Selvangivelse med spurv

Sparrow_on_snowy_branch

Foto: Lewis Collard, http://www.lewiscollard.com

En dag for lenge siden lekte jeg at jeg var en fugl.

Jeg vokste opp i et nabolag i Namsos som heter Kleppen. I et hus som begynte som mørkebrunt, men som raskt ble malt rødt. Nærmeste nabo var Høknes Ungdomsskole, der min mor jobbet. Barneskolen lå litt lenger borte. Da jeg begynte på skolen, ble det etter hvert rutine å hoppe over gjerdet for å komme på skolen. Men ikke med en gang. Jeg var litt redd for de store og skumle ungdomsskoleelevene.

Barn har sin egen mytologi, sin egen lokale geografi. Sentralt i Kleppens barnegeografi, i hvert fall for barnekullet jeg var en del av, var Bekken.

Bekken rant gjennom et rør under Idrettsveien, veien huset vårt lå i, inn i en dyp grøft i Skogen. Skogen var et lite skogholt.

Det var i Skogen jeg lekte fugl.

Jeg var alene. Jeg husker ikke om de andre barna var nede i Bekken, om de var hjemme for å spise, eller om jeg ventet på noen.

Uansett: Jeg hadde klatret opp i et tre. Jeg satt på en solid gren og kvitret og snakket til meg selv. Jeg hadde aldri gjort det før.

Gjennom Skogen går en sti. Jeg kjenner den godt. Den hadde to rotkvaster som stakk opp som et lite hinder.

Jeg følte meg utrolig flink første gang jeg manøvrerte sykkelhjulet mellom rotkvastene i stedet for å styre rundt.

Dagen da jeg lekte fugl, sto to jenter på stien.

De var store.

I dag ville de være knøttsmå. Da var de store og verdensvante.

En av dem hadde hår som virket mye mørkere enn noe hår jeg hadde sett før. Som om en flik av det uendelige kosmos hadde kommet til jorden for å vikle seg rundt hodet hennes. Hvor uendelig klok måtte hun ikke være, som hadde slikt hår.

De var fremmede. De må ha kommet fra skolen, en av skolene, men jeg er ikke sikker. Jeg hadde aldri sett dem før.

Jeg innså at jeg var i en kompromitterende situasjon. Sikkert ikke den pinligste et barn i Kleppen noensinne har vært i. Men dette er et av de første øyeblikkene jeg husker der jeg virkelig ble bevisst på at min verdighet ikke avgjøres bare av hvordan jeg føler meg i øyeblikket, men også av hvordan andre folk ser på meg.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Men jeg husker følelsen av at jeg var for gammel til å leke fugl.

De lo.

«Hva gjør du,» spurte kosmosjenta.

Jeg nølte.

«Jeg er en fugl,» svarte jeg.

«Er du en fugl?»

«Ja,» svarte jeg.

Jeg satte opp en utålmodig mine, som om jeg var en viktig forretningsmann og en uforutsett forstyrrelse hindret meg i å utføre viktige arbeidsoppgaver.

«Ja vel,» sa hun.

De gikk videre.

Jeg ventet.

Da jeg var sikker på at de var borte, kvitret jeg litt igjen.

Det ble aldri det samme.

Reklamer

Absolute Valgkamp 2

1. Arbeiderboys – Hussalme (Norge en gang på 90-tallet)

For han er ingen Jesus, han bare tror på at det nytter – å bygge det norske hus, han er sosialismens ridder.

Arbeiderpartiet har en sterk sangtradisjon. Allsang på møtene, arbeiderkorbevegelsen, Jan Bøhler – the list goes on. Men i denne tradisjonen har Arbeiderboys en særlig sterk posisjon (i hvert fall for AUF-ere av en viss generasjon). Denne sangen handler om Thorbjørn Jagland, jeg hadde ikke hørt den før for noen uker siden, og den taler for seg selv.

Tent? Sjekk ut Arbeiderboys’ sløye jazzversjon av AUF-sangen.

2. Unge Høyre – Fremtiden er blå! (Norge 2012)

Ingen kan ta fra deg den du er, du er – å å.

Allsang er ikke Unge Høyres ting. Innbiller jeg meg. Men et sleekt livenummer med litt synkronklapping og koring får de til.

3. Presidentkandidat Francois Hollande (PS) /Jay-Z – Niggas In Paris/Francois Hollande inch’allah (Frankrike 2012)

Got my niggas in Paris, and they goin’ gorillas.

«Ja, nei, jeg tror vi trenger noe som får Francois til å se ung og kul ut. Noe som viser at han er på lag med det flerkulturelle Frankrike.»

«Enig.»

«Denne låta er kul. Den kommer garantert ikke til å skape noen negative reaksjoner.»

«Nei, det kan jeg aldri forestille meg.»

Det verste er jo at det ER en kul låt, og det ER en ganske kul video. Men det er jo alltid noen som velger å ta ting i verste mening. Mottagelsen var blandet nok til at den offisielle Hollande-gjengen valgte å trekke den fra Youtube.

4. Statsministerkandidat Ed Miliband (Labour)/The Horrors – I See You (Storbritannia 2014)

You’re so fair while love is yours to choose, life is fragile, don’t you let it go

Labour-leder Ed Miliband er fortsatt ikke en bejublet og fullstendig fremadstormende partileder, selv om hans hovedmotstander, Storbritannias konservative statsminister David Cameron, heller ikke er populær. Nylig avholdt Labour sin årlige partikonferanse. Konklusjonen på konferansen var at Labour gikk ned på målingene, og Milibands partiledertale fikk mye av skylden. Kjeft fikk han også fra bandet The Horrors, som raste mot at Labour brukte deres sang «I See You». «Vår farge er ikke rød, den er ikke blå, den er svart», skrev bandet på Twitter. Det er ikke alltid så lett å være pop.

5. Presidentkandidat Hillary Clinton (D, New York)/Tom Petty – I Won’t Back Down (USA 2008)

Heyyy baby, there ain’t no easy way out!

Våren/forsommeren 2008 var det i ferd med å bli klart at det ikke lenger var forhåndsfavoritten Hillary Clinton som lå an til å stikke av med Demokratenes presidentnominasjon, men tvert imot den relative oppkomlingen Barack Obama.. Da begynte valgkampapparatet til Hillary Clinton begynte å bruke denne kampen til å motivere troppene. Det var ikke nok.

6. Presidentkandidat John F. Kennedy (D, Massachusetts)/Frank Sinatra – High Hopes (USA 1960)

K–E–DOUBLE N–E–D–Y / Jack’s the nation’s favorite guy

Flere Sinatra-biografier forteller i detalj om forholdet mellom Sinatra og John F. Kennedy. Sinatra skal ha gått inn for Kennedys presidentkandidatur med stor iver, skal ha bidratt som brobygger til, vel, til mafiaen, og skal ha ment han hadde æren for at Kennedy klarte å slå Nixon i flere viktige deltstater. Siden fikk Sinatra en kald skulder fra Kennedy. Det skal ha toppet seg da Kennedy besøkte Palm Springs i California i 1962. Planen var at Kennedy skulle bo hos Sinatra, det var i hvert fall det Sinatra trodde. Sinatra hadde til og med fått bygget en helikopterlandingsplass ved huset for å ta imot presidenten. Da Kennedy isteden overnattet hos Bing Crosby, skal Sinatra ha gått ut med en slegge og knust helikopterlandingsplassen.

7. Knutna Näver – Sången om Stalin (Sverige 1973)

Vi sjunger en sång som sprids över världen, till fri republik och förtryckarens stat. Den ropar ett namn som håller oss samman, den sjunger om Stalin, vår vän o Kamrat!

Jeg må medgi at dette strengt tatt er en kampsang og ikke en valgkampsang. Men den sosialistisk/kommunistiske/marxistleninistiske/maoistiske/hoxhistiske/trotskistiske/etc visesangtradisjonen fortjener å være med når politisk musikk kommer på bordet. Svenske Knutna Näver er så vidt jeg kan forstå et fint eksempel på sjangeren.

8. Marty Robbins – Ain’t I Right (USA 1966)

Your concern is just to bring discomfort, my friend, and your policy is just a little red

Skal kommunistiske viser med, må vi nesten ha med antikommunistisk country, også. Marty Robbins er en svært produktiv artist innen flere beslektede sjangre. Dette er et eksempel på kald krig-/atomfryktmusikk, en sjanger som har gitt oss fantastiske låter som Prescott Reeds Russia, Russia, lay that missile down og Doris Days Tic, Tic, Tic.

9. Miljøpartiet De Grønne/John John Bruseth – Grønt i år! (Norge 2013)

Alt bli så mykje mykje, lettere no. Det e for det vi e så utroli go’!

Produsentenes egen blurb: «En sang har i alle sammenhenger evnen til å samle og inspirere. Den skal være enkel, lett å huske, med en tekst som løfter.»

Miljøpartiet, eller De Grønne som den offisielle kortversjonen av partinavnet visstnok er, hadde et fantastisk tidlig valgkampår 2013. Det eneste som kan ha ødelagt året, var at formkurven toppet seg litt for tidlig. Men dette er en trivelig låt, da. Og de kom jo på Stortinget.

10. Senterungdommen/Anne Kristiansen – Ung og fri (Norge rundt årtusenskiftet)

Høsten kan bli nydelig – hvis du stoler på meg

Featuring Ola Borten Moe på bass. Nei da.

11. Presidentkandidat Dwight D. «Ike» Eisenhower (R, Kansas) – I Like Ike (USA 1952)

I like Ike, you like Ike, everybody likes Ike (for president)

I Absolute Valgkamp 1 figurerte Adlai Stevensons valgkampvideo, der en dame sang med kompliserte rim om hvordan demokraten Stevenson var en sivilist som var rette mann til å vinne freden, mens Eisenhower bare var en soldat som så alt i krigstermer. Eisenhower satset på denne tegnefilm med Uncle Sam, en elefant som spiller på tromme og en baker og en brannmann og noe greier, samt superenkle rim. Mye mer folkelig enn Adlai Stevenson.

12. Willie Walker and his Gang/guvernør og presidentkandidat Al Smith (R, New York) – Sidewalks of New York (USA 1928)

Boys and girls together, me and Mamie O’Rourke / Tripped the light fantastic on the sidewalks of New York

Denne sangen er en nostalgisk hyllest til livet i gamle dager i New York. Det er også valgkampsangen til en New York-politiker som ville bli USAs president, Al Smith. Han tapte nominasjonskampen i det republikanske partiet for Herbert Hoover, som visstnok klarte å samle langt flere stemmer på de amerikanske bygdene enn Smith. Dette var riktignok i valgkampsangens barndom, men det er mulig Smith kunne valgt enn mer målrettet sang.

13. Justisminister/senator John Ashcroft (R, Missouri) – Let The Eagle Soar (USA 2002)

From rocky coast to golden shore, let the mighty eagle soar.

Av en eller annen grunn er det vanligere med syngende republikanere enn syngende demokrater. Sonny Bono, kjent fra Sonny and Cher, var kongressrepresentant for republikanerne til han døde i en skiulykke. Utah-senator Orrin Hatch skal visstnok ha en ikke uvesentlig biinntekt fra platesalg. Og så er det barbershop-kvartetten The Singing Senators. Den besto av republikanerne Trent Lott (Georgia), John Ashcroft (Missouri), James Jeffords (Vermont) og Larry Craig (Idaho). Ashcroft er kanskje den av kvartettens medlemmer som ble mest kjent for folk flest: Som George W. Bushs justisminister på tidlig 2000-tall, var det han som fikk ansvaret for innstrammingene i overvåkingsregimet i kjølvannet av 11. september. Men han fikk også tid til å reise moralen til amerikanerne med litt inspirerende musikk – denne sangen har han i tillegg skrevet selv.

14. Die Partei – Die Partei hat immer Recht (Tyskland 2013)

Sie hat uns alles gegeben, Ziegel zum Bau und den großen Plan. Sie sprach. «Meistert das Leben, vorwärts, Genossen, packt an!»

Et interessant eksempel på hvordan rekontekstualisering kan snu alt på hodet. Sangen, teksten og melodien, er partisangen til det østtyske kommunistpartiet. Da muren falt, ble det partiet dels avviklet, dels videreutviklet som en gruppering som nå utgjør deler av partiet Die Linke. Denne versjonen av sangen, derimot, er partisangen til det nye partiet Die Partei, som ble grunnlagt av satiremagasinet Titanic i 2004. Die Partei, offisielt «Partiet for Arbeid, Rettsstat, Dyrevern, Elitefremming og Basisdemokratiske Initiativ», er et tulleparti, men et tulleparti som har stilt i en lang rekke valg, og i 2014 klarte de – som en følge av at Tyskland forandret sperregrensesystem nokså drastisk – å få valgt inn sin toppkandidat, komikeren Martin Sonneborn, i EU-parlamentet.

 15. Labour/statsministerkandidat Tony Blair/D:Ream – Things Can Only Get Better (Storbritannia 1997)

You have shown me prejudice and greed, and you’ve shown me how I must learn to deal with this disease.

Cool Britannia. Klart Tony Blair skal ha en pastellfarget musikkvideo som party broadcast. «Gjør det», er hovedbudskapet. Etter nesten 20 år med thatcherisme var det sannsynligvis budskap nok.

16. Presidentkandidat Herman Cain (R, Georgia) – Imagine There’s No Pizza (USA 2012)

Imagine there’s no pizza – I couldn’t if i tried. Eating only tacos, or Kentucky fried.

Herman Cain er en pussig skrue. På noen måter var han kanskje den pussigste skruen i en pakke full av pussige skruer i det republikanske primærvalget i 2012. Det endte selvsagt med at Mitt Romney ble nominert, men før prosessen kom så langt, hadde alle de andre kandidatene på omgang vært «hvem som helst som ikke er Romney»-velgernes foretrukne kandidat. En kort periode gjaldt det også Herman Cain, som ikke hadde politisk erfaring, men (som pizza-sangen antyder) var en veteran fra pizzabransjen. Hvorfor han kunne fenge, kan i noen grad forstås gjennom denne valgkampreklamen. Han var en folkelig fyr med interessant bakgrunn og forretningserfaring, og kunne fri til velgere med politikerforakt. Hvorfor velgerne mistet interessen, lar seg forklare med denne, som kampanjen rullet ut kort tid etter at Cain begynte å lede på meningsmålingene: Hele gjengen var sprø.


A brief epistle on the meaning of life

Paths

Survival and basic needs having been met, the further meaning of life is to live a meaningful life.

That’s what I’ve been raised to believe, and what I believe to this day. Money, goods, even power, are ephemeral. At worst, they are distractions, at best, means to an end. Meaning is the end. The goal. The raison d’etre. I desire a meaningful life, and strive to achieve it.

The only snag is that I never found out what the meaning is supposed to be.

I’ve tried politics and it made me evil. I’ve tried love and it made me sad.

Some of the best people I know are religious, but while I admire some of the effects of faith used in the service of good, the basic premise doesn’t convince me. I’m not a movementarian.

I’ve tried philosophy. Twice. I found hamster wheels for the brain, book-thumping without the benefit of a Bible. Fun for a while, but the institutions of academia do not hold my answer.

I’ve tried art. God help me, I’ve tried art.

I still haven’t found, or been able to invent, what I am looking for. So I am still looking. Maybe that’s all there is. The idea that the journey is the destination, that the quest for meaning means more than what you find or make up in the end, is hardly original. That doesn’t mean it has to be wrong.

The only thing that I know to be true about my life is that I am going to die. So is everyone I love, everyone I hate, everyone I ever met. Using that as my starting-off point, I try to live my life by one rule: Will I be able to remember this fondly if I get the chance to reminisce before I die?

I try to be good to people, try to experience interesting things, and try to be a positive force in the world. I try not to be evil, cruel, boring, greedy, or petty. It’s not much, but it is something. Granted, I could see some people recalling favorite acts of assholery, backstabbing and getting personal or pecuniary pleasures by hook and/or crook fondly, but I have grown a moral backbone in spite of myself. I try to be good, and I want to be good.

I am a journalist. I believe in journalism, in trying to disentangle the complexities, lies and half-truths of society and everyday life in order to get at what lies behind. In order to inform and illuminate, not bamboozle or pander. I believe that beliefs need to be challenged.

I believe that. I believe that I am free to do this at the comparatively tiny, marginal newspaper for which I work. Not to change the world, not to change even tiny Norway, but at the very least I am free to do right by the virtues I have chosen.

But that’s just what I do, not who I am.

On the other hand, maybe that’s all there is.