Uke sju: A Day In The Life

«Jeg vil høre om hva du har opplevd, ikke bare hva du har lest

En betimelig innvending. Men jeg må innrømme at jeg finner veldig mye human interest-skriving utrolig kjedelig. Og når det i tillegg blir «jeg-vinklet», blir det raskt trolig, utrolig, utrolig kjedelig. Når forfatterens interesse i sin egen person gjør at self-insertion kommer i veien for det teksten angivelig skal handle om, når alt forsvinner opp i egen navle, da må jeg gi pass.

Videre har du «Onkel Gunnar»/Loser Living Upstairs-problematikken: Når du skriver om deg selv, skriver du nesten uvegerlig også om andre mennesker. Og når du skriver om andre mennesker, skriver du om din egen fortolkning av disse menneskene, du teller dem som geitekillingen og veier dem som en kjøpmann og dømmmer dem som en opphøyet dommer, siden du tross alt har siste ordet i det meningsuniverset du selv bygger når du skriver (hvis man ser bort fra at det kan være noen drifter eller impulser som styrer deg mer enn du styrer dem, da, men det er sjelden akseptabelt som unnskyldning).

Ikke at jeg har grunn til å tro at det bor en taper direkte over meg. Jeg ser eller hører aldri noe til vedkommende. Det hender at lukten av sigarettrøyk siver inn gjennom vinduet, men jeg er ikke helt sikker på hvor den kommer fra. Sannsynligvis ikke fra etasjen over. Men jeg er jo bevisst på at i disse Google Translate-tider så er det begrenset hvor nådeløs jeg kan være i min karakteristikk av mine medmennesker. Og når man må vise nåde, er det da noen hensikt å skrive om dem? Alle som har lest musikkanmeldelser, for eksempel, vet at en slakt nesten alltid er mye mer lesverdig enn en terningkast fire-anmeldelse. De er enklere å skrive, også.

Når det er sagt, dette opplevde jeg sist fredag:

Omtrent klokka fire om morgenen/natta ble jeg revet ut av det som omsider så ut som bærekraftig søvn av at noen var «so fucking drunk» utenfor døra der jeg bor. «Myndighetene» i studentblokken der jeg leier en liten hybelleilighet har drevet en interessant klappjakt på høylydt festing i fellesarealene i høst, og stengt ned fellesareal etter fellesareal for all aktivitet etter ti på kvelden og før ni om morgenen, med den konsekvens at festene selvfølgelig har oppstått andre steder. Natt til fredag 18. november var turen kommet til tv-stua i tredje etasje, som ligger ned i gangen for der jeg bor.

TV-stua er fremragende lydisolert. Men min dør er ikke det – det som sies i gangen på vei til eller fra tv-stua, er med andre ord noe jeg ikke kan unngå å høre.

Jeg har som policy å være tålmodig med engangs utskeielser – alle fortjener en utblåsning av og til, og opp til et visst tidspunkt gidder jeg ikke å være den jævla naboen hvis det ikke er noe som vil gjenta seg. Derfor nøyde jeg med å be en stille bønn om at ingen ville spy i gangen, i hvert fall.

Morgenen etter ringte klokka 0720. En kort evaluering av situasjonen tilsa at jeg burde stille den på ny ringing 0750, som er siste mulige tidspunkt for å nå å dusje, hive i seg noe å spise og halse til skolen for å rekke å kjøpe kaffe før seminaret i Liberal tenkning i det 20. århundre, som begynner klokka ni.

Neste gang jeg så på klokka var den 0819 og det viste seg at jeg hadde stilt den på 0705 isteden. Igjen er det uvisst om det var mørke, navnløse krefter som dro meg i en mindre rettskaffen retning, eller om det ren og skjær tilfeldighet som var årsaken. Uansett var det sannsynlig at jeg kom til å være for sen. Likevel valgte jeg å ta en dusj. Man må tross alt opprettholde en viss standard, og forsinkelsen var allerede et faktum.

Likevel har jeg sjelden kommet meg raskere fra Southwark (Sør-London) til Aldwych (i sentrum) enn den dagen. Med bestemt gestikulering klarte jeg å praie en buss på vei fra bussplassen, jeg fikk min obligatoriske espresso fra kaffevognen utenfor LSE-tårnene, og i heisen møtte jeg en av mine medstudenter, en Philosophy and Public Policy-student som alltid er litt for sen, og når vi toget inn i seminarrommet, virket alt så godt som i sin skjønneste orden. Professoren, en egalitær-liberaler som ligner vagt på Jay Leno og har en forkjærlighet for skjorter med store krager og ganske ambisiøse fargeskjemaer, noterte noe jeg håper var mitt navn på oppmøtearket sitt, og seminaret var i gang.

Temaet var Friedrich Hayek, den østerrikske økonomen som var en av favorittfilosofene til Margaret Thatcher. Men innholdet i seminaret er mindre interessant i denne sammenhengen enn formen. I en bok jeg leste her om dagen ble en ung kvinne beskrevet som at «det var tydelig at hun hadde gått på et dyrt universitet, for hun hadde lært å si hva hun mente (to speak her mind) i seminarsammenheng». I tillegg til pensummengden er seminaraktiviteten det som skiller seg mest fra hvordan ting pleide å være hjemme i Norge. Folk snakker utrolig mye her, så mye at professorene ofte blir redusert til møteledere, men det gjør ikke nødvendigvis utbyttet av seminaret noe mindre enn det ville ha vært med mer prat fra oven. Tvert imot. Noe pisspreik blir det selvfølgelig, og selv jeg som sjelden er det mest overveldende egghodet i rommet kan se at det hadde gått an å stramme opp en gjennomsnittlig seminargruppe litt mer, men det meste som sies bidrar til å utvide forståelsen av temaet som blir diskutert. Jeg er oppriktig imponert over hvor reflekterte folk er. Ikke at det ikke finnes reflekterte folk i Norge, også, men det er kanskje karakteristisk for fagmiljøet her at det er en opphopning av nerder fra hele verden.

Etter seminaret var heisen ute av stand, og jeg måtte ta trappen ut av Tårn To, mens jeg fortsatte å snakke (til noen, ikke til meg selv). Hadde det ikke vært for en kar som holdt på å male veggen og hjelpsomt påpekte at jeg var håpløst på avveie, hadde jeg sannsynligvis tatt med meg tilhøreren inn i et mørkt kjellerrom langt under bakkenivå. Da lo folk. Heldigvis trenger ikke det å være distré å være et problem i et akademisk miljø.

Påfølgende: Mer kaffe (kaffedamen foran tårnene vet nøyaktig hva jeg vil ha, velsigne henne), mer snakk, og et par timer med desperate forsøk på å klemme inn det gjenværende pensum på Global Rettferdighet-kurset før klokka to. Og frokost. Jeg måtte få meg frokost, og rakk å kjøpe det før jeg løp avgårde til riktig bygning, men feil etasje, og til slutt fant frem.

Global Rettferdighet undervises av en tysk kantianer som alle jentene på kurset er forelsket i, så vidt jeg forstår. Noe jeg for så vidt kan skjønne, hun virker både gløgg og imponerende. Selv om alt alltid koker ned til Kant, men det er visst noe man bare må godta når man har med tyskere å gjøre. Og nordmenn, hvis jeg ikke husker feil fra mine barnetrinn på filosofisk institutt for lenge, lenge siden.

Temaet for dette seminaret var Charles Beitz og hans menneskerettighetsteorier, som jeg ikke skal skrive noe vesentlig om utover at jeg finner dem interessante fordi han så vidt jeg kan skjønne forsøker å hoppe bukk over et av de helt grunnleggende problemene i politisk filosofi ved å basere sin teori på et eksisterende inngått konsensus heller enn på ren abstrahert teori. Sammensetningen av seminaret er annerledes, seminarlederen har en annen stil, men det er ikke mindre interessant. Det er litt synd at nøyaktig to av studentene, fra Japan og India, aldri tar ordet i plenum, men jeg vet ikke om det sier noe om språkusikkerhet, om kulturforskjeller, eller bare om de to individenes personlighet (det er i hvert fall ikke at de ikke kan noe, såpass har jeg fått bekreftet via egne undersøkelser). Liberalismekurset unnslipper den fallgruven ved å tvinge alle studenter som deltar til å si NOE ved begynnelsen av hvert seminar, og dermed bryte den isen, men det er selvsagt ikke alle som er like livlige i den påfølgende diskusjonen der heller.

Etter seminaret, klokka fire, var det kollokvium. Jeg har alliert meg med to medstudenter, en danske og en italiener, som tar nøyaktig samme kurs som meg. Poenget her er å trekke opp noen store linjer i sammenhengene i pensumlitteraturen, en slags debrief etter diskusjonene som er utrolig nyttig. Men er det noe å skrive hjem om? Tja. Det er igjen den samme innsikten av å skape ny kunnskap gjennom å diskutere, hvor utrolig kraftig anvendt diskusjon kan være som verktøy, som jeg egentlig hadde glemt etter å ha deltatt i for mange diskusjoner der poenget er å vinne den, å posisjonere seg strategisk eller bare å nyte lyden av egen stemme i noen minutter for så å vente til neste gang du får ordet tilbake og kan nyte lyden litt til. Jeg er oppriktig overveldet over hvor lite det er tilfelle her, og, når jeg tenker meg om, hvor lite det var tilfelle på Blindern i gamle dager – altså før jeg snublet inn i studentpolitikken og tilla meg noen diskusjonsvaner som ikke er bare av det gode. Disse diskusjonene er rendyrket kollektiv brainstorming, gjensidig utveksling av innsikt og erfaringer, utprøving av argumenter og noe jeg oppriktig lærer overraskende mye av. Det forbauser meg egentlig at det er mulig, og jeg håper at det er noe det er mulig for meg å ta med videre i min gjøren og laden i livet etter LSE.

Etter det var det på tide med en øl. George IV, en av LSE-pubene, har for tiden en ølsort på fat som heter a Proper Job. Symbolikken er tydelig.

Fredagspils på LSE er omtrent som studentpils hvor som helst ellers. Litt andre demografier, kanskje marginalt mer fagnerding, men alt i alt omtrent det samme. Det ble en diskusjon om potetgullsmak. Italieneren måtte nok en gang forklare forskjellen på focaccia og pizza bianca. Jeg fikk endelig forklart en engelskmann hvor mye jeg hater at de skal smøre mynte på alt mulig. Dansken kan et ølbrikketriks han kunne imponere spanjolen med. Det viser seg at en av amerikanerne har komediebakgrunn.

Etter noen timer dro jeg hjem til Sør-London. Stoppet opp i gangen utenfor min dør. Trakk pusten. Tenkte over dagen. Så frem til endelig å få sove i fred og ro.

Hadde jeg vært fucking drunk, ville fortellingen hatt en fin sirkelstruktur.

Men den gang ei.

Reklamer

Uke seks: Elfenbenstårnet

Atter på etterskudd.

Men uansett: Jeg har brukt den siste uken til å skrive to såkalte formative essays, innleveringer som ikke teller ved avgjørelse av sluttkarakter, men som skal fungere som skrivetrening og gi studenten mulighet til å få saklig feedback fra «the course convenor», akademikeren som leder kurset. Feedbacken har jeg foreløpig ikke fått, utover et løfte fra den ene om at hun skal gjøre sitt beste for å gjøre sitt verste. Men jeg har i hvert fall fått smake på det forsømte etterår, lange dager tilbrakt med å stange hodet mot vanskelig tekst for å svare på enorme spørsmål som «finnes det naturgitte rettigheter?» i løpet av 2000 ord.

Siden jeg er rusten, valgte jeg å gi ris til egen bak og velge spørsmål jeg syntes hørtes vanskelige ut. Det brakte meg i forrige uke ut i den hengemyren som kalles Oxford-inspirert analytisk filosofi, hvor jeg ravet rundt i noen dager i selskap med en avdød lenestolssosialist av den gamle skolen som hadde en teori om at ingen normative prinsipper P kan være grunnet i fakta F uten at dette begrunnelsesforholdet samtidig er grunnet i et annet normativt prinsipp P1 som selv ikke er avhengig av F for å være sant/gyldig. Jeg skal ikke skrive det essayet en gang til nå. La det holde å si at jeg gruer meg til tilbakemeldingen kommer, og, for ordens skyld, at jeg ikke vil kommentere den offentlig uansett hvor bra eller dårlig den blir.

Denne uken var turen kommet til et på mange måter mer tilgjengelig spørsmål om retts- og moralteori: Finnes det naturgitte rettigheter? Det mest bekymringsverdige med den prosessen var at jeg i løpet av bakgrunnslesingen endelig forsto hvorfor jeg har et hemmelig inntrykk av at dette kursets course convenor himler med øynene hver gang jeg tar ordet: Min argumentasjon i flere vesentlige spørsmål har foruroligende mye til felles med teoriene til en person han har brukt en del tid og energi på å nedsable. Bare at den er dårligere og mindre gjennomtenkt, selvsagt. Det er ulempen med å ha snublet inn i et forholdsvis nytt fagområde, (velargumentert og solid underbygd) originalitet er et kriterium for karaktersetting, men alt jeg tenker, har noen tenkt før.

Men nå er jeg først og fremst ferdig, og kan nyte tre dager med fredelig frenetisk pensumlesing og seminarvirksomhet før det er på tide å begynne på neste essay.


Uke fem: Pausefisk

Plutselig ramlet det på med essayfrister og da har jeg begrenset tid til å skrive her. Jeg har, på en eller annen måte, alltid begrenset tid til å skrive her. All tid er begrenset, selvfølgelig, og det er ikke at det å skrive her er den minst fornuftige tingen jeg kan gjøre med tiden min (langt ifra), men nå er det mange ting å skrive på en gang, og det gjør at jeg har ramlet inn i en serie med uendelig regress og et forsøk på å forstå både hva noe er og hvorfor det er viktig. Bare fordi jeg tenkte at det i sammenhengen var smartest å velge å besvare et essayspørsmål om noe jeg ikke umiddelbart forsto, heller enn å gå løs på ting som var mer håndgripelige.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om 5. november, bonfire night, Guy Fawkes, Occupy-bevegelsens okkupering av plassen foran St. Paul’s Cathedral, filmen/tegneserien V for Vendetta og dens behandling av terrorisme, og fyrverkeri, som alle henger sammen og som hadde vært meget on topic denne helgen. Men jeg har ikke tid til å gi det en fornuftig behandling akkurat nå.

Så nei. Men jeg må jo skrive noe hver uke, så derfor litt om hvorfor jeg ikke skriver mer, hva jeg ville skrevet i en mer skrivedyktig verden, en video med fisk, og en sang fra Thinking Fellers Union 282. Min favorittfrase: «What does he file at the hall of records? A proclamation of tortoise intent.»