Reisebrev fra SVs landsmøte på Gardermoen, 13. mars 2015  

Det begynte med lyden av jodling.

Vi var i midten av mars.

SVs partiorganisasjon var samlet for å planlegge veien videre. Vi var der for å være vitner.

Gid det hadde vært SV-erne selv som jodlet. Gid det hadde vært alpejodling.

Resten ville skrive seg selv. SV vil lære av Sveits, kunne jeg hevde. Utenfor EØS. Utenfor krig. Drevet av vannkraft og direkte demokrati.

Og, vel, sjokolade og gjøkur og litt lugubre bankkonti. Og Bayern og lærbukser og politiske tendenser du skal være temmelig paranoid SV-motstander for å finne et spor av i den forsamlingen som var samlet på Gardermoen 13. mars.

Parallellen er ikke helt vanntett. Kanskje like greit at det var cowboy-jodling fra oppvarmingsbandet som skulle piske opp stemningen før godkjenning av innkalling og Audun Lysbakkens timelange tale.

Etter avsluttet jodling fulgte bandet opp med «My Rifle, My Pony and Me». Kanskje relevant. Hadde terningen landet litt annerledes i 2013, ville hesten og rifla vært alt SV-leder Audun Lysbakken tok med seg til Stortinget.

En viktig påminnelse i forkant av partilederens tale til landsmøtet. Vel er sangen i overkant nostalgisk, en solnedgangssang om drømmen om å vende hjem til gamle trakter, til den trofaste jenta som venter der hjemme, mer en sang om et oppdrag som er over enn en sang om en jobb å se frem til og et oppdrag som knapt har begynt. Men akkurat nå er det kanskje cowboyer SV-ere ser seg som, en slags proletariatets riddere som kjemper for rettferdighet og den venstresosialdemokratiske varianten av The American Way mot storkapitalen, fiendtlig lokalbefolkning og en ikke alltid like imøtekommende villmark. Det er ikke en fullstendig urimelig måte å se ting på.

Møtet var nedprioritert av Nationen. Vi var bare så vidt innom. Og det var lagt til et konferansehotell en kort busstur fra Gardermoen. Argumentet for at det var en reell reiseopplevelse er svakt.

Kanskje betyr det at det blir feil å skulle skrive et reisebrev derfra. Eller kanskje tvert imot. SVs tilstand er muligens tvert imot et argument for at jeg burde blitt der lengre, for egen regning, uten jobbindinger, bare for å se hva SV-erne gjør nå. Partiet er tross alt i en slags eksistensiell krise. Hvis noe parti skal gi grobunn for den typen personlige grublinger og selvransakelse som burde danne stammen i et reisebrev det skal være verdt å lese, må det være SV.

Hadde jeg blitt der lengre, gravd dypere, ville jeg kanskje funnet denne introspeksjonen.

Men jeg tviler. Møtet virket helt normalt. Nesten krampaktig normalt. Så vidt jeg kunne se, dreide alt seg om de samme gamle debattene, de samme gamle debattantene, og alt ved det gamle.

Vel er Audun Lysbakken partileder nå. Vel er jeg ikke helt sikker på at jeg er enig i Bergens Tidendes politiske redaktør Frank Rossaviks påstand om at Lysbakken har en statsmannsaktig gravitas og karisma du må være innbitt SV-hater eller iskaldt steinhjerte for å unngå å la deg sjarmere av. Vel mener jeg «jeg er grunnleggende uenig og kommer til å være det til Rossavik river denne meningen ut av det kalde, harde steinhjertet mitt (subsidiært til jeg en dag sitter der og hører på Lysbakken og plutselig på tross av meg selv skjønner hva Rossavik snakker om)» når jeg skriver «ikke helt sikker på at jeg er enig» i forrige setning.

Likevel: Det var ingen krisestemning på SVs landsmøte. Det var ingen følelse av at dette var et parti i en uvanlig situasjon. Stemningen ville sannsynligvis ikke vært vesentlig annerledes om partiet hadde ligget rundt sju eller tolv prosentpoeng på meningsmålingene.

Det var gamle og det var unge og det var vegetarmat og kjøttmat og de fleste så ut til å ha beholdt troen på at en annen verden er mulig, også når SV ligger under sperregrensen. Kristin Halvorsen var der og har fortsatt den typen statsmannsaktig gravitas og karisma du virkelig må være innbitt SV-hater eller iskaldt steinhjerte for å unngå å la deg sjarmere av.

Frp pleier for øvrig å ha landsmøtene sine på samme hotell. Forskjellene på et SV-møte og et Frp-møte er mindre enn du skulle tro.

Jo da. Frp-ere har litt større tro på dressen som politisk arbeidsuniform. Og det er selvsagt noen forskjeller på temaene som tas opp. Graden av kjønnskvotering i redaksjonskomiteene er en større sak hos SV, mens Frp-ere er mer opptatt av hva kandidater til ulike verv har ment om bomringer.

Men mye er det samme. Livet går videre. Politikk er politikk.

Vi reiste fra landsmøtet uten å ha oppnådd en dypere innsikt i mennesketilværelsen. Noen raske intervjuer, noen betraktninger, noen nærlesninger av noen politiske dokumenter. Enda noen øyeblikk i den store evigheten.

Selvsagt var det et lite stykke av demokratiet i praksis vi hadde opplevd. Det handler jo om nettopp dette, at meningsfeller finner sammen i partiorganisasjoner og snakker og voterer seg frem til standpunkter de i sin tur fremmer i offentligheten og i folkevalgte organer, og det er naturligvis en vakker, vidunderlig ting at vi klarer å gjøre dette heller enn å gå i strupen på hverandre med vold og maktmisbruk selv når vi er grunnleggende uenige. Det er flott at Frp og SV kan sitte i samme møtesal med noen ukers mellomrom og være så langt fra hverandre politisk, men likevel så enige om at dette er måten å gjøre det på, at det er best for oss alle at kampen tas i Stortinget og mediene og valglokalene og ikke i gatene eller på en eller annen slagmark.

Oppe i all jodlingen er det raskt å glemme hvor greit dette systemet, demokratiet som vi kjenner det, egentlig er.

Reklamer