Det mest amerikanske i verden

Bilde

Dette er Eddie Kingston. Han er tykk og usympatisk og ingen liker ham.

Jeg og min bror tilbrakte Memorial Day Weekend, langhelgen amerikanerne tar for å ære sine soldater, på klassisk amerikansk vis: Vi dro til en gymsal ute på et jorde i Pennsylvania og så menn i rare gummidrakter late som de banket livskiten ut av hverandre.

Det hadde vært en lang dag for oss som hadde reist helt fra New York, men for arrangørene og for mennene i ringen hadde det vært et langt år.

Arrangementet het «You Only Live Twice». Det var comeback-showet til bryteforbundet Chikara, som hadde vært borte i over ett år, og kulminasjonen på en lang og intrikat fortelling som involverte fiendtlige oppkjøp av sveitsiske kapitalister, forræderier og dobbeltagentvirksomhet, og en tamburmajor som ble slått så hardt i hodet at han reiste bakover i tiden.

Det skulle også vise seg å involvere en maur i romdrakt og en vitenskapsmann med firkantet hode. De har laget en film om det. Jeg har ikke sett den.

Turen fra New York til Lehigh Valley hadde tatt noen timer. Til å begynne med gikk det glatt, på amerikanske superhighways flyter trafikken lett når den først flyter, og vi trodde vi hadde god tid.

Men siste etappe var så langt utenfor kollektivtrafikkens rekkevidde at vi var belaget på en solid spasertur fra nærmeste busstopp, et stopp sjåføren for øvrig ikke visste at fantes.

Solen hamret stille ned. Vinden rufset opp tretoppene. Den enorme kirkegården vi gikk langs, bugnet av små amerikanske flagg som blafret ved gravsteinene til alle soldatene som var gravlagt der.

En bil passerte oss, bremset og tok en u-sving. «Skal dere på wrestling?» ville noen vite. «Do you need a ride?»

Javisst.

Amerikanere er joviale, og jovialiteten er ekstra høy når det er et kulturarrangement med litt kultfaktor inne i bildet.

Denne dagen var kultfaktoren ekstremt høy. Køen var lang, været var fint, og åstedet, Palmer Community Center, var en flerbrukshall som alle andre. Men inni foregikk det uvanlige ting.

Bilde

Kingston pønsker på noe forvorpent, som han antakeligvis bestandig gjør.

Bilde

Etter denne brutale manøveren så det dårlig ut for utfordreren Icarus.

Noen, jeg husker ikke hvem, har kalt fribryting «hillbilly-ballett». Den franske kulturteoretikeren Roland Barthes, som også har tatt for seg fenomenet, mente det lignet mer på gresk teater enn på en sport som for eksempel boksing. Mens boksingen handler om resultatet og derfor om fremtiden, handler brytingen om tegn og koder og den menneskelige komedien, om skurker og helter og overdrevne teatralske gester.

Barthes døde riktignok lenge før Chikara, men jeg vil innbille meg at han ville nikke gjenkjennende. Det var mye gresk mytologi inne i bildet i Palmer Community Center den søndagen. Til og med de brytende maurene har sin motpart i myrmidonerne fra Thessalia.

Og tittelkampen, mellom regjerende mester Eddie Kingston og utfordreren Icarus, hadde akkurat de skikkelsene Barthes skriver om. Kingston var en forvorpen, ufyselig klyse av en mann, så full av dritt at publikum kastet dopapir i ringen i et forsøk på å bli kvitt ham. Icarus, derimot, var en blond kjekkas med vinger av sølv malt på brytedrakten. Han var den typen heroisk seierherre fortellingens strukturer forutsatte, uredd selv om Kingston advarte ham om hva som skjedde med greske Ikaros da han fløy for nært solen.

Fortellingen for øvrig var som nevnt svært intrikat, så intrikat at jeg ikke tør å hevde at jeg forstår den.

Soldat-temaet fra Memorial Day ble i alle fall bevart, da det så vidt jeg forstår viste seg at et av lagene på den gode siden av det moralske dramaet, den konstruktive maurtuen The Colony, hadde mistet sin nøkkelspiller Soldier Ant (altså en mann med maurmaske og kamuflasjedrakt), som var kidnappet og hjernevasket av … jeg vet ikke, noen fyrer i fugledrakt. Og noen andre maurer som var onde, deriblant en i romdrakt.

Det var også en stor mann med gassmaske inne i bildet. Alt ble temmelig David Lynch-aktig etter hvert.

En ecuadorianer hatet Amerika. En bryter med kapteinlue ga et fruktfat til en fyr han slo som trøstepremie. Det var en frosk der med en stor hammer, en skilpadde som muligens var kommunist, og en baseballspiller med en baseball som hode.

Det er teoretisk mulig at det faktisk ikke var en rød tråd.

Bilde

Den nye mesteren Icarus bæres på gullstol av mauren Fire Ant og Hallowicked, som har et svart gresskar som hode.

Etter at dommeren hadde talt til tre for siste gang, den nye mesteren hadde blitt båret på gullstol av sine venner, og alle de slemme bryterne hadde kommet ut og maltraktert alle de snille for å legge grunnsteinen for fortellingen i forkant av neste turnering, gikk vi ut på den amerikanske landsbygda igjen.

Flaggene blafret i vinden.

Alle var enige om at det hadde vært en fin søndag i Amerika.

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s