Å skrive

009

Da jeg var ung, hadde jeg som alle andre en drøm om å bli forfatter. Jeg husker at jeg som barn var frustrert fordi jeg hadde en så A4-aktig barndom – en kjernefamilie, i en fredelig forstad til en knøttliten by, i det som da for meg fremsto som et av de kjedeligste, mest uinteressante områdene i verden. Det kunne ikke komme god litteratur ut av det, hadde jeg inntrykk av, og det var en skam og en skandale.

Siden har jeg skrevet. Det hender den dag i dag at jeg setter meg ned for å skrive, ikke bare for å skrive hva som helst, for å skrive en nyhetssak eller en e-post eller en oppdatering på Facebook, men for å skrive noe som skal være tentativt oppriktig BRA, for å skrive noe som strekker seg utover den konkrete skrivesituasjonen og et konkret publikum og skal være en tekst som skal kunne være til glede og nytte for om ikke hvem som helst, så i hvert fall noen, noen andre utover den konkrete personen jeg skriver til i øyeblikket. Jeg prøver å nå noe litt mer allmenngyldig. Jeg prøver kort fortalt å skrive noe bra. Jeg gjør det. Det hender.

Problemet er bare at jeg innerst inne hater å skrive. Jeg liker å drodle, å skisse, å la tankene flyte fritt, og jeg elsker når jeg vet hva jeg driver med og kan sette meg til tastaturet, eller ned med penn og papir, og la ordene rulle uanstrengt utover og bli til tekst uten at jeg må tenke dem helt ut før jeg skriver dem.

Men jeg hater å sitte der når akkurat den stemningen som får det til å flyte fritt ikke er over meg. Jeg hater å sitte der som slakt, når jeg ikke vet hva jeg driver med og hvert eneste ord må røskes ut av sjelen mot sin vilje.

Jeg vet at skriving, all skriving, også den som tilsynelatende skyldes nesten magisk inspirasjon, også vanligvis er et resultat av hardt arbeid. Du skal jobbe ekstremt hardt for å få noe til å se uanstrengt ut. Jeg vet det.

Men jeg hater usikkerheten. Jeg elsker det ensomme eureka-øyeblikket, men jeg hater alle timene med hard jobbing som er å stenge hodet mot en usynlig mur eller kave rundt i et mørkt rom på leting etter noe du ikke vet om er der.

Reklamer

Å handle bøker

Bilde

Jeg liker bokhandler som er som labyrinter. Lurvete, kaotiske, støvete brannfeller fulle av stabler med bøker mer eller mindre lemfeldig sortert inn i temaer. Gjerne med et tilløp til system, men ikke for organisert. Jeg liker å føle at det har krevd en viss innsats fra min side å finne de bøkene jeg ender opp med å finne.

Det sies ofte at gleder blir større når de deles. Jeg er enig, både prinsipielt og som regel i praksis, men akkurat gleden ved en god bokhandel sliter jeg med å dele. Det blir for intimt. Noen ganger kan det være greit å vise fram bøker, å si «se på denne» og mene det, eller bare å gå inn, finne det en skal ha, og dra, men det er ikke de bokhandelrundene jeg snakker om. Jeg snakker om de gangene jeg fortaper meg i bøkene, stuper inn i en transe og forsvinner fullstendig fra det bevissthetsnivået der det egentlig er mulig å forholde seg til andre mennesker.

Metoden er usystematisk. Jeg antar alle som handler bøker utover strikt planlagte innkjøp eller rene impulskjøp av bøker i matbutikken gjør det på omtrent samme måte. Jeg sirkler rundt i lokalet, plukker opp bøker på måfå, leser litt i dem, setter dem tilbake. Noen bøker jeg setter tilbake, glemmer jeg i det øyeblikket jeg slipper dem. Andre går på lista, og når det er på tide å gå, vurderer jeg dem opp mot hverandre og kjøper de bøkene som har fenget meg mest. Hvis jeg kjøper noe i det hele tatt.

Hva ser jeg etter? Et interessant tema. Et fengende omslag. Et navn eller en tittel jeg vet noe om. Design, både utseendemessig og rent taktilt. Det er ikke det avgjørende, men jeg liker en bok som er god å ta på. Jeg er svak for de klebrige, litt knudrete omslagene man for eksempel finner på Faber&Fabers poesi-paperbackserie.

Her er bøkene jeg har kjøpt mens jeg er på ferie:

John Cheever – The Journals of John Cheever

En grønn bok med et behagelig raspete omslag. Jeg plukket den opp fordi den og partnerbindet, en rød samling av novellene til Cheever, hadde bemerkelsesverdig friske farger, fordi jeg så vidt hadde hørt om Cheever uten å tenke nærmere over ham, og fordi jeg generelt er interessert i slike forfatterjournaler. Jeg liker å ha noen bøker liggende som består av bruddstykker og derfor er lette å plukke opp og bla i uten å forplikte seg til et lengre leseløft.

Cheever, som døde i 1982, skriver om livet sitt, skildrer naturopplevelser og mellommenneskelige opplevelser, og er hovedsakelig opptatt av følgenede: Forfatterlivet, livet som far og ektemann, alkoholikerlivet, og livet som mann med «homoseksuelle instinkter». Etter hvert handler det også om aldring.

Sitat: «Who wants to fall in love, who wants the waiting for a voice, a footstep, a cough, who would choose this?»

Calvin Coolidge: The Autobiography of Calvin Coolidge

Calvin Coolidge fra Vermont var president i USA fra 1923 til 1929. I dag er han kanskje oftest omtalt i forbindelse med en anekdote om en person som på en fest i Washington en gang gikk opp til Coolidge og sa at «Jeg hører de kaller deg ‘Silent Cal’ fordi du snakker så lite. Jeg har veddet med de der borte på at jeg skal få deg til å si i hvert fall tre ord til meg.» «Du taper,» svarte Coolidge og gikk.

Jeg er interessert i politikk generelt, i amerikansk politikk spesielt, og mer spesifikt liker jeg en god biografi. Jeg har også tilbrakt en del tid i Vermont, nok til å være ekstra interessert i en biografi fra en av den delstatens mest markante politiske skikkelser. At boka er en utgave utgitt på et lite lokalt forlag i Vermont og trykket i samme delstat gjør det ekstra artig for en boknerd.

Men det utslagsgivende var at kortet som ledsaget boken, som var en gave på et tidspunkt før den endte opp i en tilbudshylle på East Village Books, fortsatt lå inni.

Sitat: «While I can think of many pleasures we did not have, and many niceties of culture with which we were unfamiliar, yet if I had the power to order my life anew I would not dare to change that period of it.»

Johann Wolfgang von Goethe: Selected Poems

Var på salg, og er en tospråklig utgave. Jo mer jeg leser av tysk litteratur fra gamle dager og nå, jo mer forståelse for jeg for at vi i Norge rett og slett ikke begriper hvor stor Goethe faktisk var i Tyskland i sin samtid og for så vidt også er i dag. Tospråklige utgaver av tekster der en faktisk forstår begge språk var noe jeg først fikk sansen for da jeg leste Wittgenstein – å se på hvordan oversettere velgere å ordlegge seg når de står overfor en tekst der det opprinnelige presisjonsnivået er legendarisk høyt er veldig interessant.

Sitat:

Ich ging im Walde,

so für mich hin,

Und nichts zu suchen,

Das war mein Sinn.

 

Im Schatten sa ich

Ein Blümchen stehn,

Wie Sterne leuchtend,

Wie Äuglein schön.

 

Ich wollt es brechen,

Da sagt’ es fein:

Soll ich zum Welken

Gebrochen sein?

Frank Harris: My Life and Loves

En selvbiografi i fem bind klemt sammen i en tykk liten pocketbok med et omslag som må være typisk for 1963, da denne utgaven kom ut. Den selges inn med stor skrift på baksiden som «The most candid autobiography ever written» og med noe mindre skrift som «a picture of literary Europe and America in the first two decades of this century».

Men Frank Harris er altså først og fremst journalist, og den handler også om det. Selv om han selvsagt var en svært kåt journalist som møtte mange forfattere.

Sitat: «I would drop my pencil on the floor and then turn around and climb down out of my chair, ostensibly to get it, but really to look at the girls’ legs. Why? I couldn’t have said.

I was at the bottom of the class and the legs got bigger and bigger towards the end of the long table and I preferred to look at the big ones.»

Michael Ignatieff: Fire and Ashes – success and failure in politics

Ignatieff var Harvard-professor da han ble rekruttert av aktører i det kanadiske liberale partiet som var på utkikk etter en ny statsministerkandidat. Det liberale partiet i Canada hadde på det tidspunktet vært et stort sett dominerende, statsbærende parti lengre enn … vel, så vidt jeg kan komme på lengre enn noe annet parti i den vestlige verden etter 2. verdenskrig. Det er mulig jeg glemmer noen, men de hadde vært det suverene maktpartiet lenge. Nå slet de på meningsmålingene, og noen mente en superintellektuell menneskerettsekspert var akkurat det de trengte for å hevde seg igjen.

Slik gikk det ikke. Ignatieff forsto ikke hva politikk i praksis handlet om før det var for sent, trampet uavlatelig i alle salater og klaver han kom over, og måtte gi seg. Men det er blitt en interessant bok, og dette er den eneste boka jeg har kjøpt i New York i år fordi jeg lette aktivt etter den.

Sitat: «Since the Roman farmer Cincinattus left his plow to save the republic from danger, outsiders have stepped into the political arena and portrayed themselves as anti-politicians come to save politics from itself. I’d played the Roman farmer and I’d come up several hundred votes short.»

Daniyal Mueenuddin: «In other rooms, other wonders»

Novellesamling fra Pakistan. Jeg har fått anbefalt Mueenuddin, og kjøpte denne boken da jeg tilfeldigvis snublet over den. Jeg har egentlig ikke lest nok i den til å si noe fornuftig om den. Blurben på baksiden antyder at det er snakk om et større bilde som framtrer når du har lest hele, så jeg vil ikke dømme den basert på et par noveller. Det lover bra så langt.

Sitat: «The motorcycle increased his status, gave him weight, so that people began calling him ‘uncle,’ and asking his opinion on world affairs, about which he knew absolutely nothing.»

Nikolai Gogol: The Collected Tales

Nyoversatt utgave av Gogols fortellinger. Oversettelsen skal være veldig god. Gogol er Gogol. Knudrete omslag.

Sitat: «Here smoke curled from the chimney of one cottage and went in a cloud across the sky, and along with the smoke rose a witch riding on a broom.»

Daniil Kharms: Today I Wrote Nothing

Samling av mikrofiksjonen til den russiske surrealisten Daniil Kharms. Kharms var yngre da han døde enn jeg er nå, noe som alltid er interessant (selv om lista over slike forfattere selvsagt blir lengre og mindre imponerende for hvert år som går). Jeg har lenge tenkt at jeg burde komme meg mer inn i russisk litteratur, utover de store klassikerne virker det som det er en rik underskog av mindre kjente forfattere der som bare venter på å bli oppdaget.

Utover det liker jeg som nevnt samlinger med kortere tekster. Det er mulig det henger sammen med internettalderen og behovet for å kunne klikke seg videre med en gang man kjeder seg eller føler at man tar poenget.

Sitat: «Kalugin fell asleep and had a dream: He’s sitting in some bushes and a policeman is walking by.

Kalugin woke up, scratched around his mouth, and fell asleep again, and again he had a dream: He’s walking by the bushes, and in the bushes sits a policeman, hiding.

(…)

Kalugin woke up and decided not go go to sleep again, but he fell asleep right away and had a dream: He’s sitting behind the policeman and a bush is walking by.»

Robert Walser: Speaking to the Rose – Writings, 1912-1932

Walser, en sveitsisk forfatter som endte sine dager på et nedsnødd jorde utenfor et sanatorium i 1956, var et forbilde for Kafka og en svært innflytelsesrik størrelse i tyskspråklig litteratur, men klarte aldri å leve av å skrive i noe særlig grad. Denne boken er en samling av kortprosaen hans, og det er kortprosa han er mest kjent for, tror jeg, selv om han også har skrevet romaner.

Boken er utgitt på et universitetsforlag, University of Nebraska Press, og er typisk for universitetsbøker – en tynn lefse med glanset omslag, helt ok, men ikke noe å rope hurra for rent utseendemessig, selv om det uklare sort-hvitt-bildet av Walser på spasertur i snøen er et velvalgt omslagsbilde til en bok av mannen som blant annet er kjent for teksten «Spaserturen» og som døde på en spasertur i snøen.

Sitat: «I’m a poet, you know. I write verses, but not while nature is there immediately in front of me or while the poetic mood is one me; I save that up for later, pocket my impressions, things I’ve seen, and make off with the swag.»

Seneca: Dialogues and Essays

Romerne var bedre politiske praktikere enn grekerne, men dårligere teoretikere. Det synes å være den rådende konklusjonen, og å ha vært det mer eller mindre siden renessansen, om ikke enda lengre. Men jeg må innrømme at jeg har sansen for romerne også. Kanskje ikke som helhetlige filosofer, det er vanskelig å komme utenpå Aristoteles og Platon i så måte, men livsinnsikten og forholdet mellom praksis og teori hos folk som Cicero og Augustin klarer jeg ikke å la være å like. Eller Marcus Aurelius, som var både keiser og filosof – det er mulig Meditasjoner ikke er stringent komponert, men det er uomtvistelig interessant lesestoff.

Stoikeren Seneca var lærer for unge keiser Nero. Litt av en oppgave.

Sitat: «I have assumed the task, Nero Caesar, of writing about mercy, so that in some sense I might fulfil the purpose of a mirror and reveal you to yourself as one who is destined to gain the greatest of all pleasures.»

N+1: Number Nineteen

Litteraturmagasin som utgis i Brooklyn. Fulgte med inngangspengene på en slippfest i et betonglokale i Bushwick. Det mest minneverdige i lokalet var en blondine med leopardskinnjakke og Carter/Mondale-button, selv om det også var noen som hørte en vits om en kylling og et egg som hadde sex.

Sitat: «I think Twitter is cool. It’s like you’re Nietzsche or Wittgenstein, and you dispense aphorisms, and people hang on your every word. Like, ‘When I hear the word culture, that’s when I reach for my revolver.’ Or ‘You can’t make an omelet without breaking some eggs’.»

Jeg vet allerede hva den neste boken jeg kjøper kommer til å bli, med mindre noe uforutsett inntreffer. Spoonbill and Sugartown, bokhandelen rett oppe i gata, har flere samlinger med gamle Joan Didion-essay. Jeg har vært og sett på dem allerede.


Williamsburg, 17. april

Takk til Svein Egil Hatlevik for donasjonen av gummianden Svein Egil Kvakkevik.

Jeg sitter på en sofa midt i en kritthvit leilighet i Williamsburg i Brooklyn og lytter til Nicolas Dalayracs strykekvartett nummer 5. Det er torsdag, klokka er ett lokal tid, og bygningsarbeiderne på nabotomta har akkurat gått til lunsj.

Dette er en skriveøvelse. Se på avsnittet over. Reflekter.

Det består av kjensgjerninger. Dette er det som faktisk skjer og har skjedd akkurat nå, nå mens jeg skriver. Akkurat når jeg skriver dette, selv om resten av teksten kan komme til å bli revidert og bygget ut i ettertid, og det er helt uaktuelt å bli ferdig med teksten før musikkstykket er slutt, hører jeg bare franske strykere og tidvis litt susing fra trafikk i nabogatene. Gaten jeg bor i, South 1st street, er rolig. Mange gater i New York er forbausende stille, og dette er en av dem.

Tilbake til kjensgjerningene. De er relativt uinteressante for en person som ikke er meg eller kjenner meg godt. Til og med for meg er de ikke spesielt interessante. Selv om det selvsagt er artig å være i Williamsburg og Dalayrac er et relativt nytt bekjentskap, er det ting om og i mitt liv som jeg vil oppleve som mer interessant å skrive om enn akkurat det jeg driver med nå.

Hva legger jeg egentlig i begrepet interessant? Det er ikke bare snakk om noe som gir meg glede eller til og med begeistring, men glede og begeistring kan være interessant. For min egen del kan interessen der spores til spørsmålet hvorfor. Hvorfor er jeg glad og begeistret? Hva sier det om meg, og hvordan kan jeg kanskje ta vare på eller gjenta denne gleden og begeistringen?

Og hvordan kan jeg dele den eller formidle den? Å skrive impliserer alltid et publikum, selv om det publikumet noen gang bare er en selv, eller deler av en selv, eller et idealisert, projisert selv.

Denne tekstens publikum er mennesker som kan tenkes å være interessert i hva jeg driver med i New York. Men også meg selv. Sjangerkravene til et reisebrev er veldig enkle: Jeg skal bekrefte at min allmenntilstand er tilfredsstillende, dele eventuelle anekdoter som enten er særdeles interessante eller tilfredsstiller andre sjangerkrav (obligatoriske turistgjerninger er krysset av, og så videre), og direkte eller indirekte si ifra at jeg fortsatt husker på de der hjemme. Det er en grunn til at de får plass på et postkort. Derfor må det være en annen grunn – en grunn bunnet i min personlighet – til at jeg skriver meg bort fra det folk sannsynligvis helst vil ha og over i noe helt annet.

Det er ikke bare selve reisens ytre kjensgjerninger som avgjør om en tekst om en reise blir interessant. En tekst om en reise fra soverommet til badet kan i teorien bli mye bedre enn en tekst om en reise til fots fra Carl Berners plass til Den himmelske freds plass, selv om den siste reisen i utgangspunktet fremstår som mye mer innholdsrik og potensielt interessant enn den første.

Denne teksten har ingen større ambisjoner om å være god. Jeg kan ikke ha slike ambisjoner når jeg skriver, har jeg det, får jeg ikke skrevet noe som helst. I den grad jeg kan skrive noe bra, må det skje ved et uhell, noe som tilfeldigvis hender mens jeg er opptatt av noe annet.

Så jeg sitter på en sofa midt i en kritthvit leilighet i Williamsburg i Brooklyn og lytter til Nicolas Dalayracs strykekvartett nummer 5.

Hva er interessant med det? Skal jeg beskrive hvor hvit leiligheten er? Alle veggene er hvite, alle dørene, gulvene, takene, radiatorene, vinduskarmene og trepersiennene. Sofaen jeg sitter i er en lys beige-grå. Sengetøyet er rødt. Men det meste er hvitt, og det er bevisst hvitt. I den hvite trappen opp til tredje etasje, der jeg bor (jeg har hele etasjen for meg selv og over meg er et tomt loft), henger en mørkebrun plakett. Ut av plaketten stikker en hjortefot. Kvinnen som eier bygningen er en designer og dette er hennes design.

Hun bor sammen med to hunder jeg har glemt hva heter. Den ene er utadvendt og den andre er innadvendt. I det maskinene på byggeplassen begynner å dure igjen akkurat nå, for jeg har drøyd lenge med teksten og lunsjen er over, kan jeg høre ett enkelt bjeff fra etasjen under. Jeg tror det er den utadvendte hunden.

Skal jeg beskrive Williamsburg? Williamsburg er en bydel i nordlige Brooklyn, over elva for Alphabet City og Lower East Side i Manhattan, og har i grove trekk en tredelt demografi: Hipstere, i all hovedsak hvite, i nord, latinoer i sør og ultraortodokse hasidiske jøder i øst. Gentrifiseringsprosessen har kommet relativt langt. Det er kort mellom de ambisiøse kaffebarene og kunstgalleriene, det har begynt å dukke opp nye høyhus med dørmann og egne treningsfasiliteter. Som man sier på sørsiden, los blankitos nos estan dezplasando. Hvite folk tar vår plass. En ultraortodoks rabbiner skal, ifølge internett, ha snakket om «en bitter dom fra himmelen» og sagt at en plass i helvete venter for den som selger leiligheten sin til feil folk.

Jeg kom til Williamsburg første gang i 1998. Prosessen var i gang allerede da, men stedet jeg bor nå, teknisk sett på sørsiden, har forandret seg kraftig siden den gangen.

Men gentrifisering, «løkkifisering», er en velkjent historie, og ikke en historie jeg har tid til å fortelle nå. Selv om jeg selvsagt på mitt vis er en del av den, som pengeku i en leilighet som ellers lett kunne huset en liten familie.

Dalayrac er det heller ikke mye å si om. Ikke at det ikke er interessant å skrive om musikk, eller at musikken ikke lar seg si noe interessant om, kaskader av fiolinlyder som vasker over bevisstheten din og danser gjennom sjelen, men jeg kunne hørt på ham hvor som helst i den elektrifiserte, nettifiserte delen av verden uten at det hadde gjort vesentlig forskjell.

Bygningsarbeiderne snakker spansk. Når de tunge maskinene setter i gang for alvor, rister huset så mye at jeg lurer på om det kan være trygt. For om lag en halv time siden forlot jeg skrivebordet for å undersøke en lyd på badet og fant ut at en bok som lå på servanten (jeg har en tendens til å etterlate bøker overalt) hadde falt ned og veltet den håndvevde stråsøppelkurven ved siden av.

Boka var et utdrag fra journalene til John Cheever. Jeg kjøpte den på St.Mark’s Bookshop, av en mann som prøvde å imponere sin kvinnelige kollega ved å imitere stemmene til newyorkere som de snakket i filmer fra 30- og 40-tallet. Boka er grønn. Da den begynner, er Cheever omtrent like gammel som jeg er nå, og i og for seg lett for meg å identifisere seg med. Det kan tenkes at det er en fordel for salget av publiserte journaler, dagbøker og essays at de er skrevet på en måte som mange nok klarer å identifisere seg med.

Jeg sitter på en sofa midt i en kritthvit leilighet i Williamsburg i Brooklyn og skriver. Dalayrac er ferdig for lengst.

Skulle denne teksten hatt en narrativ nerve, burde det vært flere personer i leiligheten. En kvinne i sengen som fortsatt sover ut rusen fra i natt, for å vri teksten i retning av en slags Bukowski-pastisj. En amerikansk intellektuell å kaste ideer med mens jeg prøver å forfatte noe som en gjenytelse til folk for at de finnes (eller som et speil for meg selv. Kanskje mest nettopp det).

Eller kanskje en morder på badet. Kan det ha vært morderen, ikke vibrasjonene fra bygningsarbeidet, som rev ned Cheever-journalene?

Men i dag er jeg alene. Selv bygningsarbeiderne har tatt en ny pause, eller kanskje de allerede har tatt kvelden.

Selv om jeg egentlig kvier meg for å skrive om folk jeg omgås i en tekst som handler om meg enda mer enn jeg kvier meg for faktisk å skrive om meg selv, innser jeg at andre mennesker alltid kan bidra til å øke spenningen i en tekst. Konflikt skaper spenning, og ytre konflikt er enkel konflikt å formidle. Hvis to bevæpnede menn hadde sparket inn døren akkurat nå, ville det nok skapt utfordringer for skrivesituasjonen, men det kunne gjort underverker for teksten, forutsatt at jeg fikk mulighet til å fullføre den.

Ytre konflikt er imidlertid ikke alt. Spenning kan også oppstå gjennom indre konflikt, enten den skyldes protagonistens forhold til andre mennesker eller bare hans forhold til seg selv.

Hadde den kritthvite leiligheten vært like tom for andre mennesker, men full av tomme spritflasker og utbrukte sprøyter, ville det umiddelbart slått an tonen for en helt annen fortelling om hva jeg driver med i New York. Var veggene dekket av blodflekker, av kart med streker og bilder av ukjente personer, eller av rasende skriblerier av samme setning igjen og igjen og igjen og igjen, kunne det sagt noe om hva jeg driver med og hvordan jeg har det som det kan være vanskelig å gjengi i rene adjektiver.

Timingen for en fortelling om indre konflikt er egentlig god. Jeg har akkurat sagt opp, det vil si, jeg sa opp for flere måneder siden og har akkurat fullført oppsigelsestiden, og jeg er langt borte fra de fleste jeg kjenner og det meste jeg kjenner som er kjent. Ikke for å finne meg selv, akkurat, men som en slags rituell nullstilling. Før jeg prøver å finne noe nytt, vil jeg ha ro til å samle tankene og kjenne litt på hva dette nye egentlig bør være. Dette er min fortelling om hva jeg driver med nå. Det er en fortelling om fredsommelighet og bedagelighet.

Den passende metaforen er et tikkende veggur. Det tikker jevnt, trutt, med en målbevissthet uten større mål enn å komme seg videre i samme tempo som det alltid har holdt. Videre. Videre. Videre. Alltid i samme sirkel.

Veggene i leiligheten er som sagt kritthvite. Stemningen i byen som aldri sover er for meg preget av ro, i hvert fall så lenge jeg holder meg unna Midtown og folk som går så sakte på fortauet at selv jeg, en rolig, avbalansert mann som ikke har det for travelt, får lyst til å slå dem i bakhodet.

Og fuglene synger.