Vi skal skrive til krampa tar oss

Det hagler og tordner i London en etterdag i mai og jeg setter meg til tastaturet for å skrive litt mer.

Jeg skal skrive fire semesteroppgaver og en masteroppgave de kommende ukene (ok, jeg er alt godt i gang, ingen grunn til panikk), og det minner meg om gamle dager. Men jeg skal ikke syte. Det er lærerikt, selv om jeg fortsatt leser som en løpsk støvsuger og må kunne alt før jeg begynner å skrive, og selv om jeg tar meg selv i å kaste bøker i veggen og forbanne jorda de brødhuene som skrev den dritten jeg må tvinge i meg for å fullføre dette innimellom, ender det alltid med at jeg og brødhuene blir venner og vel forlikte når jeg er ferdig og endelig kan printe ut en tekst i leverbar stand. Egentlig er de ikke brødhuer likevel, konkluderer jeg, det er bare «tough love».

Men det som slår meg, når jeg ser på hvordan jeg skriver og hvordan jeg arbeider med en tekst, er at jeg egentlig aldri har lært å skrive. Jeg har skrevet mye, både på skolen og utenfor, men jeg kan ikke huske at noen noensinne har fortalt meg hvordan jeg skal gå frem for å strukturere en tekst. De har fortalt meg at den skal ha hode og hale og midtparti som en slags fisk, selvsagt, og her i England har jeg også fått lære at du i en akademisk tekst først skal fortelle hva du skal gjøre, så skal du gjøre det, og så skal du fortelle hva du har gjort. Men hvordan du skal skrive selve teksten, om du skal sette opp et skjelett først og så fylle på etter hvert, eller om du bare skal holde det hele inne til teksten spyr ut av deg fiks ferdig formulert kort tid før deadline (som en professor en gang hevdet hun hadde gjort for hver tekst helt fram til doktoravhandlingen), eller om du skal skrive litt her og litt der, så klippe og lime det sammen og til slutt finne på en introduksjon som får lappverket til å se gjennomtenkt ut … det kan jeg ikke huske å ha lært. Jeg kan heller ikke huske å ha hatt noen særlig eksperimentering med skriving, kommentarer på utkast og denslags, før jeg kom til mastergradsoppgavenivå, og selv der var det ikke allverdens til tilbakemelding, og den tok strengt tatt for gitt at jeg kunne det grunnleggende.

Noe jeg for så vidt til en viss grad kan. Men jeg tar meg selv i å lure på om jeg ikke ville vært en bedre skribent hvis jeg hadde jobbet mer med prosessen. Som den ser ut nå, er den slik: Jeg drodler ideer, jeg får en overordnet idé, jeg prøver å lage en struktur, jeg begynner å fylle i delene av strukturen, og utfra det stykkevise definisjonsarbeidet oppstår nye problemstillinger som fører til en revidering av ideen, med endringer av strukturen og nye delkapitler som følge. Samtidig skjer mange av mine beste ideer ved aha-innsikter på bussen, i dusjen, i senga, eller hvor det måtte være, men gjerne ikke akkurat i dedikert skriveposisjon.

Men jeg har aldri formulert måten jeg arbeider på før, og ved å rette det sedvanlige analyseverktøyet mot seg selv kan det oppstå nye ideer, og jeg har allerede nå en klarere formening om hvordan jeg jobber enn før jeg begynte å skrive denne teksten. Jeg er avhengig av begge deler, systematisk hard jobbing og kaotisk inspirasjon.

Ja ja.

Egentlig har jeg mer lyst til å skrive om det som ikke er på pensum. Det har alltid vært sånn, når jeg først har satt meg ned med et pensum som er oppriktig interessant, er problemet at det flommer over av referanser til andre interessante ting. Noen av dem er relevante for de temaene jeg har valgt å skrive om (som er, kort fortalt, praksisorientert menneskerettsteori, hvorfor Isaiah Berlin forstår en nazist men ikke en person som tilber trær fordi de er av tre, noe om Habermas, og om Immanuel Kant synes det er mindre moralsk å redde mora di enn fienden din fra et brennende hus. Og så en masteroppgave som handler enda mer om Habermas, og om Richard Rorty, som er så langt ute på den samme ganske omstridte teoretiske banehalvdelen som Habermas at han til forveksling kan ligne på en publikummer), men mange er det ikke. Jeg har, for eksempel, fryktelig lyst til å lese selvbiografien til den russiske sosialisten Alexander Herzen, som Isaiah Berlin hyller som det beste han har lest. Men den er i fire lange bind og bare deler av den er relevant. Så nei.

Så jeg får lyst til å skrive andre ting. Som denne teksten. Som dypere, mer ambisiøse ting, ting som ikke er dømt til å bli tittet på et par ganger av et par professorer før de får en uformell tallkarakter og en formell rangering, og i beste fall blir lagt i en skuff. Igjen: Det handler om å strukturere tiden. Men viljen til å bruke den annerledes er alltid sterkest når den er bundet opp i noe annet.

Reklamer