Istanbul’u dinliyorum, gözlerim kapalı

Jeg kan ikke tyrkisk. Derfor er jeg ikke i stand til å forstå eller oversette teksten, verken ord for ord eller på et mer omfattende forståelsesnivå der jeg faktisk skjønner hva setningene betyr og hva hele teksten prøver å si.

Men jeg vet én ting: En av linjene rapperne gjentar i sangen, Istanbul’u dinliyorum, gözlerim kapalı, er hentet fra et Orhan Veli-dikt og betyr «jeg lytter til Istanbul med øynene lukket» (ord for ord mer eller mindre «Istanbul’til lytterjeggjør øynemed lukket»).

Orhan Veli er så vidt jeg forstår en av Tyrkias mest kjente diktere, og akkurat denne Nefret-sangen er sannsynligvis en hit av en viss størrelse innen tyrkisk rap og kanskje innen tyrkisk musikk generelt. Det er i hvert fall litt uvanlig at tyrkisk musikk kommer meg for øre, selv om jeg har en bror som har studert tyrkisk i Istanbul og er over gjennomsnittet interessert både i å høre på tyrkisk musikk og å få meg til å høre på tyrkisk musikk. Denne sangen hørte jeg til og med så vidt jeg kan huske før min bror begynte å interessere seg for tyrkisk.

Jeg kan spørre meg selv, hva betyr det at Nefret siterer Orhan Veli på denne måten? Eller, rettere forstått, hvordan oppfattes det av en tyrker, en som kjenner de kodene Nefret spiller på og kanskje vet både hvordan Istanbul høres ut med øynene lukket, hva Orhan Veli kan ha ment med sitt dikt og hvordan diktet har blitt tolket i ettertid?

For å vite alt det, må jeg spørre en tyrker, en turkolog eller en annen person med solid og nokså spesifikk kunnskap om nyere tyrkisk historie og fin- og populærkultur. Men jeg kjenner ingen tyrkere og heller ingen helstuderte turkologer. Det er mulig min bror kan hjelpe meg. Det kommer senere.

Det tar meg ikke lang tid å finne ut at Orhan Veli ifølge Wikipedia er en avholdt dikter, en som var opptatt av språket til mannen i gata og skal ha skapt oppstandelse med stilbruddene sine da han skrev, og at han i løpet av sitt 36-årige liv skal ha «levd like mye som flere generasjoner med franske diktere». I kraft av å være berømt og bejublet har han selvfølgelig også inspirert mange andre diktere, tyrkiske og sikkert også noen utlendinger.

Sånn sett kan det godt tenkes at språket og rytmen hans fortsatt inspirerer også rappere og andre musikere som er avhengige av godt, effektivt språk for å heve nivået på det de driver med.

Samtidig betyr statusen til Veli formodentlig at rapperne i Nefret møtte ham første gang på et tidlig skolepensum. Det virker sannsynlig at Tyrkia, som land flest, underviser litt i nasjonaldikterne.

Ut fra det kan jeg spekulere i bruken gjennom å forestille meg norske kulturelle analogier. Er dette Gatas Parlament som bruker et Sigbjørn Obstfelder-dikt? Evig Poesi som parafraserer Wergeland? Eller kan det være noe i retning av en Nordahl Grieg-referanse i en Paperboyz-sang, siden Veli i likhet med Nordahl Grieg døde ung og var politisk?

Slike analogier kan ofte være mer misvisende enn de er oppklarende, mistenker jeg. Likevel er det ofte den veien forståelsen må komme. Jeg kom til å tenke på det denne uka, da jeg ba en kollega spørre en Italia-ekspert om Beppe Grillo, den italienske komikeren som ble politiker, lignet mest på Oluf eller Otto Jespersen før han gikk inn i politikken. Noen ganger er det slike paralleller som må trekkes for å begynne å forstå hva som egentlig foregår. Greit, Grillo er eller har vært komiker, men HVA SLAGS komiker? Hvem lo av ham da han levde av å få folk til å le?

Da var svaret Jespersen. Analogien føles så naturlig at den truer med å overskygge selve mannens uavhengige identitet i min bevissthet. Selvsagt er Beppe Grillo Otto Jespersen. Selvsagt må han ha vært en «sinna harang»-komiker som får folk til å le ved å kjefte på ting som er gæli og tørre å si ting folk flest ikke tør å si. Å henge halen på grisen. Steget fra å være det til å plutselig ta humoren enda litt mer bokstavelig og gjøre den til noe i nærheten av blodig alvor er mye kortere enn steget måtte vært fra Rallkattlia eller den keitete latteren av egen ubehjelpelighet som kjennetegner for eksempel Thomas Giertsen.

Den typen komedie er en egen sjanger som har utviklet seg over tid, på tvers av landegrensene. Ta for eksempel amerikanske Bill Hicks, i likhet med Orhan Veli og Nordahl Grieg en skoledannende utøver av sin kunst som døde ung og ble legendarisk. Eller Lenny Bruce, som døde ung flere tiår før Hicks gjorde det samme. Eller kanskje svenske Lasse Lindroth, litt mindre sint og litt mer feelgood, men like bevisst, som døde ung på biltur til Norge.

Beppe Grillo.

Beppe Grillo – ikke akkurat Italias Oluf. Foto: Niccolò Caranti/CC BY 3.0

Grillo er godt voksen, ikke en ung død, og har for så vidt tilsynelatende lagt komikken litt på hylla. Det er ikke godt å vite om han kanskje savner det, at bevegelsen i retning av å bli tatt på alvor har overrasket ham, men det er ikke utenkelig at slike komikersammenligninger er vel så lærerike som sammenligningene med Mussolini, som i bunn og grunn først og fremst får meg til å mistenke at sammenligneren har et enda mindre register av referansepunkter for å forstå italiensk politikk generelt og Grillo spesielt enn det jeg har. Ja, Grillo er populær, ja, han er populist og går i strupen på det bestående politiske systemet i Italia, og ja, han holder taler på folkemøter. Erling Folkvord og Steinar Bastesen fikk nok også en god del stemmer fra såkalte «plague on both your houses, two fingers to the lot of you»-velgere som ville stemme på noen utenfor det etablerte politiske systemet, men jeg antar de fleste vil være enige i at å trekke paralleller mellom dem og Mussolini, eller for den saks skyld Quisling, ikke akkurat bidrar til å øke innsikten i hvem de var eller hva de sto for som politikere. Med det i mente at alle engasjerte tyske talere må slite veldig for ikke å høres ut som Hitler i ørene til noen som ikke kan tysk, tror jeg muligens bevisførselen også må trekke inn litt mer enn «han er anti-status quo» før man egentlig med god samvittighet kan trekke frem Mussolini i en analyse av Grillos funksjon i italiensk politikk. Sant å si synes jeg Grillo høres mer ut som La Linea enn Mussolini.

Så langt Grillo. Poenget med denne avstikkeren var at å trekke kulturelle paralleller kan virke oppklarende, men også tilslørende. Noe av årsaken til det er at grunnen til at parallellene er forklarende er at de setter en ukjent størrelse inn i en overordnet sammenheng som du kjenner. «Aha, Beppe Grillo er som Otto Jespersen!» Eller «Aha, Orhan Veli er en tyrkisk Nordahl Grieg!» Samtidig kan parallellen virke misvisende fordi du trekker den lengre enn den burde. Beppe Grillo er kanskje litt som Otto Jespersen i en viss forstand, men det betyr ikke nødvendigvis at Italia nå har en politiker som tidligere har gått i naziuniform eller vært gift med en ballettdanser. På samme måte som Jespersens bruk av svart naziuniform ikke uten videre må stilles i samme klasse som Heinrich Himmlers bruk av samme uniform. Selv om én ting samsvarer, må du se på om andre ting også gjør det før du trekker vidtfavnende konklusjoner.

Når det gjelder Nefrets bruk av Orhan Veli, er det ikke mye jeg kan vite om det uten å lære meg mer om tyrkisk kultur. Jeg kan mistenke at det å trekke inn finkultur i populærkultur betyr noenlunde det samme i Tyrkia som det gjør her. Det kan være en legitimeringsstrategi eller bare noen som trekker inn noe de synes er kult og litt overraskende, det kan til og med være litteraturformidling.

Men jeg vet én ting: Nefret rapper om at livet i Istanbul er eller kan være hardt. Det er et sjangerkrav som er helt grunnleggende i tradisjonell rap – enten det er i Oslo eller i Compton, er livet ofte hardt og rapperen en gangsta. Det er så vidt jeg kan skjønne også tilfellet også i Nefrets Istanbul.

Orhan Veli, derimot, skriver om vakre Istanbul, duenes vingeslag og lyden av vannbærere og roser som faller til bakken. Og om lukten av svette på vårvinden, en blanding av vakkert og kanskje ikke fullt så vakkert som det sikkert går an å skrive lange bøker om betydningen av.

Nå kan det selvsagt være slik at livet kan være vakkert selv om det er hardt. De litt vanskelig forståelige google-oversettelsene av Nefrets tekst antyder at det er en del av poenget.

Jeg har ikke vært i Istanbul. Men jeg vet at våren kan være vakker. Det er kanskje det beste referansepunktet jeg kan ha.

Reklamer