En svikt i min trønderhet

IMG_0158

Han så ned på boken. Han vandret sin vei. Han hadde en Dahls-pils, men rørte den ei.

Jeg er ikke interessert i skisport.

Jeg er generelt dårlig på sport. Jeg kan nok om fotball til å la meg rive med når spillet er godt og nerven følbar selv for den som ikke lever og ånder med ett av lagene på banen, og jeg kan la meg fenge av den hypnotiske rytmen i en konkurranse selv når den ikke er utenom det vanlige. Jeg har sett Millwall og Cardiff spille null-null i The Den og jeg skjønner hva det handler om. En vinterdag med snø i luften. Å drikke te med melk og se på ballen som spretter frem og tilbake på banen. Å høre menn på tribunen bli så rasende at selv mennene rundt dem synes det blir litt i overkant for en null-null-kamp. Selv når laget er Millwall og det er en fin, kald dag for fotball.

Men jeg er ikke spesielt interessert i skisport. Misforstå meg ikke, jeg er klar over at det finnes en person som heter Petter Northug. Jeg vet at han er skiløperen som har fanget medienes og tilskuernes oppmerksomhet akkurat nå, en slags skisportens Magnus Carlsen, om du vil (jeg er heller ikke spesielt interessert i sjakk).

Jeg er klar over at Northug går fort på ski. Det er utvilsomt fint. Jeg unner alle som finner glede i hans raske skigang den gleden i full mengde. Så lenge du ikke finner glede i å skade andre på måter de ikke ønsker å bli skadet, vil jeg generelt unne deg gleden. Så også med glede over skisport.

Men jeg deler ikke denne gleden. Jeg deler ikke denne entusiasmen, verken for skisporten som sådan eller for Northug og hans dominans i løypene. Jeg kan forstå den fra et teoretisk standpunkt og sympatisere med den av ren empati som antydet over, men ikke egentlig dele den.

Hvorfor ikke?

Muligens et meningsløst spørsmål. Estetikk er a slippery subject, et tema som er vanskelig å få grep om. Noen liker datteren, andre liker som kjent moren. And never the twain shall meet, for å fortsette den plutselige engelskinvasjonen i dette avsnittet. Å snakke om smak er mulig, men det er vanskelig å etablere en felles forståelse annet enn gjennom analogier: Jeg er ikke spesielt interessert i boksing, heller, men har lært meg å forstå hva som gjorde Muhammad Ali til Muhammad Ali. Hvis noen sier at det Petter Northug gjør i sporet er det Muhammad Ali gjorde i bokseringen, ringer det en bjelle. Men jeg tror ikke en slik analog forståelse egentlig er nok til at jeg stoler på at jeg forstår hva det innerst inne dreier seg om.

Likevel tar jeg meg selv i å stille spørsmålet om hvorfor jeg er likegyldig til Petter Northug. Det er fordi noen jeg kjenner for bare kort tid siden anførte det at jeg ikke er klar for å tatovere NORTHUG LIFE på brystkassen, som nok et potensielt fellende bevis i mappen «Michael Brøndbo er en selvhatende trønder».

Listen over mine synder mot den trønderske katekismen er lang som et vondt år. Jeg liker ikke DDE. Jeg har ikke bart. Jeg har ikke kraftige humørsvingninger som kan spores tilbake til hvordan Rosenborg gjorde det i helgen. Jeg spiser sodd og drikker ingefærøl, men selv det gjør jeg tilsynelatende med en ubevisst ironisk distanse som får selve inntaksgjerningene til å fremstå som mindre enn hundre prosent oppriktige.

Jeg bor i Oslo. Jeg har ikke lest bøkene til Nils Arne Eggen. Jeg er – visstnok – en selvhatende trønder, eller kanskje en defekt trønder. Det er noe ved min trønderhet som ikke virker fullstendig overbevisende for utenforstående, som denne omtalte observatøren. Noe som får dem til å stille spørsmål ved hva jeg egentlig driver med. Tuller jeg med dem, eller tuller jeg med meg selv?

Det er, som alle vet, rompa til Bjarne Brøndbo som er kultur. Hvilken kultur? Trønderkultur, formodentlig. Nordtrønderkultur, namdalskultur, namsoskultur.

Michael Brøndbo har også rompe. Nødvendig nok. Men hører denne rompa, og resten av Michael Brøndbos sjel og legeme, hjemme i den samme kulturen som Bjarne Brøndbo?

Slike spørsmål går vi og tenker på her i Oslo, eller vi sitter og diskuterer dem over kafébordene mens vi drikker alt annet enn Coop-kaffe og Dahls-produkter.

Navlebeskuende er det utvilsomt, selv om en kan argumentere for at det er en diskusjon om hvor navlen innerst inne hører hjemme, og at navlediskusjonen følgelig prøver å skue litt ut over sin egen horisont, tross alt.

Og det er heller ikke slik at jeg er helt uforstående til at folk lurer på «hvor trønder» jeg egentlig er eller føler meg eller ønsker å bli oppfattet. Det at jeg er trønder er en del av min identitet, noe jeg alltid tar med meg, og noe som har bidratt til å forme mine syn på hvordan et selvbilde oppstår og utarbeides overtid. Å være trønder er selvfølgelig mye mer sosialt uproblematisk i Norge og i verden enn å ha de fleste typer minoritetsidentitet i ordets rettere forstand. Jeg skal ikke prøve meg på en sammenligning.

Men dialekten og stereotypene har vært kilde til formative opplevelser for meg, både før og etter at jeg sluttet å bo i Trøndelag på heltid. Jeg vet at det å være trønder ikke er helt det samme som å være for eksempel bergenser eller nordlending. Det er ikke snakk om uoverkommelige krefter som tvinger deg ned veier du ikke ønsker å gå, men du lar deg påvirke litt – bitte litt – av nyanser i kulturforståelsen både i deg selv og dine omgivelser.

Litt mer poengtert: Du vet ikke hva det vil si å være trønder før du har opplevd en søt ung kvinne le så hun holdt på å falle av stolen fordi du omtalte «en hytte» som «ei høtt». Så får det bare være at hun kanskje ville ledd like kraftig av en uventet skarre-r eller en referanse til pesshysa.

Jeg forstår meg selv som trønder, med andre ord. Jeg liker å kokettere med min status som trønder, å insistere på at det gir meg innsikt i en verden ikke-trøndere er ute av stand til å forstå. Likevel har jeg alltid hatt et distansert forhold til de mest omfattende aspektene forbundet med å være trønder. Helt siden jeg var en liten bokorm har jeg ikke følt at drømmen var å bli skiløper eller fotballspiller, og heller ikke – sant å si, men synd å si for en person fra «Rock City» – trønderrocker. Jeg hadde mer lyst til å sitte på kafé mens jeg løste verdensproblemer og skrev pompøse ting som ingen noensinne kom til å lese.

Nå finnes det selvsagt også mange trøndere som gjør og har gjort nettopp slike pretensiøse og forsøksvis intellektuelle ting som de jeg drømte om å gjøre.

Men det er sjelden slike trøndere som popper opp i hodet når en person fra Valdres, Askøy eller Bærum skal forestille seg en nordtrønder. Da blir det heller Bjarne Brøndbo. Eller kanskje Bjarne Håkon Hanssen. Og nå tydeligvis, sannsynligvis Petter Northug.

Ikke nødvendigvis dårlige rollemodeller. Selv om jeg er klar over Northugs feilskjær og provokative og lite ydmyke mediestrategi, Bjarne Håkon Hanssens nye karriere som lobbyistleiesoldat og at det i det lange løp sikkert ikke er bare sunt å leve trønderrock-livsstilen.

Go-getters er de i hvert fall. De jobber hardt for å få det de vil ha. De har oppnådd suksess i feltene de har valgt å bruke krefter på. Det er egenskaper hvem som helst burde kunne la seg inspirere av.

For all del. Jeg er bare ikke spesielt interessert i skisport.

Reklamer


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s