og det er sant å si ikke lett å lese seg fram til hva det er jeg egentlig mener.

Heldigvis er den klar nok til at jeg har fått noen sinte reaksjoner, alltid et tegn på at jeg i det minste er inne på noe. Men den taper på at jeg har latt språket og mine egne flyktige tanker føre meg dit de vil, heller enn å velge et tydelig tema og en klar innfallsvinkel (og gjerne en konklusjon på forhånd), og holde meg til dem.

Timingen er det ingenting å si på, den sto på trykk samme dag som Mohammad Usman Ranas kronikk om “Den sekulære ekstremismen”. Og “møtet mellom Vesten og islam”, selv om begrepet er en grov forenkling av en komplisert prosess, gjør uansett møtet mellom religion og ikke-religion, mellom sekulære, synkretistiske og ekstremistiske strømninger, dagsaktuelt hver eneste dag.

Det er en vanskelig debatt. Det vil si, det er flere vanskelige debatter, men for meg som sekulær, liberal, etter forholdene urban aktør i (eller på siden av) samfunnsdebatten, koker det hele ned til spørsmålet om, nettopp, hva som skjer når noen kaller det diskriminering at de ikke får lov til å diskriminere.

Veldig mye av det andre er en no-brainer: du skal ikke drepe, true eller trakassere noen bare fordi du er uenig med dem, eller fordi de er uenige med deg; du skal behandle andre folk med respekt og tålmodighet; du skal ikke gi ungene og kjerringa (eller mannen, for den saks skyld) juling - og så videre.

Når det gjelder religiøse regler og overbevisninger som virker underlige og unødvendige, enten det dreier seg om assorterte forbud mot å spise bestemte matsorter (jeg liker diskordianismens forbud mot pølsebrød veldig godt), skjeggpåbudet til sikhene eller om foreskrevne handlinger som nattverd, skriftemål og fem daglige bønner, så er det helt greit for meg. Som fanatisk motstander av absolutte sannheter er jeg agnostiker, ikke ateist, og jeg skal ikke påberope meg en allmengyldig innsikt i hva som måtte eller ikke måtte føre til frelsen. Så lenge det faller godt innenfor min lov, kardemommeloven, er det fritt fram for min del. Og jeg har attpåtil en raus tolkning av hva som ligger i begrepet “være grei og snill”.

Men så kommer vi til de forbudene som går rett til kjernen av en identitetskamp og kamp for anerkjennelse som har pågått over lengre tid. Og det er da det blir vanskelig. Hvorfor? Fordi det skurrer med mine grunnprinsipper å skulle fortelle noen andre hva de skal mene, og ikke minst å tvinge dem til å mene noe annet. Det er klart det er vikarierende argumentasjon når politiske eller religiøse ekstremister plutselig blir ihuga tilhengere av toleranse og ytringsfrihet, men det at de prøver å bruke idealenes retorikk mot idealenes realitet gjør ikke at idealene slutter å gjelde for dem.

Og det slutter ikke der. Men det må teksten. Dette må jeg komme tilbake til.

Matt Groening vet mye, blant annet hva kjærlighet handler om. Derfor er det bare å løpe og kjøpe Life in Hell.

hi·a·tus

(h-ts)

[Latin hitus, from past participle of hire, to gape.]

Jepp. Å ta en lang pause er bestandig den beste starten på et nytt prosjekt. Nå er ikke dette et veldig ambisiøst prosjekt, da, men siden jeg nå har en ledig stund, var det på tide å oppdatere.

Jeg har begynt i ny jobb: Fra å være vikar-hangaround i Aftenpostens politiske avdeling (big whoop) har jeg gått til Nationen - en mindre og på mange måter rarere avis. Nationen dekker kornpriser, jordbruksoppgjør, skogene i Trillemarka (akkurat det gjorde jeg for så vidt ting på i Aftenposten også), rovdyr, sauebønder, you name it: Det er Bygde-Norges riksavis, og det er en tittel blekka tar på alvor.

I Nationen er det mitt lodd å være Bygde-Norges Knut Olav Åmås, Bygde-Norges Simen Ekern eller Bygde-Norges han svenske bloggeren som jobber i Klassekampen. Med mitt knivskarpe intellekt skal jeg skjære gjennom daukjøttet og plukke ut de feteste, lifligste bitene av tilstrømningen av utbrudd og innspill fra lesere og aktører, og av dette bygge opp en debattseksjon som tenner og engasjerer leserne ytterligere. Det betyr sauer, det betyr raseri, det betyr by og land - mann mot mann. Leserbrevskribenter er ikke nødvendigvis representative for befolkningen som helhet, men det er mitt inntrykk at det er mye fremmedgjøring også i Bygde-Norge, en følelse av at dagens politikere og maktmennesker ikke forstår, eller ikke bryr seg om, hvilke problemer som plager den jevne innbygger. Ellers er Nationen en relativt viktig arena for diskusjoner om EU og WTO, og om miljøpolitikk, så det hender det dukker opp ting som det går an å forholde seg til også om man aldri har satt sin fot utenfor ring tre.

I tillegg til dette er det meningen at jeg skal skrive, og da først og fremst kommentarer. Foreløpig har jeg skrevet en eneste en - om det amerikanske presidentvalget. Det er i det minste noe jeg kan skikkelig mye om fra før, det blir interessant å skulle gyve løs på de mer obskure bitene av Nationens dekningsfelt etter hvert. Jeg har videre fått opplæring i redigering, som er en nyttig erfaring, men jeg er glad det ikke er mitt hovedarbeidsområde.

Den perfekte jobben? Nei. Men det er vanvittig godt å ta et steg tilbake fra rotteracet, sortere tankene og å ha tid til å gjøre noe annet enn å løpe etter nyhetsbildet.