En svikt i min trønderhet

IMG_0158

Han så ned på boken. Han vandret sin vei. Han hadde en Dahls-pils, men rørte den ei.

Jeg er ikke interessert i skisport.

Jeg er generelt dårlig på sport. Jeg kan nok om fotball til å la meg rive med når spillet er godt og nerven følbar selv for den som ikke lever og ånder med ett av lagene på banen, og jeg kan la meg fenge av den hypnotiske rytmen i en konkurranse selv når den ikke er utenom det vanlige. Jeg har sett Millwall og Cardiff spille null-null i The Den og jeg skjønner hva det handler om. En vinterdag med snø i luften. Å drikke te med melk og se på ballen som spretter frem og tilbake på banen. Å høre menn på tribunen bli så rasende at selv mennene rundt dem synes det blir litt i overkant for en null-null-kamp. Selv når laget er Millwall og det er en fin, kald dag for fotball.

Men jeg er ikke spesielt interessert i skisport. Misforstå meg ikke, jeg er klar over at det finnes en person som heter Petter Northug. Jeg vet at han er skiløperen som har fanget medienes og tilskuernes oppmerksomhet akkurat nå, en slags skisportens Magnus Carlsen, om du vil (jeg er heller ikke spesielt interessert i sjakk).

Jeg er klar over at Northug går fort på ski. Det er utvilsomt fint. Jeg unner alle som finner glede i hans raske skigang den gleden i full mengde. Så lenge du ikke finner glede i å skade andre på måter de ikke ønsker å bli skadet, vil jeg generelt unne deg gleden. Så også med glede over skisport.

Men jeg deler ikke denne gleden. Jeg deler ikke denne entusiasmen, verken for skisporten som sådan eller for Northug og hans dominans i løypene. Jeg kan forstå den fra et teoretisk standpunkt og sympatisere med den av ren empati som antydet over, men ikke egentlig dele den.

Hvorfor ikke?

Muligens et meningsløst spørsmål. Estetikk er a slippery subject, et tema som er vanskelig å få grep om. Noen liker datteren, andre liker som kjent moren. And never the twain shall meet, for å fortsette den plutselige engelskinvasjonen i dette avsnittet. Å snakke om smak er mulig, men det er vanskelig å etablere en felles forståelse annet enn gjennom analogier: Jeg er ikke spesielt interessert i boksing, heller, men har lært meg å forstå hva som gjorde Muhammad Ali til Muhammad Ali. Hvis noen sier at det Petter Northug gjør i sporet er det Muhammad Ali gjorde i bokseringen, ringer det en bjelle. Men jeg tror ikke en slik analog forståelse egentlig er nok til at jeg stoler på at jeg forstår hva det innerst inne dreier seg om.

Likevel tar jeg meg selv i å stille spørsmålet om hvorfor jeg er likegyldig til Petter Northug. Det er fordi noen jeg kjenner for bare kort tid siden anførte det at jeg ikke er klar for å tatovere NORTHUG LIFE på brystkassen, som nok et potensielt fellende bevis i mappen «Michael Brøndbo er en selvhatende trønder».

Listen over mine synder mot den trønderske katekismen er lang som et vondt år. Jeg liker ikke DDE. Jeg har ikke bart. Jeg har ikke kraftige humørsvingninger som kan spores tilbake til hvordan Rosenborg gjorde det i helgen. Jeg spiser sodd og drikker ingefærøl, men selv det gjør jeg tilsynelatende med en ubevisst ironisk distanse som får selve inntaksgjerningene til å fremstå som mindre enn hundre prosent oppriktige.

Jeg bor i Oslo. Jeg har ikke lest bøkene til Nils Arne Eggen. Jeg er – visstnok – en selvhatende trønder, eller kanskje en defekt trønder. Det er noe ved min trønderhet som ikke virker fullstendig overbevisende for utenforstående, som denne omtalte observatøren. Noe som får dem til å stille spørsmål ved hva jeg egentlig driver med. Tuller jeg med dem, eller tuller jeg med meg selv?

Det er, som alle vet, rompa til Bjarne Brøndbo som er kultur. Hvilken kultur? Trønderkultur, formodentlig. Nordtrønderkultur, namdalskultur, namsoskultur.

Michael Brøndbo har også rompe. Nødvendig nok. Men hører denne rompa, og resten av Michael Brøndbos sjel og legeme, hjemme i den samme kulturen som Bjarne Brøndbo?

Slike spørsmål går vi og tenker på her i Oslo, eller vi sitter og diskuterer dem over kafébordene mens vi drikker alt annet enn Coop-kaffe og Dahls-produkter.

Navlebeskuende er det utvilsomt, selv om en kan argumentere for at det er en diskusjon om hvor navlen innerst inne hører hjemme, og at navlediskusjonen følgelig prøver å skue litt ut over sin egen horisont, tross alt.

Og det er heller ikke slik at jeg er helt uforstående til at folk lurer på «hvor trønder» jeg egentlig er eller føler meg eller ønsker å bli oppfattet. Det at jeg er trønder er en del av min identitet, noe jeg alltid tar med meg, og noe som har bidratt til å forme mine syn på hvordan et selvbilde oppstår og utarbeides overtid. Å være trønder er selvfølgelig mye mer sosialt uproblematisk i Norge og i verden enn å ha de fleste typer minoritetsidentitet i ordets rettere forstand. Jeg skal ikke prøve meg på en sammenligning.

Men dialekten og stereotypene har vært kilde til formative opplevelser for meg, både før og etter at jeg sluttet å bo i Trøndelag på heltid. Jeg vet at det å være trønder ikke er helt det samme som å være for eksempel bergenser eller nordlending. Det er ikke snakk om uoverkommelige krefter som tvinger deg ned veier du ikke ønsker å gå, men du lar deg påvirke litt – bitte litt – av nyanser i kulturforståelsen både i deg selv og dine omgivelser.

Litt mer poengtert: Du vet ikke hva det vil si å være trønder før du har opplevd en søt ung kvinne le så hun holdt på å falle av stolen fordi du omtalte «en hytte» som «ei høtt». Så får det bare være at hun kanskje ville ledd like kraftig av en uventet skarre-r eller en referanse til pesshysa.

Jeg forstår meg selv som trønder, med andre ord. Jeg liker å kokettere med min status som trønder, å insistere på at det gir meg innsikt i en verden ikke-trøndere er ute av stand til å forstå. Likevel har jeg alltid hatt et distansert forhold til de mest omfattende aspektene forbundet med å være trønder. Helt siden jeg var en liten bokorm har jeg ikke følt at drømmen var å bli skiløper eller fotballspiller, og heller ikke – sant å si, men synd å si for en person fra «Rock City» – trønderrocker. Jeg hadde mer lyst til å sitte på kafé mens jeg løste verdensproblemer og skrev pompøse ting som ingen noensinne kom til å lese.

Nå finnes det selvsagt også mange trøndere som gjør og har gjort nettopp slike pretensiøse og forsøksvis intellektuelle ting som de jeg drømte om å gjøre.

Men det er sjelden slike trøndere som popper opp i hodet når en person fra Valdres, Askøy eller Bærum skal forestille seg en nordtrønder. Da blir det heller Bjarne Brøndbo. Eller kanskje Bjarne Håkon Hanssen. Og nå tydeligvis, sannsynligvis Petter Northug.

Ikke nødvendigvis dårlige rollemodeller. Selv om jeg er klar over Northugs feilskjær og provokative og lite ydmyke mediestrategi, Bjarne Håkon Hanssens nye karriere som lobbyistleiesoldat og at det i det lange løp sikkert ikke er bare sunt å leve trønderrock-livsstilen.

Go-getters er de i hvert fall. De jobber hardt for å få det de vil ha. De har oppnådd suksess i feltene de har valgt å bruke krefter på. Det er egenskaper hvem som helst burde kunne la seg inspirere av.

For all del. Jeg er bare ikke spesielt interessert i skisport.

Reklamer

Absolute Valgkamp 2

1. Arbeiderboys – Hussalme (Norge en gang på 90-tallet)

For han er ingen Jesus, han bare tror på at det nytter – å bygge det norske hus, han er sosialismens ridder.

Arbeiderpartiet har en sterk sangtradisjon. Allsang på møtene, arbeiderkorbevegelsen, Jan Bøhler – the list goes on. Men i denne tradisjonen har Arbeiderboys en særlig sterk posisjon (i hvert fall for AUF-ere av en viss generasjon). Denne sangen handler om Thorbjørn Jagland, jeg hadde ikke hørt den før for noen uker siden, og den taler for seg selv.

Tent? Sjekk ut Arbeiderboys’ sløye jazzversjon av AUF-sangen.

2. Unge Høyre – Fremtiden er blå! (Norge 2012)

Ingen kan ta fra deg den du er, du er – å å.

Allsang er ikke Unge Høyres ting. Innbiller jeg meg. Men et sleekt livenummer med litt synkronklapping og koring får de til.

3. Presidentkandidat Francois Hollande (PS) /Jay-Z – Niggas In Paris/Francois Hollande inch’allah (Frankrike 2012)

Got my niggas in Paris, and they goin’ gorillas.

«Ja, nei, jeg tror vi trenger noe som får Francois til å se ung og kul ut. Noe som viser at han er på lag med det flerkulturelle Frankrike.»

«Enig.»

«Denne låta er kul. Den kommer garantert ikke til å skape noen negative reaksjoner.»

«Nei, det kan jeg aldri forestille meg.»

Det verste er jo at det ER en kul låt, og det ER en ganske kul video. Men det er jo alltid noen som velger å ta ting i verste mening. Mottagelsen var blandet nok til at den offisielle Hollande-gjengen valgte å trekke den fra Youtube.

4. Statsministerkandidat Ed Miliband (Labour)/The Horrors – I See You (Storbritannia 2014)

You’re so fair while love is yours to choose, life is fragile, don’t you let it go

Labour-leder Ed Miliband er fortsatt ikke en bejublet og fullstendig fremadstormende partileder, selv om hans hovedmotstander, Storbritannias konservative statsminister David Cameron, heller ikke er populær. Nylig avholdt Labour sin årlige partikonferanse. Konklusjonen på konferansen var at Labour gikk ned på målingene, og Milibands partiledertale fikk mye av skylden. Kjeft fikk han også fra bandet The Horrors, som raste mot at Labour brukte deres sang «I See You». «Vår farge er ikke rød, den er ikke blå, den er svart», skrev bandet på Twitter. Det er ikke alltid så lett å være pop.

5. Presidentkandidat Hillary Clinton (D, New York)/Tom Petty – I Won’t Back Down (USA 2008)

Heyyy baby, there ain’t no easy way out!

Våren/forsommeren 2008 var det i ferd med å bli klart at det ikke lenger var forhåndsfavoritten Hillary Clinton som lå an til å stikke av med Demokratenes presidentnominasjon, men tvert imot den relative oppkomlingen Barack Obama.. Da begynte valgkampapparatet til Hillary Clinton begynte å bruke denne kampen til å motivere troppene. Det var ikke nok.

6. Presidentkandidat John F. Kennedy (D, Massachusetts)/Frank Sinatra – High Hopes (USA 1960)

K–E–DOUBLE N–E–D–Y / Jack’s the nation’s favorite guy

Flere Sinatra-biografier forteller i detalj om forholdet mellom Sinatra og John F. Kennedy. Sinatra skal ha gått inn for Kennedys presidentkandidatur med stor iver, skal ha bidratt som brobygger til, vel, til mafiaen, og skal ha ment han hadde æren for at Kennedy klarte å slå Nixon i flere viktige deltstater. Siden fikk Sinatra en kald skulder fra Kennedy. Det skal ha toppet seg da Kennedy besøkte Palm Springs i California i 1962. Planen var at Kennedy skulle bo hos Sinatra, det var i hvert fall det Sinatra trodde. Sinatra hadde til og med fått bygget en helikopterlandingsplass ved huset for å ta imot presidenten. Da Kennedy isteden overnattet hos Bing Crosby, skal Sinatra ha gått ut med en slegge og knust helikopterlandingsplassen.

7. Knutna Näver – Sången om Stalin (Sverige 1973)

Vi sjunger en sång som sprids över världen, till fri republik och förtryckarens stat. Den ropar ett namn som håller oss samman, den sjunger om Stalin, vår vän o Kamrat!

Jeg må medgi at dette strengt tatt er en kampsang og ikke en valgkampsang. Men den sosialistisk/kommunistiske/marxistleninistiske/maoistiske/hoxhistiske/trotskistiske/etc visesangtradisjonen fortjener å være med når politisk musikk kommer på bordet. Svenske Knutna Näver er så vidt jeg kan forstå et fint eksempel på sjangeren.

8. Marty Robbins – Ain’t I Right (USA 1966)

Your concern is just to bring discomfort, my friend, and your policy is just a little red

Skal kommunistiske viser med, må vi nesten ha med antikommunistisk country, også. Marty Robbins er en svært produktiv artist innen flere beslektede sjangre. Dette er et eksempel på kald krig-/atomfryktmusikk, en sjanger som har gitt oss fantastiske låter som Prescott Reeds Russia, Russia, lay that missile down og Doris Days Tic, Tic, Tic.

9. Miljøpartiet De Grønne/John John Bruseth – Grønt i år! (Norge 2013)

Alt bli så mykje mykje, lettere no. Det e for det vi e så utroli go’!

Produsentenes egen blurb: «En sang har i alle sammenhenger evnen til å samle og inspirere. Den skal være enkel, lett å huske, med en tekst som løfter.»

Miljøpartiet, eller De Grønne som den offisielle kortversjonen av partinavnet visstnok er, hadde et fantastisk tidlig valgkampår 2013. Det eneste som kan ha ødelagt året, var at formkurven toppet seg litt for tidlig. Men dette er en trivelig låt, da. Og de kom jo på Stortinget.

10. Senterungdommen/Anne Kristiansen – Ung og fri (Norge rundt årtusenskiftet)

Høsten kan bli nydelig – hvis du stoler på meg

Featuring Ola Borten Moe på bass. Nei da.

11. Presidentkandidat Dwight D. «Ike» Eisenhower (R, Kansas) – I Like Ike (USA 1952)

I like Ike, you like Ike, everybody likes Ike (for president)

I Absolute Valgkamp 1 figurerte Adlai Stevensons valgkampvideo, der en dame sang med kompliserte rim om hvordan demokraten Stevenson var en sivilist som var rette mann til å vinne freden, mens Eisenhower bare var en soldat som så alt i krigstermer. Eisenhower satset på denne tegnefilm med Uncle Sam, en elefant som spiller på tromme og en baker og en brannmann og noe greier, samt superenkle rim. Mye mer folkelig enn Adlai Stevenson.

12. Willie Walker and his Gang/guvernør og presidentkandidat Al Smith (R, New York) – Sidewalks of New York (USA 1928)

Boys and girls together, me and Mamie O’Rourke / Tripped the light fantastic on the sidewalks of New York

Denne sangen er en nostalgisk hyllest til livet i gamle dager i New York. Det er også valgkampsangen til en New York-politiker som ville bli USAs president, Al Smith. Han tapte nominasjonskampen i det republikanske partiet for Herbert Hoover, som visstnok klarte å samle langt flere stemmer på de amerikanske bygdene enn Smith. Dette var riktignok i valgkampsangens barndom, men det er mulig Smith kunne valgt enn mer målrettet sang.

13. Justisminister/senator John Ashcroft (R, Missouri) – Let The Eagle Soar (USA 2002)

From rocky coast to golden shore, let the mighty eagle soar.

Av en eller annen grunn er det vanligere med syngende republikanere enn syngende demokrater. Sonny Bono, kjent fra Sonny and Cher, var kongressrepresentant for republikanerne til han døde i en skiulykke. Utah-senator Orrin Hatch skal visstnok ha en ikke uvesentlig biinntekt fra platesalg. Og så er det barbershop-kvartetten The Singing Senators. Den besto av republikanerne Trent Lott (Georgia), John Ashcroft (Missouri), James Jeffords (Vermont) og Larry Craig (Idaho). Ashcroft er kanskje den av kvartettens medlemmer som ble mest kjent for folk flest: Som George W. Bushs justisminister på tidlig 2000-tall, var det han som fikk ansvaret for innstrammingene i overvåkingsregimet i kjølvannet av 11. september. Men han fikk også tid til å reise moralen til amerikanerne med litt inspirerende musikk – denne sangen har han i tillegg skrevet selv.

14. Die Partei – Die Partei hat immer Recht (Tyskland 2013)

Sie hat uns alles gegeben, Ziegel zum Bau und den großen Plan. Sie sprach. «Meistert das Leben, vorwärts, Genossen, packt an!»

Et interessant eksempel på hvordan rekontekstualisering kan snu alt på hodet. Sangen, teksten og melodien, er partisangen til det østtyske kommunistpartiet. Da muren falt, ble det partiet dels avviklet, dels videreutviklet som en gruppering som nå utgjør deler av partiet Die Linke. Denne versjonen av sangen, derimot, er partisangen til det nye partiet Die Partei, som ble grunnlagt av satiremagasinet Titanic i 2004. Die Partei, offisielt «Partiet for Arbeid, Rettsstat, Dyrevern, Elitefremming og Basisdemokratiske Initiativ», er et tulleparti, men et tulleparti som har stilt i en lang rekke valg, og i 2014 klarte de – som en følge av at Tyskland forandret sperregrensesystem nokså drastisk – å få valgt inn sin toppkandidat, komikeren Martin Sonneborn, i EU-parlamentet.

 15. Labour/statsministerkandidat Tony Blair/D:Ream – Things Can Only Get Better (Storbritannia 1997)

You have shown me prejudice and greed, and you’ve shown me how I must learn to deal with this disease.

Cool Britannia. Klart Tony Blair skal ha en pastellfarget musikkvideo som party broadcast. «Gjør det», er hovedbudskapet. Etter nesten 20 år med thatcherisme var det sannsynligvis budskap nok.

16. Presidentkandidat Herman Cain (R, Georgia) – Imagine There’s No Pizza (USA 2012)

Imagine there’s no pizza – I couldn’t if i tried. Eating only tacos, or Kentucky fried.

Herman Cain er en pussig skrue. På noen måter var han kanskje den pussigste skruen i en pakke full av pussige skruer i det republikanske primærvalget i 2012. Det endte selvsagt med at Mitt Romney ble nominert, men før prosessen kom så langt, hadde alle de andre kandidatene på omgang vært «hvem som helst som ikke er Romney»-velgernes foretrukne kandidat. En kort periode gjaldt det også Herman Cain, som ikke hadde politisk erfaring, men (som pizza-sangen antyder) var en veteran fra pizzabransjen. Hvorfor han kunne fenge, kan i noen grad forstås gjennom denne valgkampreklamen. Han var en folkelig fyr med interessant bakgrunn og forretningserfaring, og kunne fri til velgere med politikerforakt. Hvorfor velgerne mistet interessen, lar seg forklare med denne, som kampanjen rullet ut kort tid etter at Cain begynte å lede på meningsmålingene: Hele gjengen var sprø.


Absolute Valgkamp 1

Viva Sponheim

Denne antologien er et sveip gjennom en av våre mest neglisjerte musikksjangere: Valgkamplåten.

Den svenske valgkampen er over, folkeavstemningsprosessen i Skottland er avsluttet, lokalvalgene i de tyske delstatene Thüringen og Brandenburg har vist interessante tendenser i politikken til navet i EU-prosjektet: Det har vært spennende dager for politiske nerder.

Nå er det tid for ettertanke og analyse. Hvorfor gikk det som det gikk? Hva kan vi lære? Hva nå?

Men det kan vente. I dag har jeg lyst til å skrive om musikk.

1. Nya Moderaterna – Vi och framtiden (Sverige 2014)

Vi tar en chans, vi vågar välja själva, att stå på egna ben, heter det i «Vi och framtiden», valgkamplåten til Nya Moderaterna i valget statsminister Fredrik Reinfeldt tapte i Sverige høsten 2014.

«Det här är så dåligt så man blir glad :D» skriver en av brukerne som har vært inne og lyttet på låten. Dette er en skikkelig «ear worm», som det heter på fagspråket, men var ikke nok til å sikre Moderaterna valgkampseier.

2. Fremskrittspartiet – Fremtiden i dag (Norge 2009)

Jeg tror det er tid for å stå for det vi håper på, men vi må handle, skal det skje, synger innleid talent og låtskriver Christian Ingebrigtsen i Frps valgkamplåt fra 2009. Det har vært snakk om at Sverige i dag er der Norge var for mange år siden, men jeg tror ikke det er denne valgkamplåtens overfladiske tekstlige likhet med Moderaternas folk henviser til.

Jeg var for øvrig til stede under uroppføringen av denne tidløse klassikeren.

3. Senator John Cornyn (R, Texas) – Big John (USA 2008)

The Senate wasn’t ready, said ‘pay your dues’, then John said to them ‘friend, I’ve got some big news, you see, I’m from Texas, where we do things quick, and the way this place is run is about to make me sick’. Big John.

Dette er en introduksjon av Texas-senator John Cornyn, som for øvrig regnes som en relativt moderat og samarbeidsorientert republikaner til å være fra Texas. Det er en cover-versjon av sangeren Jimmy Deans gamle gruvearbeiderhit «Big Bad John». Og det er kanskje den mest pompøse sangen om en amerikansk politiker EVER.

4. Presidentkandidat Adlai Stevenson (D, Illinois) – Vote Stevenson (USA 1952)

Vote Stevenson, Vote Stevenson – A man you can believe in, son. (blunk)

Og denne valgkampsangen for tidligere visepresident Adlai «the Egghead» Stevenson, som tapte mot Dwight D. Eisenhower i 1952 og igjen i 1956, er kanskje en av de minst pompøse, men ikke mindre corny av den grunn. Den understreker blant annet at en soldat alltid tenker i slagmarkterminologi (Eisenhower var en bejublet general fra 2. verdenskrig), mens Stevenson’s a civilian, son. Jeg vet ikke om det faktisk var en fordel å ta avstand fra militæret i USA på 50-tallet, men det funket i hvert fall ikke helt til Det hvite hus for Stevenson.

5. The Proclaimers – Cap In Hand (Skottland 2014)

We fight when they ask us, We boast, then we cower, We beg for a piece of, What’s already, what’s, what’s already, What’s, what’s already ours.

Tvillingbrødrene Charlie og Craig Reed i The Proclaimers er mest kjent for den sene åttitallshiten «I’m Gonna Be (500 Miles)», hvor fortellerpersonen snakker om å være så knyttet til noen at det skal være HAN som er den personen som kan gå 500 miles og 500 til bare for å være mannen som kollapset ved døren til den han er glad i.

På samme album, «Sunshine on Leith» (som for øvrig akkurat er omgjort til rockemusikal og film, visstnok – timingen er neppe helt tilfeldig), hadde de imidlertid også sangen «Cap In Hand», med refrenget I Can’t Understand How We Let Someone Else Rule Our Land, Cap In Hand. Den er blitt kampsangen til uavhengighetstilhengerne i Skottland – mange uavhengighetsmotstandere har gitt uttrykk for at noe av det verste med valgkampen var å høre Proclaimers-sanger dundrende ut av passerende biler til alle døgnets tider.

6. Bryan Ferry – Let’s Stick Together (Skottland 2014)

You know we made a vow not to leave one another never.

Da britenes statsminister David Cameron til slutt krøp til korset og tryglet skottene om å bli i unionen med påminnelsen om at han visste at mange skotter ikke likte ham – men husk at han ikke kom til å være der bestandig – var det foran og bak plakater med slagordet «Let’s Stick Together». Bryan Ferry, mannen bak sangen med samme navn, har også involvert seg i den skotske nei-kampanjen, og denne sangen fra 1976 skulle være motvekten til The Proclaimers’ åttitallshit. Årsaksforhold er vanskelig å dokumentere når det gjelder valgkampsanger, men valgresultatet gikk i hvert fall i Ferrys favør.

7. Jan Bøhler (Ap, Oslo) – Groruddalen (Norge 2013)

Groruddalen kommer ut av dvalen, Groruddalen er den nye gralen, Groruddalen tar kongepokalen, Groruddalen gjør meg vill og galen.

En mann. En gitar. En nødrimordbok. Et Oslo-øst-engasjement som er så stort at det er synlig fra Mars. Jan Bøhler skapte valgkamplåthistorie i 2013, og det er en skandale at det ikke var mulig med slengere i stortingsvalget, for jeg ville virkelig sett om sangen ga utslag. Øverst på min ønskeliste for kommunevalget 2015: En oppfølger. Grünerløkka. Holmenkollen. Egne Hjem. Mulighetene er tilnærmet uendelige, og det samme er potensialet for enda en klassiker.

8. Unge Venstre – Viva Sponheim (Norge 2005)

Hør den her

En revvolusjonær på borgerlig side. Føkker du med han, velger du evig pine.

«Terningkast Ræva» var dommen til Gatas Parlament i saken Klassekampen (ved undertegnede) skrev om Unge Venstres valgkampraplåt «Viva Sponheim». Rappen er lagt over lesten til 2pac og Dr Dres sommerhit «California Love», men der vestkystrapperne har valgt refrenget «California Knows How To Party», velger Unge Venstres rappere «Viva Sponheim, Hver Mann Sin Høne». Flowen er ikke optimal og Unge Venstre var ikke først (Carl I. Hagen figurerte i Ute Til Lunsj-låten «Hagen-ræpp» mer enn 15 år før), men det er uansett snakk om en ubestridelig klassiker innen sjangeren norsk politisk rap utført av politikere.

9. Will I. Am, en bråte kjendiser og presidentkandidat Barack Obama (D, Illinois) – Yes We Can (USA 2008)

Yes we can heal this nation, Yes we can repair this world, Yes we can.

Påstand: En stor, en uvanlig stor mengde amerikanere og mennesker rundt i verden trodde på det Barack Obama sier i talen som danner utgangspunktet for denne valgkamplåten. De trodde at han mente det, og de trodde det var mulig. Thorbjørn Jagland var en av dem.

10. Presidentkandidat John McCain (R, Arizona) – Bomb Iran (USA 2007)

You know that old song by the Beach Boys – Bomb Iran?

John McCain slo en vits, sang en liten sang, ble filmet, lagt på youtube, og fikk vittigheten i fleisen i senere presidentvalgdebatter. Dette er ikke en valgkampsang i tradisjonell forstand, og mye kan sies om hvordan media fungerer og hvordan små ubetydeligheter blir blåst opp til store skandaler her, men det er ingen tvil om at et par sekunder med sang bidro til å definere McCain som krigsalternativet mot fredskandidaten Obama. Sangsnutten er en coverversjon av Beach Boys-sangen Barbara Ann.

11. Natasja – Gi’ Mig Danmark Tilbage (Danmark 2007)

Det’ snak, det’ snik. Det’ tom retorik. Det’ ik politik. Det pis og polemik.

Den danske dancehall-musikeren Natasja Saad døde i en motorsykkelulykke på Jamaica samme år som denne hiten kom ut. Selve sangen er en etterlysning av gamle, frisinnete Danmark, knyttet opp mot behandlingen av «frie fugler», lengten etter farverike gamle København, og ikke minst opp mot nedleggelsen av ungdomshuset Ungeren, som skapte stor oppstandelse i dansk politikk. Teksten inneholder også et angrep mot «det danske parti», uten videre utdyping av hvilket parti det gjelder.

Sangen ble en kjempehit. Men det som virkelig skapte leven i dansk politikk i forbindelse med «Gi’ Mig Danmark Tilbage», skjedde noen måneder senere.

Morten Messerschmidt

Høyrepopulistene i Dansk Folkeparti, her ved den over gjennomsnittlig kontroversielle EU-parlamentarikeren Morten Messerschmidt, brukte et slagord som var mistenkelig likt, helt ned til apostrof-droppingen av v-en i «giv».

Familien til Saad ble forbannet, og sa til slutt ja til at norske Rødts søsterparti Enhedslisten fikk bruke «Gi’ Mig Danmark Tilbage» som slagord til en gatefest i København, men ikke til selve valgkampen. Holdningene hennes var på mange måter i tråd med Enhedslistens, men Natasja var for komplisert til å settes i partipolitisk bås, sa manageren til avisen Information.

12. Bharatiya Janata Party – Saugandh Mujhe Is Mitti Ki Mai Desh Nahi Mitne Dunga (India 2014)

Main desh nahin jhukne doonga. (Røft oversatt «Jeg vil ikke la landet knele/bukke under»)

Valgkampsanger er en stor ting i India, nok til å fortjene sin egen post (der kan du også se videoen til sangen over). Denne sangen var valgkampsangen til hindunasjonalistpartiet BJP og deres toppkandidat Narendra Modi i 2014. Den valgkampen var en kjempesuksess for Modi, som selv bidrar med politiske snutter i refrengene til denne sangen. Jeg kan ikke hindi, men det er blitt meg fortalt at hovedtittelen «Saugandh» betyr «løfte», og at sangen handler om hvor trått ting gikk i India under BJPs hovedmotstander Kongresspartiet, og hvor bra de skal gå under Modi.

13. English Democrats/Citizen Steve – Land Of Saint George (Storbritannia 2014)

But listen to me, people, these words you can’t ignore, today England needs her sons and her daughters like never before.

«Let the English revolt commence», sies det ved starten til denne videoen, som er et eksempel på et britisk «Party political broadcast», for anledningen rettet mot årets EU-valg. Partier som stiller til valg i England, har rett på tv-tid på britiske kanaler som de kan fylle med mer eller mindre hva som helst. English Democrats er stolte av at de ikke får penger fra noen, og det vises for så vidt i denne videoen. De er mot EU, mot innvandring, mot Storbritannia og mot overprofesjonell videoproduksjon. De fikk faktisk hele 126.024 stemmer i årets EU-valg, flere enn det godt etablerte walisiske nasjonalistpartiet Plaid Cymru.

14. Green Party – Message In A Bottle (Storbritannia 2006)

I am not attractive – never been considered beautiful by anyone. But I am the most effective and loving person I know.

Et annet party broadcast-eksempel, denne gangen fra EU-valget i 2006. Helt annen musikksjanger, helt annet budskap, og en god del bedre produksjonskvalitet, men en ting felles med English Democrats-varianten: Tekstlapper står sentralt for å få fram politikken. Rent musikalsk er det likevel mulig Citizen Steve er hakket mer minneverdig enn europrotodubstepen til det britiske miljøpartiet.

15. Besti Flokkurinn – Besta lag í heimi (Island 2010)

Ekki meira blöff, borgin mín hún þarf að vera töff. (Ikke mer bløff, byen min trenger å være tøff)

Best i Reykjavik – best i verden. Det var valgløftet til Besti Flokkurinn, «det beste partiet», frontet av punkmusikeren, standupkomikeren, fortatteren og generelt kulturpersonligheten Jón Gnarr. Partiet ble stiftet etter at finanskrisen hadde mørbanket Island, og folk lot seg fenge. I 2010 ble partiet Reykjaviks største med 34,7 prosent av stemmene, og Gnarr ble ordfører i byen. I denne sangen, som låner melodien til Tina Turners kjente «Simply The Best», lover Gnarr blant annet isbjørn i dyrehagen, gratis håndklær i svømmebassengene og rusfritt parlament innen 2020.

16. Leonard Cohen – Democracy (USA til stadighet siden 1992)

I’m sentimental, if you know what I mean, I love the country, but I hate the scene.

«Democracy» finnes også som sang, på albumet «The Future» fra 1992. Den sangen spilles til stadighet i forbindelse med amerikanske valgkamper, og hvis du har rullet deg gjennom hele denne teksten helt hit, tar jeg nesten for gitt at du har hørt den før. Derfor deler jeg heller denne mindre kjente diktversjonen. Men sangen er interessant i seg selv, som eksempel på et velkjent fenomen i amerikansk politikk: Sanger som brukes av valgkampapparater uten at de er ment som valgkampsanger og uten at teksten som helhet egentlig passer med budskapet kandidaten ønsker å stå for. I Cohens tilfelle dreier det seg som oftest om kandidater fra partiet Demokratene som ikke helt tar høyde for at Cohen snakker om et politisk og samfunnsmessig ideal og ikke om et politisk parti. Et annet kjent eksempel er Bruce Springsteens «Born In The USA». Sangen handler om den elendige behandlingen av Vietnam-veteraner, men president Ronald Reagan trykket Springsteen og det fengende refrenget til sitt bryst under valgkampen i 1984 uten helt å ha satt seg inn i hva Springsteen selv mente å stå for.


Det mest amerikanske i verden

Bilde

Dette er Eddie Kingston. Han er tykk og usympatisk og ingen liker ham.

Jeg og min bror tilbrakte Memorial Day Weekend, langhelgen amerikanerne tar for å ære sine soldater, på klassisk amerikansk vis: Vi dro til en gymsal ute på et jorde i Pennsylvania og så menn i rare gummidrakter late som de banket livskiten ut av hverandre.

Det hadde vært en lang dag for oss som hadde reist helt fra New York, men for arrangørene og for mennene i ringen hadde det vært et langt år.

Arrangementet het «You Only Live Twice». Det var comeback-showet til bryteforbundet Chikara, som hadde vært borte i over ett år, og kulminasjonen på en lang og intrikat fortelling som involverte fiendtlige oppkjøp av sveitsiske kapitalister, forræderier og dobbeltagentvirksomhet, og en tamburmajor som ble slått så hardt i hodet at han reiste bakover i tiden.

Det skulle også vise seg å involvere en maur i romdrakt og en vitenskapsmann med firkantet hode. De har laget en film om det. Jeg har ikke sett den.

Turen fra New York til Lehigh Valley hadde tatt noen timer. Til å begynne med gikk det glatt, på amerikanske superhighways flyter trafikken lett når den først flyter, og vi trodde vi hadde god tid.

Men siste etappe var så langt utenfor kollektivtrafikkens rekkevidde at vi var belaget på en solid spasertur fra nærmeste busstopp, et stopp sjåføren for øvrig ikke visste at fantes.

Solen hamret stille ned. Vinden rufset opp tretoppene. Den enorme kirkegården vi gikk langs, bugnet av små amerikanske flagg som blafret ved gravsteinene til alle soldatene som var gravlagt der.

En bil passerte oss, bremset og tok en u-sving. «Skal dere på wrestling?» ville noen vite. «Do you need a ride?»

Javisst.

Amerikanere er joviale, og jovialiteten er ekstra høy når det er et kulturarrangement med litt kultfaktor inne i bildet.

Denne dagen var kultfaktoren ekstremt høy. Køen var lang, været var fint, og åstedet, Palmer Community Center, var en flerbrukshall som alle andre. Men inni foregikk det uvanlige ting.

Bilde

Kingston pønsker på noe forvorpent, som han antakeligvis bestandig gjør.

Bilde

Etter denne brutale manøveren så det dårlig ut for utfordreren Icarus.

Noen, jeg husker ikke hvem, har kalt fribryting «hillbilly-ballett». Den franske kulturteoretikeren Roland Barthes, som også har tatt for seg fenomenet, mente det lignet mer på gresk teater enn på en sport som for eksempel boksing. Mens boksingen handler om resultatet og derfor om fremtiden, handler brytingen om tegn og koder og den menneskelige komedien, om skurker og helter og overdrevne teatralske gester.

Barthes døde riktignok lenge før Chikara, men jeg vil innbille meg at han ville nikke gjenkjennende. Det var mye gresk mytologi inne i bildet i Palmer Community Center den søndagen. Til og med de brytende maurene har sin motpart i myrmidonerne fra Thessalia.

Og tittelkampen, mellom regjerende mester Eddie Kingston og utfordreren Icarus, hadde akkurat de skikkelsene Barthes skriver om. Kingston var en forvorpen, ufyselig klyse av en mann, så full av dritt at publikum kastet dopapir i ringen i et forsøk på å bli kvitt ham. Icarus, derimot, var en blond kjekkas med vinger av sølv malt på brytedrakten. Han var den typen heroisk seierherre fortellingens strukturer forutsatte, uredd selv om Kingston advarte ham om hva som skjedde med greske Ikaros da han fløy for nært solen.

Fortellingen for øvrig var som nevnt svært intrikat, så intrikat at jeg ikke tør å hevde at jeg forstår den.

Soldat-temaet fra Memorial Day ble i alle fall bevart, da det så vidt jeg forstår viste seg at et av lagene på den gode siden av det moralske dramaet, den konstruktive maurtuen The Colony, hadde mistet sin nøkkelspiller Soldier Ant (altså en mann med maurmaske og kamuflasjedrakt), som var kidnappet og hjernevasket av … jeg vet ikke, noen fyrer i fugledrakt. Og noen andre maurer som var onde, deriblant en i romdrakt.

Det var også en stor mann med gassmaske inne i bildet. Alt ble temmelig David Lynch-aktig etter hvert.

En ecuadorianer hatet Amerika. En bryter med kapteinlue ga et fruktfat til en fyr han slo som trøstepremie. Det var en frosk der med en stor hammer, en skilpadde som muligens var kommunist, og en baseballspiller med en baseball som hode.

Det er teoretisk mulig at det faktisk ikke var en rød tråd.

Bilde

Den nye mesteren Icarus bæres på gullstol av mauren Fire Ant og Hallowicked, som har et svart gresskar som hode.

Etter at dommeren hadde talt til tre for siste gang, den nye mesteren hadde blitt båret på gullstol av sine venner, og alle de slemme bryterne hadde kommet ut og maltraktert alle de snille for å legge grunnsteinen for fortellingen i forkant av neste turnering, gikk vi ut på den amerikanske landsbygda igjen.

Flaggene blafret i vinden.

Alle var enige om at det hadde vært en fin søndag i Amerika.


Noen betraktninger rundt indiske valgkampvideoer

I dag har jeg lyst til å skrive om indiske valgkampvideoer, for det har jeg vært opptatt av de siste dagene.

Jeg kan ikke hindi og ikke særlig mye om indisk politikk. Jeg kan litt, fordi jeg er en nerd, men jeg kan ikke mye. Jeg er ikke inne i indiske koder i noen særlig grad. Jeg har sett et par bollywood-filmer og til og med syntes de var helt ålreite (denne er dritkul, men jeg tviler på at den er særlig typisk), og jeg har hørt litt på indisk popmusikk, men jeg kan ikke si at jeg er noen ekspert.

Derfor er det nok mye jeg ikke forstår i det hele tatt i disse videoene, deriblant hva folk snakker om. Men de er litt artige likevel.

Bharatiya Janata Party/Narendra Modi – Main desh nahi jhukne dunga

Hvis du i det hele tatt har lest noe om det indiske valget, har du kanskje fått med deg hvem Modi er. Modi har vært storosten i Gujarat veldig lenge og er statsministerkandidaten til BJP. BJP er et hindunasjonalistisk parti med forbindelser til hindutva-bevegelsen, som altså er en religiøs vekkelsesbevegelse for hinduer. Jeg skal ikke prøve å gi en dypere analyse av den, men deler av BJPs bakland er ganske hårete fra et sekulært, liberalt ståsted. BJP er imidlertid et av de to store partiene i India, og har følgelig en nokså bred medlemsmasse.

Valgdagsmålinger i India er visstnok ikke veldig pålitelige, men de tyder på at BJP er valgvinner, og at Modi ligger an til å bli statsminister så fremt han klarer å forhandle til seg et flertall i Lok Sabha, det indiske parlamentet. BJP har vært i posisjon tidligere, under Atal Bihari Vajpayee, kjent i Norge som mannen som lignet på tidligere fotballpresident Per Ravn Omdal.

Men nå er det Modi, som i forkant av valget ble oppfattet som en ustoppelig frontfigur for partiet. Han har vært kontroversiell på grunn av anklager om at han var delaktig i hinduopptøyer rettet mot muslimer i Gujarat, men har drevet valgkamp som en moderat høyre-orientert markedsvennlig fikser, på bakgrunn av det andre han har utrettet i Gujarat. Han har lagt vekt på løfter om å bygge landet, få hjulene i sving igjen, og skaffe jobber til folk. Det burde framgå ganske tydelig av videoen, hvor et knippe ekstremt staute indere i arbeid(tm) kommer sammen i sin entusiasme for Modi.

Videoen begynner med liljen som er symbolet til BJP. Så kommer Modi og vifter med pekefingeren, og så kommer kavalkaden av arbeidsfolk. Bønder. Bygningsarbeidere. En slags chilibonde i ørkenen. Leger og sykepleiere. Noen unge mennesker som sikkert er studenter. Gruvearbeidere. Hvitsnippsarbeidere eller journalister eller kanskje arbeidsløse folk med utdanning (sikkert det siste, siden det står No Vacancy på veggene deres og de ser triste ut). Noen folk som står i kø, sikkert arbeidskø. Og så kommer de sammen, alle sammen.

Logo. Modi gjentar tittelen. The end.

Tittelen, Main desh nahi jhukne dunga, betyr ifølge Google Translate «I will bend country». Jeg er ikke helt sikker på hva det betyr, men for et par dager siden ville GT ha det til at det var «Jeg vil ødelegge landet», så en skulle nesten tro at noen driver og manipulerer oversettelsesprogrammet deres. Men symbolikken i hovedsak er solid, og av en art som et hvilket som helst norsk parti ville kunne brukt. Bred front av folk i ulike klasser som jobber hardt og vil ha respekt for det. Vanskelig å være uenig i.

Aam Aadmi Party/Arvind Kejriwal – Main Hoon Aam Aadmi

Aam Aadmi Party, «Mannen i Gata»-partiet, er et relativt nytt protestparti og har valgt kosten som symbol. «Main Hoon Aad Aadmi» betyr «Jeg er en vanlig mann», og det er slagordet til Arvind Kejriwal, som stiftet partiet etter at han og sultestreikkjendisen Anna Hazare ikke klarte å bli enige om hva de skulle gjøre for å få gjennomslag (Anna Hazare ville ikke bli politiker).

De har gått for en mer folkebevegelsesaktig stil, noe som passer dem bra. BJP har også folkebevegelsespotensial, og bruker det tidvis i sine videoer, men store folkemengder med hvite hatter landet rundt filmet med litt ustøtt kamera og ikke særlig etterbehandlet passer bra til et parti som ønsker å framstå som en gjeng med glade, ubesudlete amatører uten store penger i ryggen.

Terningkast fem, selv om denne versjonen selvsagt er enda mer amatørmessig og derfor enda bedre.

Indian National Congress/Rahul Gandhi – A Billion & One Voices

Rahul Gandhi er oldebarnet til Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, barnebarnet til Indias tredje statsminister Indira Gandhi og sønnen til Indias sjette statsminister Rajiv Gandhi. Det sier i grunnen veldig mye av det en utenforstående trenger å forstå om Kongresspartiets rolle i indisk politikk. Når en tar med at Kongresspartiets viktigste motstander de siste tiårene har vært et sosialkonservativt hindunasjonalistisk parti, blir det enda lettere å forstå for uinnvidde, tror jeg. Hvis en da tilføyer at Aam Aadmi satte seg på kartet gjennom å feie Kongresspartiet ut av regjeringspartiene i Delhi, som er regnet som en historisk bastion for partiet, blir det veldig lett å forstå: Kongresspartiet er partiet som har bygget India, det er et parti på den noe mer liberale siden av en del spørsmål, og det blir beskyldt for maktarroganse.

At Rahul er halvt italiensk, er nok også et ørlite issue for BJP-velgere.

Videoen, som er på engelsk i dette tilfellet, handler om folkemengder, om demokrati, om de siste seksti årene i Indias historie, og om å lytte på ALLE indere. Det er for meg vanskelig å tolke som noe annet enn et spark til kastesystemet, som jeg antar at BJP er mer positivt innstilt til enn Kongresspartiet.

Dette er uten et fnugg av tvil den proffeste av videoene jeg har sett på. Ekstremt mange klipp, smooth filmet og fra mange ulike steder i India, med glatt, oppløftende muzak og engasjerende sitater fra Rahul.

Og så drar de opp en video med Rajiv Gandhis stemme og bilder av Rahul:

Rajiv Gandhi ble statsminister i 1984, etter at hans mor ble drept i slutten av sin andre periode som statsminister (hun ble gjenvalgt etter å ha vært i opposisjon i flere år), og ble selv drept i 1991. Vi har ingen tilsvarende dynastier i Norge, og symbolverdien må være ekstremt mobiliserende på grunnfjellet til Kongresspartiet, samtidig som det at toppverv ser ut til å gå i arv nok også virker mobiliserende på motstanderne.

Bahujan Samaj Party/Mayawati – denne greia her

Altså, jeg vet ikke om dette er en seriøs valgkampvideo, engang. Men Mayawati, frontfiguren til BSP, har i perioder vært så populær som delstatsoverhode i hjemstaten Uttar Pradesh at kommentatorer har ment at hun kunne bli en seriøs utfordrer i kampen om statsministervervet.

BSP er et parti for bahujanene, som tilhører de laveste kastene og klassene i India. Dem er det mange av, og Mayawati har klart å mobilisere dem.

Elefanten er hennes symbol, og hva vet jeg, kanskje er det videoer som den over som har fungert.

Samajwadi Party – Aao Milkar Desh Banaye

Etter å ha sjekket flere exit polls ser jeg at det er flere partier jeg burde hatt med. Blant annet har BJP virkelig smadret Mayawati i Uttar Pradesh, så elefantvideoen ser ut til å ha virket mot sin hensikt. I UP ligger derimot det sosialdemokratiske lokale partiet Samajwadi Party an til å bli nest størst, så de får bli med.

SP har sykkelen som sitt symbol. Det bærer videoen preg av.


Jordbruksoppgjøret forklart for byfolk

Jeg har lenge hatt følgende teori om utnevningen av Sylvi Listhaug til landbruksminister: Den lar seg forklare gjennom en analogi til The Big Lebowski.

The Big Lebowski, Coen-brødrenes film om den avslappete ekshippien og bowleren Jeffrey «The Dude» Lebowski som ved en forveksling blandes inn i en utpressingsplan rettet mot millionæren Jeffrey Lebowski, er en kultfilm, den er lett siterbar og den refereres til det kjedsommelige.

Men når den er relevant, er den relevant, og den er relevant her. I scenen jeg tenker på, har The Dudes venn og bowlingpartner, Vietnam-veteranen Walter Sobchak, gitt opp å overbevise en ung mann med argumenter. I stedet går han ut i gaten utenfor den unge mannens hus, finner det han antar er den unge mannens sportsbil, og knuser den med et brekkjern mens han brøler «this is what happens when you fuck a stranger in the ass». (For ordens skyld: Uttrykket «fuck a stranger in the ass» er her ment å konnotere «begår et overtramp mot en fremmed».)

I Listhaug-analogien er Erna Solberg Walter Sobchak, Knut Arild Hareide er den unge gutten, landbruket er sportsbilen og Sylvi Listhaug er brekkjernet.

 

Forskjellen er at Walter Sobchak mislykkes med denne strategien. Det er det ikke sikkert at Erna Solberg gjør.

Tanken er som følger: Solbergs hovedprosjekt før valget var en firepartiregjering. Det var formodentlig også plan A under regjeringsforhandlingene, og når Hareide og KrF ikke gikk med på det, må noe gjøres. Det naturlige grepet da er å legge inn press på et punkt der KrF og Venstre skiller seg litt i tilnærming (Venstre var i utgangspunktet mye mer liberaliseringspositive i landbrukssammenheng enn KrF, og selv om de har moderert seg etter valget, ligger programmet der fortsatt), og et punkt der KrF kan føle at de kunne gjort en forskjell hvis de hadde gått inn i regjeringen.

Derfor gir Solberg vervet som landbruksminister til Sylvi Listhaug. Altså får Frp styringen over et felt der KrF rett før valget kjørte annonser med at de var bondens beste venn og garantist. Listhaug har dokumentert gjennom sin virksomhet i byrådet i Oslo at hun ikke lar seg kue av byråkrater og at hun tåler en mediestorm.

Dermed kan hun gå ut med et knallhardt åpningstilbud, selv om regjeringen ikke vet at den har flertall i Stortinget for tilbudet. Det er flere dimensjoner knyttet til tilbudet. Frp har blant tidligere ment at forhandlingen mellom bøndene og regjeringen om jordbrukstilskudd heller burde erstattes av at Stortinget ser på saken, og det kan bli resultatet på sikt hvis Stortinget nå overkjører regjeringen. Det setter press på Ap, som historisk alltid har stemt for regjeringens forslag ved brudd mellom bøndene og regjeringen, rett og slett fordi de har ment at å gjøre noe annet truer forhandlingsinstituttet.

Men det er KrF som sitter på sidelinjen og ser sportsbilen bli knust. De lovte å hjelpe bøndene ved et regjeringsskifte, og nå sier bøndene at de trenger hjelp. Situasjonen skaper et retorisk rom der KrF kan opptre som bøndenes redningsmenn og knytte nærmere bånd til en Høyre/Frp-regjering samtidig. Frp bevarer troverdighet som formidlere av Frp-politikk, men vil nok være villige til å gi fra komme med innrømmelser i landbrukspolitikken, og på sikt å gi fra seg landbruksdepartementet, for å bidra til et mer solid stortingsflertall for punkter som står høyere opp på Frps dagsorden.

Og Erna Solberg kommer et steg nærmere en firepartiregjering.


Nord-Trøndelag remembers: Hva Game of Thrones kan lære oss om Senterpartiet

Sentralstyremøtene i Senterpartiet kan gå heftig for seg. Foto: HBO

Sentralstyremøtene i Senterpartiet kan gå heftig for seg. Foto: HBO

Journalister og kommentatorer er fra seg av lykke over kjeklingen i Senterpartiet. Det blir bare bedre og bedre. Ting tas i stadig større grad for åpen scene, og når noen figurer trekker seg tilbake, dukker det opp nye spennende folk med interessante bakgrunnshistorier og ny og overraskende kunnskap som setter gamle episoder i nytt lys.

Det er ikke rart at at det jobbes knallhardt for å trekke paralleller til tv.

Senterpartiet er akkurat som House of Cards, bare med mer silosaft og fjøs, humres det. Ho ho ho. Hi hi hi. Dette korthuset er laget av medlemskortene i Bondelaget og Småbrukarlaget. Oi, her kommer HAN! Og der kommer HUN! Denne episoden blir knallbra!

Men det rimer dårlig. Jeg har forståelse for at mange tydeligvis slukte hele sesong to av amerikanske House of Cards i løpet av én helg og siden har lett desperat etter noe å fylle tomrommet med, men Senterpartiet ligner ikke på House of Cards i det hele tatt.

House of Cards er en serie om én politiker, mer eller mindre, apparatet rundt ham, og litt maktkamp internt i familie og forbund.

Det er mulig noen kan se for seg Lars Peder Brekk avlive en hund med bare hendene mens rådgiveren hans varsler familien om at hunden var påkjørt. Og Kevin Spacey er visstnok en habil danser, og det samme skal være tilfelle med Trygve Slagsvold Vedum. Jeg har ikke sett hele amerikanske House of Cards og må ta forbehold om at jeg ikke vet om Frank Underwood og kona blir veldig opptatt av ostetoll mot slutten av sesong to, men med det forbeholdet tatt, begynner det raskt å bli veldig søkt å lete etter paralleller mellom HoC og Sp.

Særlig når det finnes en annen serie som er så passende at det hele ligger oppe i dagen som olje i gamle Texas. Jeg snakker selvfølgelig om Game of Thrones, som til og med har sesongpremiere i Norge samme dag som Senterpartiet har sitt ekstraordinære årsmøte.

Game of Thrones har et vidtfavnende persongalleri og dekker livet til en lang rekke aspirerende småkonger og -dronninger og fotfolket rundt dem. Intrigene florerer, og upålitelige allianser eksploderer i furorer av ryggdolking og forræderi når fornærmelser som har ligget ulmende i flere tiår omsider bobler tilbake til overflaten.

Det er HER parallellene står i kø.

Trenger jeg egentlig å skrive mer?

Nei. Men likevel. La oss si at jeg har rett. La oss si at maktkampen i Senterpartiet er mer som Game of Thrones enn House of Cards, at det ikke er historien om én politiker, men om mange, og at hvem som helst når som helst kan komme seilende opp og overta rampelyset gjennom et velplassert taktisk grep. I så fall vet jeg hvordan nestlederstriden i Senterpartiet kommer til å ende. Ren manuslogikk tilsier følgende framgang:

Det er selvsagt ingen som påstår at Ola Borten Moes støttespillere satte fyr på Lærdal, eller at det at det kort tid etter begynte å brenne i Trøndelag kan ha noe med et hevntokt fra Sogn og Fjordane å gjøre.

Men hvis jeg hadde vært manusforfatter i Senterpartiet, var det i den retningen jeg ville gått. Dramaet i Senterpartiet har altfor mye opera over seg til å kastes bort på en knusktørr House of Cards-pastisj.

Ikke minst fordi det striden nå virkelig trenger, er en vending som er så overraskende at selv de mest blaserte Senterparti-tilskuerne får hakeslepp.

Og jeg vet nøyaktig hva den vendingen bør være.

Previously on Senterpartiet:

Det originale onde blodet i Senterpartiet smittet over fra Bondepartiet. Det var et skille mellom en representant for den tradisjonelle landbruks- og bygdelinja i partiet og en representant som ville ta partiet i en mer urban, mer «moderne» retning, en retning som skulle fri til flere velgere enn de som tradisjonelt var forbundet med partiet. Det var med andre ord en gnisning av en sort som burde være velkjent også for de som først nylig begynte å følge med på partiet.

Det var et skille mellom nord og sør.

Det var et skille mellom Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag.

I Nord-Trøndelag satt Jon Leirfall, høvdingen fra Hegra. Han var tradisjonens mann, trakk linjene til Bondepartiet som et parti for de landeiende bøndene og motsatte seg en del av moderniseringen (merk at jeg forenkler her, i tilfelle det ikke var klart allerede er ikke denne teksten ment som en historiefaglig utlegning av fakta om Senterpartiet). I Sør-Trøndelag satt Per Borten, som fikk gjennomslag. Bondepartiet ble Senterpartiet, og Borten ble partileder.

Leirfall ble aldri partileder. Heller aldri statsråd, aldri noe mer enn leder i Stortingets landbrukskomité. På grunn av Borten. Borten fikk all makt. Leirfall fikk tiden til å gå ved å skrive bøker med Borten-parodier, trave rundt i korridorene på Stortinget og fyre av one-liners fra talerstolen. Hegra, kommunen han var ordfører for, ble tvangssammenslått med Stjørdal kommune kort tid etter at han fikk ordførerkjedet.

Nå er det selvsagt ingen som påstår at det var Per Borten som tvangssammenslo Hegra med Stjørdal. Men at Leirfall og Borten ikke likte hverandre, var viden kjent. At Leirfall ønsket seg mer makt, og at han aldri fikk det mens Borten satt ved makta, er også et faktum.

Og her ligger vendingen.

Nord-Trøndelag framstår i mediedekningen av Senterparti-nestledervalget som Ola Borten Moes ivrigste støttespillere. De framstår nesten ivrigere enn OBMs eget fylkeslag Sør-Trøndelag. Det finnes dokumenterbart sørtrøndere som ikke er på Team Borten. I teorien kunne man også fremstilt at Ola Borten Moe ikke stilte til gjenvalg som at han var usikker på støtten i eget fylkeslag og/eller blant velgerne i eget fylke (det er mange andre forklaringsmodeller som er minst like sannsynlige, men igjen, dette er TV og la oss se bort fra dem). Men i Nord-Trøndelag, der virker støtten grunnsolid, fra øyene ytterst i Namsenfjorden til øverst i Overhalla til storgårdene på Innherred og til trondheimsforstedene i Stjørdal står troppene tilsynelatende i kø for å marsjere sørover og støtte Trøndelags sønn i kampen om pallplassering i Sp-ledelsesvalget.

Men la oss se på frampeikene.

Frampeik 1: Hvis Ola Borten Moe fra Sør-Trøndelag taper avstemmingen om 1. nestleder, framgår det av valgkomiteens innstillinger at plasteret på såret til Trønder-Sp blir at Tomas Iver Hallem, leder i Nord-Trøndelag Senterparti (som for øvrig kommer fra Verdal, men dessverre ikke fra den kanten av Verdal som heter Trones), kommer inn i sentralstyret. I tillegg blir det helt umulig å komme utenom at Marit Arnstad, stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag Senterparti og the prince that was promised, overtar vervet som parlamentarisk leder.

Frampeik 2: Jon Leirfall var ordfører i Hegra, som ble innlemmet i Stjørdal. Hvem er ordfører i Stjørdal nå og forvalter av arven etter Leirfall? Ingen andre enn Ola Borten Moes fremste våpendrager Ivar Vigdenes.

Frampeik 3: Anne Beathe Tvinnereim og Ola Borten Moe har møttes til kampvotering før, i kampen om ledervervet i Senterungdommen i 2000. Da vant Tvinnereim med tre stemmer. En av de stemmene tilhørte (etter sigende) Ivar Vigdenes.

Konklusjon: På Senterpartiets ekstraordinære landsmøte kommer delegasjonen til Nord-Trøndelag Senterparti til å svikte Ola Borten Moe på spektakulært vis. Mens Trivelige Trøndelag spilles over lydanlegget, vil delegasjonen en etter en avgi sin stemme for Anne Beathe Tvinnereim. Nye nordtrøndere rykker inn i maktposisjoner i partiet, arven etter Borten kastes ut gjennom Månedøra, og fraværet av trøndere i ledelsestrioen åpner samtidig for at det ved neste korsvei nok en gang vil være på tide å ta inn en ordfører fra Nord-Trøndelag.