Nyttårsbrev

Høstløv

Jeg er en tviler.

Jeg revurderer. Jeg grubler. Jeg er uenig med meg selv. Hvis jeg har tatt et standpunkt og ser at alle rundt meg tar det samme, er min naturlige refleks å argumentere mot det standpunktet jeg opprinnelig selv tok.

Det er ikke umulig å definere denne tvilen som et fortreffelig karaktertrekk. Å insistere på at jeg bare er utrolig dyp og mangefasettert. At en plagsom, urolig intelligens gjør at jeg nekter å falle til ro med etablerte sannheter.

Jeg er ikke overbevist. Systematisk tvil kan være faglig redelig, målt etter visse kriterier. Men det jeg driver med, kan i mange tilfeller like gjerne være utfeiging. En måte å snirkle meg unna ubehaget og risikoen forbundet med å ta endelig stilling. Jeg kunne insistert på at det jeg sier er rett, at dette er det jeg står for og her står jeg til Dovre faller eller fakta viser seg å bygge opp en overbevisningskraft som er stor nok til å overbevise meg om at jeg tok feil.

Isteden blir jeg for ofte sittende og veie for og imot. Å lansere argumenter og argumentere mot dem selv. Å skjule mine egne innerste hensikter og impulser bak et mentalt og verbalt tåketeppe så tykt at jeg til og med mister dem av syne selv. Å tenke så lenge at jeg spiller mine kort først lenge etter at spillerne har gått fra bordet og rommet er tomt.

Jeg håper fortsatt det er et ønske om intellektuell redelighet som gjør at jeg egentlig har lyst til å trekke frem penn og papir og begynne å tegne opp tankekart og logikkrekker og surrealistiske skisser når samtalen kommer inn på de store evige temaene. Uansett om det dreier seg om ytringsfrihet, kjærligheten, livet, døden, kunsten eller andre høyverdige ord en helst skriver om med stor forbokstav.

Likevel: Jeg lurer på om det ikke også kan bunne i et mer egoistisk ønske om å skille seg ut. Et ønske om å være en påfugl av abstraherende grånyanser i en dans der alle andre er svaner og helt svarte eller helt hvite.

Feighet og forfengelighet, med andre ord. Eller LOL 2META4U, som gårsdagens unge ville sagt.

Hvorom allting er: Denne teksten skal handle om året 2014.

Det er mye personlig jeg kunne skrive om 2014.

Jeg kunne skrevet intenst abstraherende, emosjonelt opprivende, tatt et oppgjør som bare tøyt ut i alle retninger som en amorf masse av uforløste ambisjoner og begjær.

Men drit i det. Du har vært tålmodig lenge nok, så her er en lettlest listikkel isteden:

TI TING JEG GJORDE I 2014

1: Sluttet i jobben.

2: Fikk et signert bilde av Per Olaf Lundteigen.

3: Var kjendisblogger i en halv dag.

4: Dro til Amerika.

5: Spiste på en restaurant basert på en kjøkkentradisjon utviklet av japanske munker som blant annet disker opp med frityrstekte blomster og kald grønn te som smaker som havvann ispedd litt tang (jeg mistenker at det VAR havvann ispedd litt tang).

6: Kjøpte en spaserstokk. Ikke til pynt.

7: Fikk ny jobb. Samme sted som den gamle.

8: Tok en selfie med Knut Arild Hareide.

9: Skrev en hel del.

10: Leste en bok om Barry Goldwater.

Og det var 2014.

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s