Talking points blues

Talking points, snakkepoenger eller snakkepunkter, er et velkjent fenomen i politikken. Den gode politiker skal være «on message» – skal få fram budskapet og holde seg til det, uavhengig av hvilke krumspring eller finter journalister, politiske motstandere eller velgeren i gata måtte finne på.

Talking points er et viktig redskap for å sikre et slikt gjennomslag. En velforberedt politiker utstyres med en liste poenger hun eller han skal få gjennom, gjerne formulert på en fiffig måte og utstyrt med anekdoter og argumenter som er tilpasset publikum. Noen ting trigger journalister mer effektivt enn andre, og den som har litt forståelse av journalistkoden kan ha noe mer styring over hva som faktisk ender på trykk/på nett/i eteren enn noen som FAKTISK snakker fra levra. Det er stor forskjell på å snakke fra levra og å snakke fra et laboratoriefremstilt leversubstitutt. Selv om både medier og velgere ofte foretrekker smaken av kunstig lever, litt som smaken av vanillin har blitt så ensbetydende med vaniljesmak at ekte vanilje gjør det dårligere i blindtester enn man skulle tro.

Å intervjue en veldrillet politiker kan tidvis minne om å snakke med en pasient med Gansers syndrom, som det ble fremheiet av de franske surrealistene. Nå er jeg ikke sikker på hvor høy troverdighet selve syndromet har som diagnose mer enn hundre år etter at det ble lansert – men opplevelsen av såkalt «Vorbeireden» lever i hvert fall i beste velgående. I gitte situasjoner, for gitte spørsmål, får du rett og slett ikke svar, og får heller ikke opplevelsen av at spørsmålet er forstått eller oppfattet på noe vis. Du får talking points, og bare det. Spør du om D eller Z? Det kan du drite i, svaret er uansett A og B, og det er svaret du vil få uavhengig av hva slags spørsmål du kommer trekkende med.

Andre ganger, med smidigere politikere og en mer avslappet setting, forstår du ikke før dagen etter at du ikke fikk vite noe. Da har du vært i nærheten av Reagan-nivå: En politiker som kan etterlate deg med en god følelse av å ha blitt sett og verdsatt, uten å ha forpliktet seg eller svart på det du lurte på, er en politiker som kan nå veldig, veldig langt.

Dette er ikke ment som sutring. Journalister er en egen hodepine, vi jager saker, er flokkdyr og lar oss styre av sjangerkrav som kan virke urimelige for både intervjuobjekter og for folk flest. Konflikt er bedre enn enighet, krig er bedre enn fred, sex er bedre enn sølibat, ikke minst når det er et sexsjokk (et sølibatsjokk kunne muligens vært interessant som en kuriositet), og så videre. Det er ikke rart at folk kan bli sure, og det er sånn sett ikke rart at politikere tilpasser budskapet til det medienåløyet de må trenge gjennom for å nå ut, heller.

Men det har hendt meg ved et par anledninger at jeg har snublet over jukselappene til politikere jeg intervjuer eller akkurat har intervjuet. Jeg er ikke typen til å snoke altfor mye i papirer som ikke angår meg, men disse folkene har mange papirer å holde styr på, ofte notater de mener journalisten bør få, og av og til skjer det mix-ups. Da sitter jeg der med «Skyld på regjeringen. Lavere skatter. Mer politi», eller «Skyld på den forrige regjeringen. Vi bygger landet. Godt samarbeid blant de rødgrønne», eller noe tilsvarende. Ofte mer detaljert, kokt ned til vinnerreplikker som skal gå inn i tittel og ingress dersom journalisten reagerer som planlagt.

Jeg blir litt brydd. Ikke overrasket, ikke skuffet, ikke noe sånt – jeg vet at det er sånn det er og at det ikke nødvendigvis er noe galt med det, selv om idealet vi strekker oss i en intervjusituasjon etter selvsagt er (eller burde vært) den opplyste dialogen med publikum som den viktigste, men for tilfellet tause tredjepart. Men jeg blir litt brydd likevel. Det er ikke meningen at journalisten skal få se bak den fasaden, det er som å se trådene til tryllekunstneren eller limbåndet som får den utfordrende kjolen til å sitte som den skal.

Reklamer

Brukergenerert tema 5: «Hvorfor trenger vi gode fotojournalister? Den skrivende journalisten svarer.»

Her tror jeg faktisk jeg i sin helhet overlater ordet til Dan Hicks:

I scare myself
just thinking about you
I scare myself
when I’m without you
I scare myself
the moments that you’re gone
I scare myself
when I let my thoughts run

and when they’re runnin’
I keep thinking of you
and when they’re runnin’
what can I do?

I scare myself
and I don’t mean lightly
I scare myself
it can get frightenin’
I scare myself
to think what I could do
I scare myself
it’s some kinda voodoo

and with that voodoo
I keep thinking of you
and with that voodoo
what can I do?

but it’s oh so, so, so different
when we’re together
and I’m oh so so much calmer, I feel better
for the stars have crossed our paths forever
and the sooner that you realize it, the better

then I’ll be with you
and I won’t scare myself
and I’ll know what to do
and I won’t scare myself
and then I’ll think of you
and I won’t scare myself
and then my thoughts’ll run
and I won’t scare myself

then I’ll be with you
and I won’t scare myself
and I’ll know what to do
and I won’t scare myself
and I’ll think of you
and I won’t scare myself
and my thoughts will run
and I won’t scare myself

Jeg har ingen ting å tilføye.


Brukergenerert tema 4: «Hva med en reportasje der du fotfølger Lars Peder Brekk gjennom Kalahari-ørkenen?»

EXT – AFRIKA – KALAHARI-ØRKENEN

Michael Brøndbo og Lars Peder Brekk, en dynamisk duo, er på vei gjennom ørkenen, på jakt etter spennende landbruksprosjekter norske bønder kan støtte med sin relevante kunnskap. Brøndbo sitter bak rattet i jeepen, mens Brekk taster ivrig på en bærbar PC.

BREKK:
(Leser høyt fra eget manuskript:)
«And … there … fore … we must … plant … the … po … ta .. to.»

(Ler entusiastisk.)

Splitte mine bramseil, Brøndbo! Dette blir den beste talen jeg noensinne har skrevet!

(Replikker på norsk er oversatt fra trøndersk til bokmål for å øke tilgjengeligheten, red.anm.)

BRØNDBO:
Ja, Sir. Hva handler den om, Sir?

BREKK:
Om potensialet for potetdyrking i Kalahari-ørkenen, og dets konsekvenser for vern av norsk landbrukssektor.

BRØNDBO:
Du store alpakka, Sir.

BREKK:
Ja. Og Nationen får det eksklusivt!

BRØNDBO:
Det må jeg si, Sir. Da var det jammen bra jeg brukte sparepengene på denne turen likevel, Sir.

Xi, en representant for lokalbefolkningen, dukker opp langs veikanten. Brekk blir svært entusiastisk. Jeepen stopper.

BREKK:
Excuse me. Are you bond?

BRØNDBO:
Bonde heter «farmer» på engelsk, Sir.

BREKK:
Sier du det? Men skriveprogrammet retter «Bondelaget» til «Bondage». Er det feil?

BRØNDBO:
Det er i alle fall en uvanlig tolkning av Bondelagets mandat og arbeidsmåter, Sir.

BREKK:
Ja vel. Excuse me, are you farmer?

XI:
Yes. What are you doing on my land?

BREKK:
Isn’t outwormdriving love in Africa, too? That is terrible!

XI:
What are you talking about?

BREKK:
I am a minister from Norway, and I am looking for projects. I have money and knowledge from Norwegian Bondage.

BRØNDBO:
Kremt, Sir.

BREKK:
I mean Farmer Team. And Small User Team, also!


(Eventuell likhet med eksisterende personer er faktisk stort sett ganske tilfeldig. Ordentlig-Brekk snakker for eksempel så vidt jeg vet helt kurant engelsk.)


En svipptur til India

Ja ja, lenge siden sist. Uansett: Jeg fikk nylig i oppdrag å dekke Erik Solheims og Lars Peder Brekks tur til Delhi-konferansen for bærekraftig utvikling. Det betydde å fly til India, ta inn på Taj Mahal Delhi, og løpe etter disse eminensene på deres befaringer på den indiske landsbygda.

Water

Sakene: Indisk landbruk, elektrifisering av den indiske landsbygda, India i WTO, India og klima, og en sak om kapitalismedrevet utviklingspolitikk. Hvis man ser bort fra ørlitegrann soving og flytiden til og fra India, fikk jeg omtrent tre timer for meg selv off-duty. Jeg kan med andre ord ikke påberope meg en superdyp innsikt i det indiske samfunn, selv om jeg kjøpte en artikkelsamling av Amartya Sen i en liten bokhandel på Connaught Place i New Delhi, og leste den på flyet hjem.

Kameraet jeg hadde med, døde midt under dag én. Derfor er det bare ministerbilder jeg har med hjem, stort sett, og ingen bilder av Kamal Nath, som veltet WTO-forhandlingene i fjor og som var en vesentlig del av grunnen til at Nationen ga grønt lys (en annen vesentlig del var nok at avisledelsen søkte om og fikk et såkalt «Solheim-stipend» fra regjeringen). Men jeg fikk i det minste snakket med Nath, og fikk tusket til meg et mobilbilde fra landbruksdepartementets informasjonsavdeling, så det gikk ok.

Nok om det. Tre inntrykk fra, og et inntrykk om, India:

1: Det finnes noen temmelig ekstreme hindunasjonalister. Jeg møtte ingen av dem (i alle fall ingen som ga uttrykk for det). Men avisene var i alle fall fulle av referanser til ekstremister som stormet kinoer og svinebanket muslimske gutter som var på kino med hindujenter, kapret busser av noenlunde samme grunn, angrep puber der kvinner drakk alkohol og generelt markerte seg på en ikke bare positiv måte. Noe av årsaken til at det kokte over for en av disse bevegelsene, Sri Rama Sene: Valentine’s day, som lederen Pramod Muthalik karakteriserer som en kristen sammensvergelse.

Så har du bevegelsen Bajrang Dal, ungdomsbevegelsen til hindutva-bevegelsen VHP (som igjen er forbundet med hindunasjonalistpartiet BJP, som er det største opposisjonspartiet i India og har hatt statsministeren, men ikke be meg forklare hvordan forbindelsen er). De bestemte seg etter hvert for å være for Valentine’s day, men med den tilføyelsen at de er så for kjærlighet at de oppfordret unge hinduer til å feire den 365 dager i året. (Det hører med til historien at de også har stormet kortbutikker og banket par før denne uttalelsen kom.)

2: Jeg burde prøve å se mer indisk film. Ja da, det er fremmedartet. Men det er flere enorme og mangfoldige filmindustrier i Asia. Og Dev D, filmen i traileren på begynnelsen, høres faktisk litt interessant ut.

3: Reisebøkene tuller ikke når de sier at det er mange svindlere i Delhi. Tre timer på egen hånd. To og en halv gikk med til å prøve å holde touts på armlengdes avstand. Det var greit å få sett seg litt rundt i byen likevel, og det plaget meg egentlig ikke å bruke det som i forhold til standardprisen var uanstendig mye på å få en av de små trehjulingene til å kjøre meg rundt og rundt og rundt, men det var ganske overveldende, altså.

4: India er det nye Japan. Kulturmessig, i forhold til det vestlige kulturlokomotivet USA, er det en form for oppblomstring jeg tror er verdt å merke seg. Litteraturmessig har jo indiske forfattere som skriver på engelsk vært viktige lenge (og Rabindranath Tagore vant jo Nobel-prisen allerede i 1913). Men nå har amerikanerne fått opp øynene for et stort potensielt publikum, ser det ut til. Inderen har blitt synlig i amerikansk kultur. Se på Slumdog Millionaire. Se på tv-serien Heroes og figuren Mohinder Suresh, på Big Bang Theory (som jeg ikke hadde sett før den ble vist på flyet til og fra India, aner ikke hvor populær den er) og figuren Koothrappali, Aasif Mandvi på The Daily Show … til og med i fribryting har de denne karen. Og det er ikke bare i tøys og moro: Se på republikanernes wunderkind Bobby Jindal (som riktignok gikk på trynet i uka som gikk), eller på CNN-doktor Sanjay Gupta, som nå blir Obama-medarbeider. Jeg har ingen dyp analyse på dette, men synes det er interessant å følge med på.


En valgkampmessig solskinnshistorie

Before the crucial West Virginia primary in 1960, Hubert Humphrey denounced John F. Kennedy as “a millionaire’s son who had never worked a day in his life.”

Kennedy was shaking hands with coal miners in the state one day, when one grizzled old miner held onto his hand and wouldn’t let go. “Is it true you’re a millionaire’s son who never worked a day in your life?” the miner asked.

Kennedy gulped and said, “Yeah, I guess so.”

The miner slapped him on the back and said, “Lemme tell you, son, you ain’t missed a thing.”

(Fra Politico)

Politikk skal tross alt handle om politikk, ikke om alt annet.


Mer journalistikk

Jeg skriver for øyeblikket på min første journalistiske sak med intervjuer, sitater, fakta og nyhetsformat på over tre måneder. Fri og bevare meg, jeg hadde glemt hvor ufattelig knotete det er å skulle sy ting sammen, og hvor avsindig vanskelig det er å skulle finne noe nytt og unikt i en sak hele verden skriver om. Jeg tror det er min indre dikter som av en eller annen grunn setter kloa i meg selv når jeg skriver om byråkrati og kjedsommelighet (det gjør jeg for øvrig egentlig ikke nå, dette er noe genuint interessant).

Så jeg kan ikke varsle noe særlig nytt. Men det er moro å strekke på muskler en ikke har brukt på en stund.


Skandale i et vannglass

James Carville, den sinte sørstatsmannen som var Bill Clintons valgkampstrateg og kamphund, kom med et betimelig innspill i den amerikanske valgkampen denne uka: Demp kravene om at alle må trekke seg hver gang de sier noe dumt. Bakgrunnen for Carvilles innlegg i Financial Times er først og fremst tilfellet Samantha Power. Power, som er Anna Lindh-professor i global ledelse og offentlig politikk ved Harvard, og ekspert på folkemord, måtte trekke seg som Obamas utenrikspolitiske seniorrådgiver etter at hun kom i skade for å kalle Hillary Clinton et monster i et intervju med The Scotsman, av alle aviser. Dermed var Power ute. Carville tar også opp Geraldine Ferraro, Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984, som måtte trekke seg fra Clinton-kampanjen etter kommentarer om at Obama ikke ville vært der han var i dag (i tet i nominasjonskampen) hvis han ikke var svart.

Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:

«This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society.»

Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.