Det mest amerikanske i verden

Bilde

Dette er Eddie Kingston. Han er tykk og usympatisk og ingen liker ham.

Jeg og min bror tilbrakte Memorial Day Weekend, langhelgen amerikanerne tar for å ære sine soldater, på klassisk amerikansk vis: Vi dro til en gymsal ute på et jorde i Pennsylvania og så menn i rare gummidrakter late som de banket livskiten ut av hverandre.

Det hadde vært en lang dag for oss som hadde reist helt fra New York, men for arrangørene og for mennene i ringen hadde det vært et langt år.

Arrangementet het «You Only Live Twice». Det var comeback-showet til bryteforbundet Chikara, som hadde vært borte i over ett år, og kulminasjonen på en lang og intrikat fortelling som involverte fiendtlige oppkjøp av sveitsiske kapitalister, forræderier og dobbeltagentvirksomhet, og en tamburmajor som ble slått så hardt i hodet at han reiste bakover i tiden.

Det skulle også vise seg å involvere en maur i romdrakt og en vitenskapsmann med firkantet hode. De har laget en film om det. Jeg har ikke sett den.

Turen fra New York til Lehigh Valley hadde tatt noen timer. Til å begynne med gikk det glatt, på amerikanske superhighways flyter trafikken lett når den først flyter, og vi trodde vi hadde god tid.

Men siste etappe var så langt utenfor kollektivtrafikkens rekkevidde at vi var belaget på en solid spasertur fra nærmeste busstopp, et stopp sjåføren for øvrig ikke visste at fantes.

Solen hamret stille ned. Vinden rufset opp tretoppene. Den enorme kirkegården vi gikk langs, bugnet av små amerikanske flagg som blafret ved gravsteinene til alle soldatene som var gravlagt der.

En bil passerte oss, bremset og tok en u-sving. «Skal dere på wrestling?» ville noen vite. «Do you need a ride?»

Javisst.

Amerikanere er joviale, og jovialiteten er ekstra høy når det er et kulturarrangement med litt kultfaktor inne i bildet.

Denne dagen var kultfaktoren ekstremt høy. Køen var lang, været var fint, og åstedet, Palmer Community Center, var en flerbrukshall som alle andre. Men inni foregikk det uvanlige ting.

Bilde

Kingston pønsker på noe forvorpent, som han antakeligvis bestandig gjør.

Bilde

Etter denne brutale manøveren så det dårlig ut for utfordreren Icarus.

Noen, jeg husker ikke hvem, har kalt fribryting «hillbilly-ballett». Den franske kulturteoretikeren Roland Barthes, som også har tatt for seg fenomenet, mente det lignet mer på gresk teater enn på en sport som for eksempel boksing. Mens boksingen handler om resultatet og derfor om fremtiden, handler brytingen om tegn og koder og den menneskelige komedien, om skurker og helter og overdrevne teatralske gester.

Barthes døde riktignok lenge før Chikara, men jeg vil innbille meg at han ville nikke gjenkjennende. Det var mye gresk mytologi inne i bildet i Palmer Community Center den søndagen. Til og med de brytende maurene har sin motpart i myrmidonerne fra Thessalia.

Og tittelkampen, mellom regjerende mester Eddie Kingston og utfordreren Icarus, hadde akkurat de skikkelsene Barthes skriver om. Kingston var en forvorpen, ufyselig klyse av en mann, så full av dritt at publikum kastet dopapir i ringen i et forsøk på å bli kvitt ham. Icarus, derimot, var en blond kjekkas med vinger av sølv malt på brytedrakten. Han var den typen heroisk seierherre fortellingens strukturer forutsatte, uredd selv om Kingston advarte ham om hva som skjedde med greske Ikaros da han fløy for nært solen.

Fortellingen for øvrig var som nevnt svært intrikat, så intrikat at jeg ikke tør å hevde at jeg forstår den.

Soldat-temaet fra Memorial Day ble i alle fall bevart, da det så vidt jeg forstår viste seg at et av lagene på den gode siden av det moralske dramaet, den konstruktive maurtuen The Colony, hadde mistet sin nøkkelspiller Soldier Ant (altså en mann med maurmaske og kamuflasjedrakt), som var kidnappet og hjernevasket av … jeg vet ikke, noen fyrer i fugledrakt. Og noen andre maurer som var onde, deriblant en i romdrakt.

Det var også en stor mann med gassmaske inne i bildet. Alt ble temmelig David Lynch-aktig etter hvert.

En ecuadorianer hatet Amerika. En bryter med kapteinlue ga et fruktfat til en fyr han slo som trøstepremie. Det var en frosk der med en stor hammer, en skilpadde som muligens var kommunist, og en baseballspiller med en baseball som hode.

Det er teoretisk mulig at det faktisk ikke var en rød tråd.

Bilde

Den nye mesteren Icarus bæres på gullstol av mauren Fire Ant og Hallowicked, som har et svart gresskar som hode.

Etter at dommeren hadde talt til tre for siste gang, den nye mesteren hadde blitt båret på gullstol av sine venner, og alle de slemme bryterne hadde kommet ut og maltraktert alle de snille for å legge grunnsteinen for fortellingen i forkant av neste turnering, gikk vi ut på den amerikanske landsbygda igjen.

Flaggene blafret i vinden.

Alle var enige om at det hadde vært en fin søndag i Amerika.

Reklamer

Noen betraktninger rundt indiske valgkampvideoer

I dag har jeg lyst til å skrive om indiske valgkampvideoer, for det har jeg vært opptatt av de siste dagene.

Jeg kan ikke hindi og ikke særlig mye om indisk politikk. Jeg kan litt, fordi jeg er en nerd, men jeg kan ikke mye. Jeg er ikke inne i indiske koder i noen særlig grad. Jeg har sett et par bollywood-filmer og til og med syntes de var helt ålreite (denne er dritkul, men jeg tviler på at den er særlig typisk), og jeg har hørt litt på indisk popmusikk, men jeg kan ikke si at jeg er noen ekspert.

Derfor er det nok mye jeg ikke forstår i det hele tatt i disse videoene, deriblant hva folk snakker om. Men de er litt artige likevel.

Bharatiya Janata Party/Narendra Modi – Main desh nahi jhukne dunga

Hvis du i det hele tatt har lest noe om det indiske valget, har du kanskje fått med deg hvem Modi er. Modi har vært storosten i Gujarat veldig lenge og er statsministerkandidaten til BJP. BJP er et hindunasjonalistisk parti med forbindelser til hindutva-bevegelsen, som altså er en religiøs vekkelsesbevegelse for hinduer. Jeg skal ikke prøve å gi en dypere analyse av den, men deler av BJPs bakland er ganske hårete fra et sekulært, liberalt ståsted. BJP er imidlertid et av de to store partiene i India, og har følgelig en nokså bred medlemsmasse.

Valgdagsmålinger i India er visstnok ikke veldig pålitelige, men de tyder på at BJP er valgvinner, og at Modi ligger an til å bli statsminister så fremt han klarer å forhandle til seg et flertall i Lok Sabha, det indiske parlamentet. BJP har vært i posisjon tidligere, under Atal Bihari Vajpayee, kjent i Norge som mannen som lignet på tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal.

Men nå er det Modi, som i forkant av valget ble oppfattet som en ustoppelig frontfigur for partiet. Han har vært kontroversiell på grunn av anklager om at han var delaktig i hinduopptøyer rettet mot muslimer i Gujarat, men har drevet valgkamp som en moderat høyre-orientert markedsvennlig fikser, på bakgrunn av det andre han har utrettet i Gujarat. Han har lagt vekt på løfter om å bygge landet, få hjulene i sving igjen, og skaffe jobber til folk. Det burde framgå ganske tydelig av videoen, hvor et knippe ekstremt staute indere i arbeid(tm) kommer sammen i sin entusiasme for Modi.

Videoen begynner med liljen som er symbolet til BJP. Så kommer Modi og vifter med pekefingeren, og så kommer kavalkaden av arbeidsfolk. Bønder. Bygningsarbeidere. En slags chilibonde i ørkenen. Leger og sykepleiere. Noen unge mennesker som sikkert er studenter. Gruvearbeidere. Hvitsnippsarbeidere eller journalister eller kanskje arbeidsløse folk med utdanning (sikkert det siste, siden det står No Vacancy på veggene deres og de ser triste ut). Noen folk som står i kø, sikkert arbeidskø. Og så kommer de sammen, alle sammen.

Logo. Modi gjentar tittelen. The end.

Tittelen, Main desh nahi jhukne dunga, betyr ifølge Google Translate «I will bend country». Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men for et par dager siden ville GT ha det til at det var «Jeg vil ødelegge landet», så en skulle nesten tro at noen driver og manipulerer oversettelsesprogrammet deres. Men symbolikken i hovedsak er solid, og av en art som et hvilket som helst norsk parti ville kunne brukt. Bred front av folk i ulike klasser som jobber hardt og vil ha respekt for det. Vanskelig å være uenig i.

Aam Aadmi Party/Arvind Kejriwal – Main Hoon Aam Aadmi

Aam Aadmi Party, «Mannen i Gata»-partiet, er et relativt nytt protestparti og har valgt kosten som symbol. «Main Hoon Aad Aadmi» betyr «Jeg er en vanlig mann», og det er slagordet til Arvind Kejriwal, som stiftet partiet etter at han og sultestreikkjendisen Anna Hazare ikke klarte å bli enige om hva de skulle gjøre for å få gjennomslag (Anna Hazare ville ikke bli politiker).

De har gått for en mer folkebevegelsesaktig stil, noe som passer dem bra. BJP har også folkebevegelsespotensial, og bruker det tidvis i sine videoer, men store folkemengder med hvite hatter landet rundt filmet med litt ustøtt kamera og ikke særlig etterbehandlet passer bra til et parti som ønsker å framstå som en gjeng med glade, ubesudlete amatører uten store penger i ryggen.

Terningkast fem, selv om denne versjonen selvsagt er enda mer amatørmessig og derfor enda bedre.

Indian National Congress/Rahul Gandhi – A Billion & One Voices

Rahul Gandhi er oldebarnet til Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, barnebarnet til Indias tredje statsminister Indira Gandhi og sønnen til Indias sjette statsminister Rajiv Gandhi. Det sier i grunnen veldig mye av det en utenforstående trenger å forstå om Kongresspartiets rolle i indisk politikk. Når en tar med at Kongresspartiets viktigste motstander de siste tiårene har vært et sosialkonservativt hindunasjonalistisk parti, blir det enda lettere å forstå for uinnvidde, tror jeg. Hvis en da tilføyer at Aam Aadmi satte seg på kartet gjennom å feie Kongresspartiet ut av regjeringspartiene i Delhi, som er regnet som en historisk bastion for partiet, blir det veldig lett å forstå: Kongresspartiet er partiet som har bygget India, det er et parti på den noe mer liberale siden av en del spørsmål, og det blir beskyldt for maktarroganse.

At Rahul er halvt italiensk, er nok også et ørlite issue for BJP-velgere.

Videoen, som er på engelsk i dette tilfellet, handler om folkemengder, om demokrati, om de siste seksti årene i Indias historie, og om å lytte på ALLE indere. Det er for meg vanskelig å tolke som noe annet enn et spark til kastesystemet, som jeg antar at BJP er mer positivt innstilt til enn Kongresspartiet.

Dette er uten et fnugg av tvil den proffeste av videoene jeg har sett på. Ekstremt mange klipp, smooth filmet og fra mange ulike steder i India, med glatt, oppløftende muzak og engasjerende sitater fra Rahul.

Og så drar de opp en video med Rajiv Gandhis stemme og bilder av Rahul:

Rajiv Gandhi ble statsminister i 1984, etter at hans mor ble drept i slutten av sin andre periode som statsminister (hun ble gjenvalgt etter å ha vært i opposisjon i flere år), og ble selv drept i 1991. Vi har ingen tilsvarende dynastier i Norge, og symbolverdien må være ekstremt mobiliserende på grunnfjellet til Kongresspartiet, samtidig som det at toppverv ser ut til å gå i arv nok også virker mobiliserende på motstanderne.

Bahujan Samaj Party/Mayawati – denne greia her

Altså, jeg vet ikke om dette er en seriøs valgkampvideo, engang. Men Mayawati, frontfiguren til BSP, har i perioder vært så populær som delstatsoverhode i hjemstaten Uttar Pradesh at kommentatorer har ment at hun kunne bli en seriøs utfordrer i kampen om statsministervervet.

BSP er et parti for bahujanene, som tilhører de laveste kastene og klassene i India. Dem er det mange av, og Mayawati har klart å mobilisere dem.

Elefanten er hennes symbol, og hva vet jeg, kanskje er det videoer som den over som har fungert.

Samajwadi Party – Aao Milkar Desh Banaye

Etter å ha sjekket flere exit polls ser jeg at det er flere partier jeg burde hatt med. Blant annet har BJP virkelig smadret Mayawati i Uttar Pradesh, så elefantvideoen ser ut til å ha virket mot sin hensikt. I UP ligger derimot det sosialdemokratiske lokale partiet Samajwadi Party an til å bli nest størst, så de får bli med.

SP har sykkelen som sitt symbol. Det bærer videoen preg av.


Jordbruksoppgjøret forklart for byfolk

Jeg har lenge hatt følgende teori om utnevningen av Sylvi Listhaug til landbruksminister: Den lar seg forklare gjennom en analogi til The Big Lebowski.

The Big Lebowski, Coen-brødrenes film om den avslappete ekshippien og bowleren Jeffrey «The Dude» Lebowski som ved en forveksling blandes inn i en utpressingsplan rettet mot millionæren Jeffrey Lebowski, er en kultfilm, den er lett siterbar og den refereres til det kjedsommelige.

Men når den er relevant, er den relevant, og den er relevant her. I scenen jeg tenker på, har The Dudes venn og bowlingpartner, Vietnam-veteranen Walter Sobchak, gitt opp å overbevise en ung mann med argumenter. I stedet går han ut i gaten utenfor den unge mannens hus, finner det han antar er den unge mannens sportsbil, og knuser den med et brekkjern mens han brøler «this is what happens when you fuck a stranger in the ass». (For ordens skyld: Uttrykket «fuck a stranger in the ass» er her ment å konnotere «begår et overtramp mot en fremmed».)

I Listhaug-analogien er Erna Solberg Walter Sobchak, Knut Arild Hareide er den unge gutten, landbruket er sportsbilen og Sylvi Listhaug er brekkjernet.

 

Forskjellen er at Walter Sobchak mislykkes med denne strategien. Det er det ikke sikkert at Erna Solberg gjør.

Tanken er som følger: Solbergs hovedprosjekt før valget var en firepartiregjering. Det var formodentlig også plan A under regjeringsforhandlingene, og når Hareide og KrF ikke gikk med på det, må noe gjøres. Det naturlige grepet da er å legge inn press på et punkt der KrF og Venstre skiller seg litt i tilnærming (Venstre var i utgangspunktet mye mer liberaliseringspositive i landbrukssammenheng enn KrF, og selv om de har moderert seg etter valget, ligger programmet der fortsatt), og et punkt der KrF kan føle at de kunne gjort en forskjell hvis de hadde gått inn i regjeringen.

Derfor gir Solberg vervet som landbruksminister til Sylvi Listhaug. Altså får Frp styringen over et felt der KrF rett før valget kjørte annonser med at de var bondens beste venn og garantist. Listhaug har dokumentert gjennom sin virksomhet i byrådet i Oslo at hun ikke lar seg kue av byråkrater og at hun tåler en mediestorm.

Dermed kan hun gå ut med et knallhardt åpningstilbud, selv om regjeringen ikke vet at den har flertall i Stortinget for tilbudet. Det er flere dimensjoner knyttet til tilbudet. Frp har blant tidligere ment at forhandlingen mellom bøndene og regjeringen om jordbrukstilskudd heller burde erstattes av at Stortinget ser på saken, og det kan bli resultatet på sikt hvis Stortinget nå overkjører regjeringen. Det setter press på Ap, som historisk alltid har stemt for regjeringens forslag ved brudd mellom bøndene og regjeringen, rett og slett fordi de har ment at å gjøre noe annet truer forhandlingsinstituttet.

Men det er KrF som sitter på sidelinjen og ser sportsbilen bli knust. De lovte å hjelpe bøndene ved et regjeringsskifte, og nå sier bøndene at de trenger hjelp. Situasjonen skaper et retorisk rom der KrF kan opptre som bøndenes redningsmenn og knytte nærmere bånd til en Høyre/Frp-regjering samtidig. Frp bevarer troverdighet som formidlere av Frp-politikk, men vil nok være villige til å gi fra komme med innrømmelser i landbrukspolitikken, og på sikt å gi fra seg landbruksdepartementet, for å bidra til et mer solid stortingsflertall for punkter som står høyere opp på Frps dagsorden.

Og Erna Solberg kommer et steg nærmere en firepartiregjering.