En valgkampmessig solskinnshistorie

Before the crucial West Virginia primary in 1960, Hubert Humphrey denounced John F. Kennedy as “a millionaire’s son who had never worked a day in his life.”

Kennedy was shaking hands with coal miners in the state one day, when one grizzled old miner held onto his hand and wouldn’t let go. “Is it true you’re a millionaire’s son who never worked a day in your life?” the miner asked.

Kennedy gulped and said, “Yeah, I guess so.”

The miner slapped him on the back and said, “Lemme tell you, son, you ain’t missed a thing.”

(Fra Politico)

Politikk skal tross alt handle om politikk, ikke om alt annet.

Reklamer

Radio på film

Don Cheadle som Petey Greene i

Man skal ikke ha sett mange filmer før man begynner å møte det samme motivet om og om igjen. Selv møtte jeg akkurat en gammel bekjent – radiofilmen. I «Talk To Me», en amerikansk film som hadde premiere i fjor, møter vi Don Cheadle i rollen som radioprateren Petey Greene, Chiwetel Ejiofor som Dewey Hughes, Greenes innpass i radiobransjen, og for så vidt også Martin Sheen i rollen som Josiah Bartlet fra West Wing, bare at nå er han radiosjef på sekstitallet, heter E.G. Sonderling, og er markant mindre intelligent enn i West Wing.

Filmen er basert på biografien til den faktiske Petey Greene, og er helt OK. Cheadle spiller bra, og det gjør for så vidt også Ejifor, selv om det er et problem at rollene i utgangspunktet er temmelig sjablongmessige – du har naturbarnet Greene som bevarer det ekte som svart mann, Hughes som er så langt fra sine røtter at lytterne tror han er hvit da han deltar i Greenes første sending, dama til Greene som er akkurat som man forventer at en soul sister fra sekstitallet skal være i en todimensjonal film, og så videre.

Men ting utvikler seg litt etter hvert, og det er her jeg kom til å tenke på andre radiofilmer jeg har sett. Det er ikke mange, men nok til at radiodramaet på film er en egen liten sjanger for seg selv. Rollen som bejublet radio-dj må være en drømmerolle for skuespillere som vil teste seg selv – kroneksempelet er Erik Bogosian i Oliver Stones «Talk Radio», som får skjermen for seg selv og muligheten til å bære filmen alene gjennom opp- og nedturer i lengre perioder (så har han da også skrevet manus selv). Den gamle tv-serien «Midnight Caller» fra omkring 1990, som av en eller annen grunn fortsatt går på svensk tv, selv om den ble lagt ned i 1991, er et annet viktig eksempel (viktig i mitt hode, iallfall).

Felles for disse, og for filmen om Howard Stern, og «Good Morning, Vietnam», og ikke minst rollen radiomannen Chris spiller i gamle «Northern Exposure», er at radioprateren får rollen som den lille manns stemme og psykolog til hele verden, samtidig. Han (og det er alltid en mann) er helt enkelt en helt for sin tid. Til og med Howard Stern, mannen som ga oss Fartman og strippere på radio, blir et subversivt geni i sin egen biografi. Kanskje det er slike mediefolk man skulle vært.