My Year of Political Theory

The LSE main entrance. So many hours whiled away at The Garrick, right, trying to spend all the «squid» e-money on my LSE card. (Picture by Umezo Kamata under the CC 3.0 license.)

Last August I moved to London to study political theory at the London School of Economics (and, admittedly, Political Science, although that is undercommunicated), the illustrious alma mater of fictional politicians like Prime Minister Jim Hacker and President Josiah Bartlet. The intention was to jog my brain a bit, to get in a spot of longterm analytic thinking after some years filled with the deadline- and headline-chasing of a daily news journalist.

Last week I left, my London year over. Drenched in rain, pulling and dragging some one hundred pounds of mostly books and having concluded that there was no way I was risking a service interruption on the tube, I hailed a cab near the Elephant and Castle roundabout, zipped to Paddington and, following a not inconsiderable amount of further trials and tribulations, was off.

Today, sitting in Berlin in a self-imposed writer’s exile, I have reached the unavoidable phase of every academic writing process I have ever been involved in where I deeply, existentially hate the person or persons about whom I am writing. Therefore, I am taking a break to write something about myself instead. It’s either that or hurling Between Facts and Norms out of a window, which could not only physically hurt any German it might hit, but add insult to injury when they realize that I am reading Habermas in English and not in the original German. I can’t risk alienating the neighbours, so I need a break to simmer down.

So I thought I should take stock of what I have learned during my year in London, and in the process finally deliver on a promise once made to do a blog post in English. It’s not a spectacular piece of writing, but try looking at it from my perpective: It beats going back to that &¤»&¤# Habermas (and don’t even GET ME STARTED on Rorty). So here you go.

Have I learned something that is applicable to journalism?

Well, yes. To a certain extent. You can certainly be an excellent journalist without ever having cracked a book, much less a book on political theory, but there is something to be said for the kind of political theory that emphasizes clarity and precision of argument, and the ability to disentangle propositions and constructions to have a crack at the underlying presumptions. Now, a journalist will need to do this much faster than an academic, and seeing all the nuances can become a challenge if it means that it keeps you from being efficient. I remember reading about John Locke that his writings can seem contradictory because he «saw all the problems». That goes more than double for a journalist writing on a demanding deadline with a strict word limit. You can never fit every possible angle of a discussion into a text, and the shorter and more widely readable the text is supposed to be, the fewer angles you can fit in there. But political theory can give you further tools to cut through the crap of political rhetoric. That’s a very handy skill.

Other than that, you can hardly beat the course for namedropping, be it dropping names yourself or being able to nod knowingly when names are dropped by others. In hindsight I feel like I should have made more of an effort to get some more left-wing theory on my curriculum, after all the LSE was founded by socialists and is apparently the source of all that is evil and left-wing in the world, but I have spent much more time reading Hayek and Oakeshott than Marx and Adorno.

Can the degree can be used for anything else?

It can. The ability to analyze and disambiguate is useful in any profession. Admittedly I have meant and still mean that there is in some ways disappointingly little said about politics in political theory – theorists tend to get bogged down in semantics, which is fine, but there is something to be said for providing a counterpoint in the form of a theoretical treatment of realpolitik. Even if that treatment itself would probably remain at the level of actual relevance to factual politics for about five seconds before simmering back down to the level of foundationalist epistemology. Still, having a grasp of the kind of thinking involved in these semantics isn’t just a matter for parlour games for the bright and boring, there is some use for it in the real world as well.

Furthermore, the degree can be used as a stepping stone for further study, obviously. I would argue that there are some things you could do to make the degree better for this – the mandatory full-year foundations of political theory course could perhaps start the dissertation process a bit earlier than it does today, be more to the point on advice about the skill of essay writing, and stress the importance of attending the more general essay writing courses a bit more (although I have a hunch that the stylistic demands of essays vary quite a bit from discipline to discipline). But still, I feel like I have sampled a rather comprehensive smorgasbord of approaches and theories. I have a much clearer take on where I would like to go academically now than I did a year ago.

Have I grown as a person?

The moment when you get Kant feels almost like what I imagine touching the face of God or riding an atom bomb would feel like, like being in contact with something sublime, something that puts your own finiteness in a new perspective.

That being said, I note that my breakthrough in regards to Kant coincides with a (to me) somewhat surprising turn in interpreting some other thinkers in a way more similar to that of the teacher who taught me to read Kant, so there is a slight possibility that I have just been brainwashed.

Either way, it was quite a rush.

What’s my advice for new students?

I was going to wrap this up, and this isn’t really that kind of blog, but I’ll add an extra section in case someone happens to google their way onto this web page looking for advice for a prospective political theory student at the London School of Economics. I know I googled the hell out of it before moving to London, so I guess I’ll write up some advice for future generations.

1. The generic stuff: Make study groups, structure your day efficiently (read every day, write every day, get up early, make sure you get enough to eat and drink, and so on), make a list of deadlines and plan out when you start working on texts. You can get by on pure improvisational ability, but treating it as a job makes for a better level of output and keeps looming deadlines from turning your life into pure hell.

2. Look into outside courses, both outside the mandatory political theory courses, outside the government department, and outside the LSE. While there are a number of different approaches within the PoTy group, many of the courses overlap thematically, and if you want to diversify your theoretical portfolio, especially beyond liberalism, stepping out could be a good idea.

3. By all means, if you are not already familiar with the English style of writing an academic essay, enroll in every writing course you can get. I like to think that I am not a moron, but I sure got curbstomped repeatedly by professors half my size and smaller before I finally managed to wrap my head around what exactly it was they wanted from me (it was that I first say what I am going to do, then do it, then say what I did).

4. While it is tempting to sleep in while you are a student and have the freedom to do so, getting to campus even before ten generally makes getting a work space in the library much easier. It still gets crowded around crunch time, though.

5. Odds are you are going to change your mind repeatedly with regards to what you are doing your dissertation on. This is okay. But start early if you can, and use your supervisor for what he or she is worth – most supervisors are bogged down in work to the point where they aren’t exactly proactive, but if you book time with them they can be very helpful. Also, don’t forget that you can book time with teachers who are not your supervisor.

Okay, this is all quite nonspecific. I would recommend sitting in on all courses you are even vaguely interested in during the first week of every term, as shopping around a bit can be smart. Of the teachers I had full courses with I think only Katrin Flikschuh is going to continue teaching at the LSE, she certainly gets my endorsement. Of the younger teachers in the Foundations course, I feel pretty confident that Lea Ypi is headed for the Contemporary Disputes about Justice course at some point. That is bound to be interesting, I think, but any recommendations I might have are no substitute for doing your own legwork in choosing courses.

On more worldly matters, the best coffee around the LSE campus is to be had at the Fleet River Bakery, and I suspect the best sandwiches are those to be had at the sandwich place directly across the road from Fleet River. George IV has a reasonable array of beers if that’s your thing (the sandwiches are not bad, either), but you are likely to end up at the Three Tuns, which is a student place as student places are. I hate student places, but in hindsight I should perhaps have spent more time actually on campus. The international environment of the LSE is a pretty unique opportunity for networking, and one that you really ought to utilize for everything it’s worth.

On the other hand, there was a city to explore.

Reklamer

Vi skal skrive til krampa tar oss

Det hagler og tordner i London en etterdag i mai og jeg setter meg til tastaturet for å skrive litt mer.

Jeg skal skrive fire semesteroppgaver og en masteroppgave de kommende ukene (ok, jeg er alt godt i gang, ingen grunn til panikk), og det minner meg om gamle dager. Men jeg skal ikke syte. Det er lærerikt, selv om jeg fortsatt leser som en løpsk støvsuger og må kunne alt før jeg begynner å skrive, og selv om jeg tar meg selv i å kaste bøker i veggen og forbanne jorda de brødhuene som skrev den dritten jeg må tvinge i meg for å fullføre dette innimellom, ender det alltid med at jeg og brødhuene blir venner og vel forlikte når jeg er ferdig og endelig kan printe ut en tekst i leverbar stand. Egentlig er de ikke brødhuer likevel, konkluderer jeg, det er bare «tough love».

Men det som slår meg, når jeg ser på hvordan jeg skriver og hvordan jeg arbeider med en tekst, er at jeg egentlig aldri har lært å skrive. Jeg har skrevet mye, både på skolen og utenfor, men jeg kan ikke huske at noen noensinne har fortalt meg hvordan jeg skal gå frem for å strukturere en tekst. De har fortalt meg at den skal ha hode og hale og midtparti som en slags fisk, selvsagt, og her i England har jeg også fått lære at du i en akademisk tekst først skal fortelle hva du skal gjøre, så skal du gjøre det, og så skal du fortelle hva du har gjort. Men hvordan du skal skrive selve teksten, om du skal sette opp et skjelett først og så fylle på etter hvert, eller om du bare skal holde det hele inne til teksten spyr ut av deg fiks ferdig formulert kort tid før deadline (som en professor en gang hevdet hun hadde gjort for hver tekst helt fram til doktoravhandlingen), eller om du skal skrive litt her og litt der, så klippe og lime det sammen og til slutt finne på en introduksjon som får lappverket til å se gjennomtenkt ut … det kan jeg ikke huske å ha lært. Jeg kan heller ikke huske å ha hatt noen særlig eksperimentering med skriving, kommentarer på utkast og denslags, før jeg kom til mastergradsoppgavenivå, og selv der var det ikke allverdens til tilbakemelding, og den tok strengt tatt for gitt at jeg kunne det grunnleggende.

Noe jeg for så vidt til en viss grad kan. Men jeg tar meg selv i å lure på om jeg ikke ville vært en bedre skribent hvis jeg hadde jobbet mer med prosessen. Som den ser ut nå, er den slik: Jeg drodler ideer, jeg får en overordnet idé, jeg prøver å lage en struktur, jeg begynner å fylle i delene av strukturen, og utfra det stykkevise definisjonsarbeidet oppstår nye problemstillinger som fører til en revidering av ideen, med endringer av strukturen og nye delkapitler som følge. Samtidig skjer mange av mine beste ideer ved aha-innsikter på bussen, i dusjen, i senga, eller hvor det måtte være, men gjerne ikke akkurat i dedikert skriveposisjon.

Men jeg har aldri formulert måten jeg arbeider på før, og ved å rette det sedvanlige analyseverktøyet mot seg selv kan det oppstå nye ideer, og jeg har allerede nå en klarere formening om hvordan jeg jobber enn før jeg begynte å skrive denne teksten. Jeg er avhengig av begge deler, systematisk hard jobbing og kaotisk inspirasjon.

Ja ja.

Egentlig har jeg mer lyst til å skrive om det som ikke er på pensum. Det har alltid vært sånn, når jeg først har satt meg ned med et pensum som er oppriktig interessant, er problemet at det flommer over av referanser til andre interessante ting. Noen av dem er relevante for de temaene jeg har valgt å skrive om (som er, kort fortalt, praksisorientert menneskerettsteori, hvorfor Isaiah Berlin forstår en nazist men ikke en person som tilber trær fordi de er av tre, noe om Habermas, og om Immanuel Kant synes det er mindre moralsk å redde mora di enn fienden din fra et brennende hus. Og så en masteroppgave som handler enda mer om Habermas, og om Richard Rorty, som er så langt ute på den samme ganske omstridte teoretiske banehalvdelen som Habermas at han til forveksling kan ligne på en publikummer), men mange er det ikke. Jeg har, for eksempel, fryktelig lyst til å lese selvbiografien til den russiske sosialisten Alexander Herzen, som Isaiah Berlin hyller som det beste han har lest. Men den er i fire lange bind og bare deler av den er relevant. Så nei.

Så jeg får lyst til å skrive andre ting. Som denne teksten. Som dypere, mer ambisiøse ting, ting som ikke er dømt til å bli tittet på et par ganger av et par professorer før de får en uformell tallkarakter og en formell rangering, og i beste fall blir lagt i en skuff. Igjen: Det handler om å strukturere tiden. Men viljen til å bruke den annerledes er alltid sterkest når den er bundet opp i noe annet.


Uke 19: Rollemodeller

Så foreleseren ville egentlig bli journalist, hadde alltid sagt til seg selv at dette med å være akademiker var noe hun gjorde mens hun ventet på å bli journalist, og så møtte hun omsider noen som forklarte henne at hvis hun innerst inne faktisk ville bli journalist, hadde hun allerede vært journalist. Så nå vil hun bli romanforfatter isteden.

Jeg har stor sans for det resonnementet. Men samtidig tenker jeg litt på hva det er man vil bli hvis man faktisk vil bli filosof.

Derek Parfit, en av filosofene som har klart å klore seg fast hele livet på All Souls, Oxford-colleget som visstnok er det gjeveste av det gjeve, det der studenter med ypperlige bachelor-resultater blir invitert til å ta en bråte prøver inkludert ettords essay-oppgaver («nåde», «sensur», «vann») og prøvemiddag med college-medlemmene før ingen, én eller maks to av dem per år kommer seg gjennom nåløyet, har på sin side sagt at hvis det viser seg at naturalistene, representantene for en type resonnement han har viet store deler av livet sitt til å vise at tar feil, likevel har rett, så vil det bety at han i bunn og grunn har kastet bort store deler av livet sitt. Heldigvis er han også en lidenskapelig hobbyfotograf, som liker å ta bilde av gamle bygninger. Dem er det mange av i Oxford, så det kan han i det minste trøste seg med.

Parfit har skrevet to bøker så langt i sin lange karriere – Reasons and Persons fra 1984 og On What Matters fra i fjor. Det er i forbindelse med sistnevnte, som han har jobbet lenge, lenge med, han har kommet med det litt melodramatiske utsagnet om meningen med livet. Og litt drama er kanskje på sin plass, for det er en ambisiøs bok. Det han prøver å vise lar seg oppsummere i den opprinnelige tittelen på boken, «Climbing the Mountain». Poenget er at ulike typer moralsystemer egentlig prøver å klatre opp på samme fjell fra ulike kanter, og at Parfit altså prøver å slå sammen ikke to motstridende systemer i et tredje, som er litt vanlig, men faktisk hele tre. De tre rommer bortimot alt av moderne moralfilosofi. Men det viktigste poenget er kanskje altså at han innerst inne ikke er sikker på om han har rett. Og at han er en slags konge på haugen akkurat nå, i hvert fall i England.

En annen konge på en annen beslektet haug er Michael Sandel, en Harvard-foreleser som hadde en serie gjesteforelesninger her i uken som gikk. Sandel, som er en såkalt communitarian, er tydeligvis en av de sterkere merkevarebyggerne for Harvard akkurat nå, med forelesninger som altså er så populære at de tas ut på verdensturné og filmes av BBC. Noe som ellers avfødte professorkommentaren «isn’t a public intellectual just a failed philosopher» i gangene på New Academic Building kort tid før forelesningsserien begynte.

Også er det Jürgen Habermas, som det svært seriøse (professor-drevne) tulleleksikonet Philosopical Lexicon definerer slik:

habermass, (from the Middle High German halber Marx; cf. ganzer Marx) n. A religious ceremony designed to engender an illusion of understanding through chants describing socio-economic conditions. Hence also, habermass, v. «He habermassed Einstein; he attempted to deduce the special theory of relativity from the social structure of the Bern patent office.» «Nothing but a gadam habermass» – H. S. Truman.

Habermas er en overveldende produktiv gammel tysker, utrolig bredt belest og med et sosiologisk prosjekt som er veldig omfattende og beskriver noe som skal være en vesentlig bedre verdensordning. Samtidig hadde Karl Popper et poeng da han skrev en tekst som «oversatte» Habermas-avsnitt til forståelig språk. Noen av avsnittene gikk fra fem hundre ord til «det samme som forrige avsnitt». Det er mange ord, mange tanker og ikke minst mange kompliserte konsepter i Habermas’ idéverden. Den mest tabloide måten å beskrive ham på er muligens om man ser for seg at det fantes en gryte av den typen Obelix, fra Asterix-tegneseriene, falt i som barn, bare med «avansert systembygging»-dråper i stedet for styrkedråper. Videre kan man se for seg at det var Thorbjørn Jagland som falt i den gryten. Habermas’ syn på EU minner faktisk veldig om Jaglands (og det er selvfølgelig neppe en tilfeldighet – jeg vet ikke om Jagland er en ivrig Habermas-leser, men han har garantert ikke kommet utenom i hvert fall indirekte påvirkning fra Habermas, samtidig som Habermas nok drikker fra noen av de samme brønnene som Jagland gjør i den generelle europeiske EU-debatten). Det er mer komplisert, naturlig nok, siden Habermas er akademiker og ikke politiker, men den grunnleggende troen på EU som fredsprosjekt og på muligheten for en ny og forsterket paneuropeisk solidaritet er grunnleggende den samme.

Men det er en avsporing. Poenget er at disse tre nok representerer omtrent så langt som det er mulig å komme av nålevende akademikere innen disse fagfeltene i dag. (Kanskje Amartya Sen, som også har vært innom All Souls og har en Nobelpris i økonomi, kan sies å forbigå i hvert fall et par av dem. Men kanskje han ikke teller fordi han driver med økonomi. Og kanskje Martha Nussbaum eller Dworkin eller hvem vet. Jeg har ikke kjempeoversikt.)

Men er det noe mening i det de driver med? Det er det sikkert, men er det den vesentligste meningen? En medstudent spurte seg selv (eller meg, for jeg er jo vitterlig the go to guy når noen lurer på meningen med livet) om hun egentlig ville fortsette som hun gjorde nå, resten av livet, og bare sitte inne med bøker og pc og bruke all sin tid på komplisert grubling som bare når andre profesjonelle grublere og selv da er sjansen liten for at din grubling faktisk klarer å røre ved noe vesentlig, siden grubleryrket er konkurranse og alle må være overbevist om at de selv er best. Eller om hun heller burde gjøre «noe normalt».

Jo mer jeg leser, jo mer lar jeg meg fascinere av malbryterne, opprørerne og ikke minst de som rett og slett feilet eller ga opp, i den grad de er synlige i litteraturen. Mange av de mest interessante teoretikerne er de som valgte å gjøre andre ting. Som David Hume, som ble historiker, eller Isaiah Berlin, som ble idéhistoriker (ifølge et brev han skrev til en venn rundt den tiden da han meldte overgang var det delvis fordi Oxford var så fullt av gørr kjedelige filosofistudenter at han ville prøve å komme seg over til et fag som var mindre populært). Eller John Gray (filosofen John Gray), som pensjonerte seg og ble bokanmelder og forfatter av interessante, men irriterende bøker om hvor dumme alle andre i hele verden er.

Eller Richard Rorty, som døde av den samme sykdommen som tok livet av Derrida (datteren hans skal ha konkludert med at man kan få kreft i bukspyttkjertelen av å lese for mye Heidegger). På dødsleiet angret han først og fremst på at han ikke hadde lært flere dikt utenat.


Uke 18: Copperfield

«Ah, how I loved her! What happiness (I thought) if we were married, and were going away, anywhere to live among the trees and in the fields, never growing older, never growing wiser, children ever, rambling hand in hand through sunshine and among flowery meadows, laying down our heads on moss at night, in a sweet sleep of purity and peace, and buried by the birds when we were dead!»

– Charles Dickens, David Copperfield.

Noe av det mest klisjépregete jeg gjør i London er sannsynligvis å ligge våken om natta og lese Dickens. Det er ikke edgy eller alternativt i det hele tatt, og ikke er det særlig utilgjengelig, heller. Det er to hundre år siden han ble født i år og alle bokhandler i byen (og mange i hele verden, sikkert) har selvfølgelig benyttet seg av anledningen til å rulle ut kampanjer for å selge flere Dickens-bøker, både av ham og om ham. Du kommer ikke utenom. I hvert fall ikke hvis du er av sorten som stikker innom bokhandler i ny og ne, enten det er fordi du må eller fordi du vil. (Jeg vil, selvfølgelig. Egentlig burde jeg skrevet noe bare om bokhandler en gang.)

Men altså: Natt til i dag lå jeg altså våken mye lengre enn jeg burde ha gjort – når det er stille om nettene her hører jeg en liten kirkeklokke fra en kirke jeg ikke helt har klart å lokalisere, og den litt spinkle lyden av klokkeslag er alltid et sikkert tegn på at nå burde jeg sovet forlengst – og leste i David Copperfield. Det har jeg gjort flere netter i det siste. Og det som forbauser meg er hvor bra det faktisk er. For det er bra, det er overraskende bra, og det er bra på måter jeg ikke hadde forventet at det skulle være bra. Jeg vet jo at Dickens generelt er en avholdt forfatter, og at David Copperfield skal være blant de beste bøkene hans, og jeg har til og med lest den før. Men bevare meg vel. Det er mulig alt får en ekstra piff av at unge David Copperfield i bunn og grunn trasker rundt i nabolaget der jeg bor akkurat nå, men det holder ikke som forklaringsmodell. Her spilles det på strenger jeg knapt visste var oppfunnet på den tiden.


Uke 17: Den første våren

Tidlig i februar hadde England sin lille flik av den europeiske kuldebølgen. Det snødde til og med litt, og temperaturen krøp ned i iskalde fem kuldegrader, og det ble faktisk riktig surt til tider. London er sant å si en sur by til stadighet, det skal den ha, det blåser rundt hushjørnene og en rå, kald luft legger seg over byen rett som det er.

Men denne uken kom værgudenes oppreisning. Sol. 15 varmegrader. Fuglekvitter og lunsj i parken og følelsen av at hele verden kollektivt puster ut og senker skuldrene.

Bevare meg vel. Er det slik denne våren skal bli? På frifot i en storby full av muligheter, men naget av ropet fra lesesalen?

Den delen av studentlivet husker jeg godt. Men jeg hadde glemt hvor nesten opera-aktig overdådig det kan føles bare å si «nei, nå må jeg ut» og så dra ut.


Uke 16: Dannelse

På seminarene om Kants politiske filosofi – og kursholderen er så vidt jeg skjønner en av verdens ledende eksperter på Kants politiske filosofi – er det gjennomgående temaet «jeg vet ikke», «jeg er ikke sikker», «jeg har ikke bestemt meg ennå». Dette kommer ikke fra studentene, men fra kursholderen. Jo mer du kan om Kant, jo mindre vet du, har jeg inntrykk av. Inntrykket forsterkes av pensum, hvor uenighetene om hva den lille nerden fra Königsberg egentlig mente om dette og hint er så sterke og grunnleggende at det på én måte er oppløftende – systembyggere som Jürgen Habermas og John Rawls slet minst like mye som meg – men på en annen måte frustrerende. Hvis dagens åndskjemper kunne ha så grunnleggende forskjellige forståelser av Kant, uten at det virker som noen kommer noe særlig videre, synes det å styrke teorien om at det som foregår på fakultetene der disse temaene terpes på bare er en uendelig bølgende revidering og nyfortolkning av gamle tekster og gamle problemer, og at selv om dette kan være morsomt nok for den som er involvert, kan det med rette stilles spørsmål ved hvor nyttig og viktig det egentlig er.

Det er i bunn og grunn det samme med alle fag og all type kunnskap som ikke har helt selvinnlysende bruksverdi. Kan du snekre, kan du bruke snekringen til å snekre praktiske ting som er nyttige i hverdagen. Kan du bare utrolig mye historie, eller filosofi, eller statsvitenskap, er det ikke helt opplagt at du kunne overlevd som skipbrudden helt alene på en sydhavsøy like smidig som en mer nevenyttig person. Det samme gjelder for så vidt med journalistikk, som innebærer noe mer praktisk «håndverk», men er fullstendig avhengig av en sosial omgivelse som verdsetter disse kunnskapene. Eller partikkelfysikk, eller epidemiologi – mange av de mest avanserte og i teorien mest innbringende fagfeltene vi har er også tilnærmet helt ubrukelige uten omfattende organisering av ressursflyt og kunnskap på tvers av en stor gruppe enkeltindivider for å legge til rette for nytteverdien av selve fagene.

Men altså, humaniora og samfunnsfag. Fagets nytte for å videreføre faget er for så vidt greit – det kan alle fag ha. Spørsmålet er om fagene er noe mer enn intellektuelle hamsterhjul for en bestemt type mennesker, om det for det første er noe poeng for folk som ikke er eller vil bli eller skal bli akademikere å komme borti dem, og for det andre om de har noe å bidra med til samfunnet mer direkte – kan politisk filosofi ha noe å bidra med i praktisk politikk, litteraturvitenskap noe å bidra med i litteraturen, eller, for den saks skyld, hva gjør teoretisk økonomi med realitetene i praktisk økonomi?

Jeg studerer politisk teori. Det innebærer filosofi, etikk, logikk, idéhistorie, historiografi, litt allmenn historie, litt økonomi, litt (helst veldig gammel) statsvitenskap, litt IR-teori, sosiologi (gjerne av tysk lenestolssosiologtypen), og så videre. Spørsmålene som tas opp er blant annet om et samfunn kan være eller bli godt, hva det i så fall betyr, og hvordan det kan oppnås.

Den potensielle samfunnsnytten burde i og for seg være opplagt, selv om veldig mye av det ledende arbeidet på feltet i den vestlige verden i hvert fall etter 2. verdenskrig er rettet mer mot hvordan man kan sikre at ting går til helvete enda en gang heller enn hvordan man kan lage et slags idealsamfunn. Noe av poenget er at drømmen om et idealsamfunn nesten vesensmessig er dømt til å bli et mareritt hvis noen prøver å gjøre den om til virkelighet. Hvis dette stemmer, er det en relativt viktig sannhet å ha i mente. Og selv om det skulle vise seg at det ikke er en universell sannhet at å strekke seg mot et bedre samfunn vil føre til krise, så er det i alle fall slik at mye historisk erfaring tilsier at det kan være nyttig å huske at det du sier at du vil gjøre og til og med det du faktisk vil gjøre ikke nødvendigvis kommer til å være det du faktisk ender opp med å gjøre.

Men hva er nytten for meg som individ? Vel, i rollen som bakseteintellektuell er det klart at jeg nyter godt av å ha lest både de store klassikerne og de nye cutting edge-teoretikerne, og ikke minst av å ha diskutert dem med folk som har seriøs peiling på dem, og fått knallhard kritisk tilbakemelding på hvordan jeg resonnerer rundt disse problemstillingene. Men du trenger ikke å ha et intellektuelt bein i kroppen, i hvert fall ikke i pretensiøs forstand, for å ha godt av å ha litt peiling på slike ting som hvem Platon og Aristoteles var, hva de mente, og hva det har hatt å bety for meninger som vi kjenner dem siden.

Det handler delvis om identitet. Gamle helter og gamle fortellinger gir oss felles referansepunkter vi kan bruke til å forstå både hverandre og oss selv bedre. Det å vite at det politiske systemet vi har i Norge ikke ville vært som det var hvis det ikke hadde vært for i det aller minste grekere, arabere, jøder, spanjoler, italienere, franskmenn, engelskmenn, tyskere, nederlendere, russere, amerikanere, svensker og dansker, vil for eksempel muligens bidra til en økt forståelse av at det er noe å lære av andre kulturer. Det å vite noe om bakgrunnen til avholdte institusjoner, eller institusjoner som tas for gitt, vil kunne øke verdsettelsen av dem – å delta i den politiske diskusjonen virker mer meningsfylt hvis du har mening å fylle diskusjonen med, hvis du mener det foregikk viktige ting på Eidsvoll, hvis du mener det er et poeng at folk som ikke er landeiere eller menn også skal få delta.

Samtidig kan disse fortellingene være gjenstand for tautrekking. Det er det som skjer når politikere krangler om hvem som oppfant/innførte velferdssamfunnet, for eksempel, eller «den nordiske modellen». Og da, igjen, synliggjøres det at det er et poeng å ha kunnskapskilder som er tilnærmelsesvis objektive, og gjerne å kunne nok selv til å gjennomskue hva som er ærlig, hva som er tendensiøs omgang med fakta, og hva som er direkte løgn.

De to ytterpunktene i debatten om politisk filosofi er på den ene siden tanken om ideen som beveger verden, enten som førstebeveger (ideen beveger menneskene nærmest overordnet hva de vil selv) eller som et verktøy (mennesker med en original idé kan forandre verden). På den andre siden er bildet av filosofen som dukker opp på slagmarken i skumringen, for å forklare i ettertid hva som har skjedd og hvorfor det skjedde, og som har like mye/lite innvirkning på hva som faktisk skjer som en hvilken som helst annen forfatter som omtaler noe i ettertid.

Jeg tror samspillet er noe mer komplisert, og, ikke minst, at akademia ikke har noe monopol på idégenerering. Snarere oppstår nok de fleste ideer med noe særlig praktisk betydning mye nærmere «virkeligheten» enn blant bøker og summende pc-skjermer på universitetene. Men jeg tror nok akademisk diskusjon også har noe å si i videreutviklingen. Og jeg tror definitivt det å lære de gamle ideene å kjenne har mye å si for videre arbeid i ideenes verden, enten det er i politikk, i kunst, i journalistikk, i akademia eller bare som vanlig medlem av samfunnet.

Men det er altså litt frustrerende at ingen bare kan gi deg fasiten.


Uke 15: Jobb og fremtid

Enda et kapittel i fortellingen om å ha en slags reprisetilværelse som student: Folkene jeg studerer med, som i snitt vel må sies å være mer nakent ambisiøse enn medstudentene på UiO, er rimelig opptatt av, vel, kanskje ikke alltid av hva de skal bli, som sådan, men av hva de skal gjøre til høsten, når mastergraden er i boks og det er på tide å bevege seg videre.

På mange måter er de et slags tverrsnitt av EU, selv om det selvsagt er snakk om skolelys på en dyr betalskole. Jeg liker egentlig ikke å overforenkle inntrykk som selvsagt gjenspeiler et langt mer komplisert nett av motivasjoner hos den enkelte, men jeg merker meg gjenklangen av eurokrisen: En oppriktig bekymring for at en utdannelse fra et relativt velrenommert studiested som LSE ikke skal være nok til å lande en eller annen meningsfylt jobb. I kjølvannet av det kommer luringen på å bare studere videre, mer som en slags akademisk overvintring mens man venter på bedre tider i jobbmarkedet enn noe som blir gjort fordi det er det man har aller mest lyst til eller tror man vil få mest utbytte av.

Samtidig er det selvfølgelig nok av dem som helt soleklart ikke kan stoppe på mastergradsnivå, men som nærmest har en slags iboende lov som befaler dem å gå videre i en eller annen form. Unge mennesker som falt i bokormgryta allerede som små barn, og som nå i tjueårene har vært femti år gamle piperøykende, tweedjakke-bærende professorale typer så lenge at det er vanskelig å forestille seg at de kan passe inn noe annet sted enn i bestemte akademiske omgivelser. (Skjønt muligens som diplomater. Gamlis-ungdommer av denne typen har i min erfaring hatt en tendens til å gjøre det bra i uttaket til UDs aspirantkurs. I alle fall hvis faginteressene deres har gått i retning av internasjonal politikk.)

Uansett er det snakk om en type stress jeg ikke tar del i. Jeg har en jobb. Jeg har et liv, jeg har forbindelser, forpliktelser og eiendom som vel kan sies å låse meg litt fast, men som nettopp av den grunn også er et anker i en tid med opprørt hav. Jeg trenger ikke å gjøre noe bare fordi jeg føler at jeg må gjøre noe, et eller annet, fordi det er det som forventes av meg. Det er et annet spørsmål om det er ting jeg må eller bør la være å gjøre, enten fordi jeg har en forpliktelse til å la være eller fordi det vil være økonomisk på trynet å gjøre det med boliglån på nakken. Det er nok betraktelig mer aktuelt.

Jeg har vært interessert i spørsmålet om hva folk «skal bli» så lenge jeg kan huske. Det er jeg fortsatt, og jeg har inntrykk av at jeg har hatt flere samtaler om det det siste året eller så, enn tidligere. Både her i London og hjemme i Norge, og både med unge mennesker og med folk helt opp til pensjonsalderen.

Spørsmålet er kanskje uvanlig aktuelt. Vi, altså i hvert fall vi i den rike del av verden, vi som har vært heldige, vi som har ressursene og det fleksible systemet som i alle fall i teorien åpner mange dører for oss, kan i teorien velge temmelig fritt. Er vi flinke til å hoppe gjennom ringene eller klemme oss gjennom nåløyene som er lagt opp for å sortere oss, blir valget enda friere. I hvert fall hvis man ser bort fra det underliggende imperativet at kan du, så må du, at du ikke må kaste bort evnene dine (et luksusdilemma som kan eksemplifiseres ved en medstudent som sier hun ikke har lyst til å studere byråkrati på Harvards Kennedy-skole, men som tilsynelatende sliter med å finne en overbevisende grunn for å la være. Og det ER et dilemma, fordi du i teorien kan ende opp med å sitte der i livet ditt 30 år senere og tenke at du kastet bort hele greia, uansett om du velger å satse eller å la være. Eksistensiell smerte av den sorten kan være vond nok selv om det ikke er altfor vanskelig å tenke på situasjoner som er mer umiddelbart i trynet på deg forjævlige).

Samtidig er fremtiden mindre sikker. Flere bytter jobber oftere, flere mister jobben, og administrative nedskjæringer er en regelmessig foreteelse. Kravet til effektivitet og produktivitet målt etter kvantifiserbar statistikk blir større, og samtidig som presset om å øke pensjonsalderen blir større, er det også opplagt at mange risikerer å befinne seg på bar bakke karrieremessig i en alder av 60 år. Det de kan, er det ingen som trenger lenger, og i konkurranse med lærenemme 20-åringer er det ikke lett å overbevise arbeidsgivere om å satse på opplæring av en person som på papiret ser ut til å love mer sårbar helse, lavere tempo og kortere fartstid i bedriften.

Så selv om du har blitt noe, og trives med det, kan du risikere å måtte bli noe en gang til. Å bli noe helt nytt.

Jeg, formodentlig som de fleste, har noen ting som er blitt sagt til meg som jeg stadig kommer tilbake til. Det er forskjellige ting det er snakk om, både oppriktig gode komplimenter og litt mer odde ting – i London har jeg for eksempel fått høre at en medstudent har begynt å gestikulere som meg når han argumenterer i seminarer der jeg ikke deltar, noe som er en indirekte kompliment jeg setter oppriktig pris på, og noen har sagt til meg at «jeg er den hviteste personen de kjenner», noe jeg ikke aner hva betyr eller om er en fornærmelse eller hva det nå er.

Men en annen ting er noe min far en gang sa til meg, noe jeg kommer tilbake til til stadighet, fordi det sier så mye både om ham, om mitt forhold til ham og om hva han har lært meg. Det skjedde på Kaffe og Krem ved Colosseum på Majorstua, av alle steder, jeg tror jeg må ha vært 29, og han sa «Michael, jeg er så glad for at du har levd så lenge uten å bli noe».

Faren min ble tannlege. Som han forteller det, valgte han det studiet etter å ha søkt på alle studiene det var vanskelig å komme inn på, og så takke ja til det studiet som svarte først (dette var før Samordna Opptak). Motivasjonen var at bestemoren hans, som han bodde hos og i all hovedsak var oppdratt av, skulle bli stolt. Rådet han ga meg da jeg skulle ut i verden etter videregående skole var «Michael, hva du enn gjør, ikke bli tannlege».

Så jeg ble journalist. En av grunnene til at jeg kom til å tenke på min fars råd og påfølgende «son, I am proud»-øyeblikk var nettopp dette med journalistyrket: I et intervju med BBC sier journalisten AA Gill at journalistikk, for ham, ikke var noe han aktivt forsøkte å bli, det var noe han «feilet inn i» fordi han ikke klarte å bli noe annet (advarsel – autostart. Dessuten vet jeg ikke om det er tilgjengelig utenfor Storbritannia).

For min del er det ikke akkurat slik det fortoner seg, men det kan ha noe for seg, i den forstand at journalist kan være et godt yrke hvis du trives med å være en «jack of all trades», hvis du har en intellektuell nysgjerrighet som er såpass bred at du trives bedre med å løpe rundt som et barn i en godtebutikk og prøve å sette deg inn i alt mulig enn med å sitte på et kontor eller i et bibliotek og vie livet ditt til å forstå én ting fullstendig. Hvis du er mer rev enn piggsvin.

Det er fordeler og ulemper med å være journalist, som med alt annet. Det er ofte for overfladisk, men det er mye mer umiddelbart tilfredsstillende enn langsiktig skriving – du undersøker, du skriver, du ser ting på trykk, tempoet river deg videre på en måte som ikke bare er negativ. Sjangerkravene kan virke fordummende, i den forstand at noen av dem er nærmest reifiserte, de er tingliggjort, gjort så fastlagte at det mange sliter med å se at de ikke er naturlover, og mens det gir hendige snarveier for å gjøre en sak forståelig raskt nok til å nå deadline, kan det også sette opp mønstre som gjør det umulig å se hva en sak egentlig innerst inne handler om, heller enn å bare la proffe kilder spille ping-pong med klisjépreget kritikk. Når jeg leser andre lands aviser, er det klart at det er enkelte journalisttyper Norge til en viss grad mangler, noe som skyldes både kulturforskjeller og at Norge er et så begrenset marked at det ikke er alle typer journalistikk det er rom for.

Noen av disse journalisttypene tror jeg vi skal være glade for at vi slipper. Men andre tror jeg vi med fordel kunne hatt flere av. Jeg kjøper ikke nødvendigvis den halvveis nyfrelste linja at alt utenfor Norge er så utrolig mye bedre enn alt inne i Norge som du får fra mange, enten de akkurat har lest en utenlandsk broadsheet for første gang eller de rutinemessig rakker ned på norsk dritt på bakgrunn av selektiv plukking av kremen av verdens journalistikk på språk de forstår. Men det er ikke tvil om at det hadde vært hyggelig om det var mer skikkelig god journalistikk i Norge. Jeg sier dette med full åpenhet om at jeg bare i begrenset grad, og da med stor raushet involvert, kan sies å være noe i nærheten av en god journalist selv. Jeg er klar over at ønsket sånn sett ansvarliggjør meg: Hvis jeg vil ha mer god journalistikk i Norge, har jeg et ansvar for å prøve å bidra til at det blir mer god journalistikk i Norge.

Uansett: Det er altså journalist jeg har blitt, tenker jeg når jeg hører medstudentene gruble på hva de skal bli. Det er ikke sikkert at jeg skal forbli journalist all min tid, men akkurat nå er det det jeg er. En journalist som sitter i London og leser om Immanuel Kant og Jürgen Habermas. Og jeg vet hva jeg skal til høsten. Jeg skal hjem.

Hva som skjer siden, hva jeg blir når jeg blir stor, eller større? Det vet jeg ikke.