Selvangivelse med spurv

Sparrow_on_snowy_branch

Foto: Lewis Collard, http://www.lewiscollard.com

En dag for lenge siden lekte jeg at jeg var en fugl.

Jeg vokste opp i et nabolag i Namsos som heter Kleppen. I et hus som begynte som mørkebrunt, men som raskt ble malt rødt. Nærmeste nabo var Høknes Ungdomsskole, der min mor jobbet. Barneskolen lå litt lenger borte. Da jeg begynte på skolen, ble det etter hvert rutine å hoppe over gjerdet for å komme på skolen. Men ikke med en gang. Jeg var litt redd for de store og skumle ungdomsskoleelevene.

Barn har sin egen mytologi, sin egen lokale geografi. Sentralt i Kleppens barnegeografi, i hvert fall for barnekullet jeg var en del av, var Bekken.

Bekken rant gjennom et rør under Idrettsveien, veien huset vårt lå i, inn i en dyp grøft i Skogen. Skogen var et lite skogholt.

Det var i Skogen jeg lekte fugl.

Jeg var alene. Jeg husker ikke om de andre barna var nede i Bekken, om de var hjemme for å spise, eller om jeg ventet på noen.

Uansett: Jeg hadde klatret opp i et tre. Jeg satt på en solid gren og kvitret og snakket til meg selv. Jeg hadde aldri gjort det før.

Gjennom Skogen går en sti. Jeg kjenner den godt. Den hadde to rotkvaster som stakk opp som et lite hinder.

Jeg følte meg utrolig flink første gang jeg manøvrerte sykkelhjulet mellom rotkvastene i stedet for å styre rundt.

Dagen da jeg lekte fugl, sto to jenter på stien.

De var store.

I dag ville de være knøttsmå. Da var de store og verdensvante.

En av dem hadde hår som virket mye mørkere enn noe hår jeg hadde sett før. Som om en flik av det uendelige kosmos hadde kommet til jorden for å vikle seg rundt hodet hennes. Hvor uendelig klok måtte hun ikke være, som hadde slikt hår.

De var fremmede. De må ha kommet fra skolen, en av skolene, men jeg er ikke sikker. Jeg hadde aldri sett dem før.

Jeg innså at jeg var i en kompromitterende situasjon. Sikkert ikke den pinligste et barn i Kleppen noensinne har vært i. Men dette er et av de første øyeblikkene jeg husker der jeg virkelig ble bevisst på at min verdighet ikke avgjøres bare av hvordan jeg føler meg i øyeblikket, men også av hvordan andre folk ser på meg.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Men jeg husker følelsen av at jeg var for gammel til å leke fugl.

De lo.

«Hva gjør du,» spurte kosmosjenta.

Jeg nølte.

«Jeg er en fugl,» svarte jeg.

«Er du en fugl?»

«Ja,» svarte jeg.

Jeg satte opp en utålmodig mine, som om jeg var en viktig forretningsmann og en uforutsett forstyrrelse hindret meg i å utføre viktige arbeidsoppgaver.

«Ja vel,» sa hun.

De gikk videre.

Jeg ventet.

Da jeg var sikker på at de var borte, kvitret jeg litt igjen.

Det ble aldri det samme.

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s