Et par ganger i året

Det nærmer seg november, historisk sett en av mine mer aktive blogg-måneder, så jeg flesker til med et realt blogg-innlegg. Dette handler om den vindmølla i youtubeklippet over. For hva er det vi slåss mot, om ikke vindmøller?

Som det sies i youtube-kommentarene til klippet, og alle vet at det er på youtube den reale diskursen i det post-transmoderne mediesamfunnet finner sitt sanneste uttrykk:

chuck norris wont even fuck with that windmill now

Word, youtube-kommentator. Word.

Det går mot sommer

Jeg har ingen definert lesergruppe, ingen spesielle ønsker om å utvide leserkretsen, og bruker ekstremt lite tid på å blogge. Jeg er ingen blogger. Men av hensyn til den svært lille kretsen som faktisk maser på meg om å skrive noe, prøver jeg å oppdatere i ny og ne. Siden jeg ikke har noe på hjertet som egner seg på internett, lenker jeg heller opp et youtube-klipp.

En svipptur til India

Ja ja, lenge siden sist. Uansett: Jeg fikk nylig i oppdrag å dekke Erik Solheims og Lars Peder Brekks tur til Delhi-konferansen for bærekraftig utvikling. Det betydde å fly til India, ta inn på Taj Mahal Delhi, og løpe etter disse eminensene på deres befaringer på den indiske landsbygda.

Sakene: Indisk landbruk, elektrifisering av den indiske landsbygda, India i WTO, India og klima, og en sak om kapitalismedrevet utviklingspolitikk. Hvis man ser bort fra ørlitegrann soving og flytiden til og fra India, fikk jeg omtrent tre timer for meg selv off-duty. Jeg kan med andre ord ikke påberope meg en superdyp innsikt i det indiske samfunn, selv om jeg kjøpte en artikkelsamling av Amartya Sen i en liten bokhandel på Connaught Place i New Delhi, og leste den på flyet hjem.

Kameraet jeg hadde med, døde midt under dag én. Derfor er det bare ministerbilder jeg har med hjem, stort sett, og ingen bilder av Kamal Nath, som veltet WTO-forhandlingene i fjor og som var en vesentlig del av grunnen til at Nationen ga grønt lys (en annen vesentlig del var nok at avisledelsen søkte om og fikk et såkalt “Solheim-stipend” fra regjeringen). Men jeg fikk i det minste snakket med Nath, og fikk tusket til meg et mobilbilde fra landbruksdepartementets informasjonsavdeling, så det gikk ok.

Nok om det. Tre inntrykk fra, og et inntrykk om, India:

1: Det finnes noen temmelig ekstreme hindunasjonalister. Jeg møtte ingen av dem (i alle fall ingen som ga uttrykk for det). Men avisene var i alle fall fulle av referanser til ekstremister som stormet kinoer og svinebanket muslimske gutter som var på kino med hindujenter, kapret busser av noenlunde samme grunn, angrep puber der kvinner drakk alkohol og generelt markerte seg på en ikke bare positiv måte. Noe av årsaken til at det kokte over for en av disse bevegelsene, Sri Rama Sene: Valentine’s day, som lederen Pramod Muthalik karakteriserer som en kristen sammensvergelse.

Så har du bevegelsen Bajrang Dal, ungdomsbevegelsen til hindutva-bevegelsen VHP (som igjen er forbundet med hindunasjonalistpartiet BJP, som er det største opposisjonspartiet i India og har hatt statsministeren, men ikke be meg forklare hvordan forbindelsen er). De bestemte seg etter hvert for å være for Valentine’s day, men med den tilføyelsen at de er så for kjærlighet at de oppfordret unge hinduer til å feire den 365 dager i året. (Det hører med til historien at de også har stormet kortbutikker og banket par før denne uttalelsen kom.)

2: Jeg burde prøve å se mer indisk film. Ja da, det er fremmedartet. Men det er flere enorme og mangfoldige filmindustrier i Asia. Og Dev D, filmen i traileren på begynnelsen, høres faktisk litt interessant ut.

3: Reisebøkene tuller ikke når de sier at det er mange svindlere i Delhi. Tre timer på egen hånd. To og en halv gikk med til å prøve å holde touts på armlengdes avstand. Det var greit å få sett seg litt rundt i byen likevel, og det plaget meg egentlig ikke å bruke det som i forhold til standardprisen var uanstendig mye på å få en av de små trehjulingene til å kjøre meg rundt og rundt og rundt, men det var ganske overveldende, altså.

4: India er det nye Japan. Kulturmessig, i forhold til det vestlige kulturlokomotivet USA, er det en form for oppblomstring jeg tror er verdt å merke seg. Litteraturmessig har jo indiske forfattere som skriver på engelsk vært viktige lenge (og Rabindranath Tagore vant jo Nobel-prisen allerede i 1913). Men nå har amerikanerne fått opp øynene for et stort potensielt publikum, ser det ut til. Inderen har blitt synlig i amerikansk kultur. Se på Slumdog Millionaire. Se på tv-serien Heroes og figuren Mohinder Suresh, på Big Bang Theory (som jeg ikke hadde sett før den ble vist på flyet til og fra India, aner ikke hvor populær den er) og figuren Koothrappali, Aasif Mandvi på The Daily Show … til og med i fribryting har de denne karen. Og det er ikke bare i tøys og moro: Se på republikanernes wunderkind Bobby Jindal (som riktignok gikk på trynet i uka som gikk), eller på CNN-doktor Sanjay Gupta, som nå blir Obama-medarbeider. Jeg har ingen dyp analyse på dette, men synes det er interessant å følge med på.

November

No prayers for November to linger longer, synger Tom Waits.

I’m on my way

Kanskje akkurat denne bloggen hadde gjort seg bedre som en ren samling youtube-klipp? Eller kanskje ikke, selv om de sparer tid og jeg fortsatt er litt i villrede om hva som gjør seg som en rød tråd her. Denne formen for iscenesatt selvutlevering er både litt for gjennomsiktig og litt for obtus.

Uansett: Jeg var nylig i New York. Ti år siden første gang. Poenget var å reise bort for å tenke litt, en slags reboot før jeg nok en gang går over i en ny jobb (ikke noe veldig dramatisk, jeg forlater debattjobben i Nationen for å bli journalist i samme avis. Ansvarsområdet er beskrevet som “EU, WTO og miljø”, vi får se hva det lar seg gjøre til i praksis, men det er i utgangspunktet spennende saksfelt).

Jeg fikk tenkt. Sortert gamle tanker. Og lest. Kicket for øyeblikket er dagbøker og journaler, jeg har gitt meg i kast med W. Somerseth Maugham, André Gide og H.L. Mencken – som ikke akkurat er like personligheter, men som henger sammen med en og annen kryssreferanse og alle leverer tidvis riktig interessante observasjoner. Her har vi en del fellestrekk med den tradisjonelle bloggsjangeren, selvfølgelig, selv om disse observasjonene ble skrevet for posthum publisering (det dreier seg om mennesker med et visst ego i alle tilfeller, men selv det relativt gjennomførte og uredde rasshølet Mencken sikret seg at dagbøkene hans ikke ble offentliggjort før 25 år etter hans død).

Alle kan drømme

Fem ideer fra en gammel tegneblokk

Når det idémyldres, skal ideene komme fritt og slenges ut i rommet eller ned på papiret uten at du er for kritisk til dine egne innspill. Akkurat disse ideene skriver seg i stor grad fra en sesjon i 2006. Ingen av dem er egentlig ubrukelige (med mulig unntak av fruktideen, som muligens passer bedre som en tulletrailer enn som en hel film, siden det hele er basert på et teit ordspill), men det spørs om det er dette jeg skal bruke tid på.

 

1: Livin’ la Vidar Bjørnstad: Sitcom med utgangspunkt i rådgiver- og sekretærmiljøet rundt Arbeiderparti-stortingsbackbencher Vidar Bjørnstad (Akershus).

 

2: Frukten er mitt våpen: Stilisert voldsfilm om en mann som tar livet av folk med frukt.

 

3: Kongen, det er jeg: Kriminalroman fra slottskretser, med kongen i hovedrollen.

 

4: Vikingeblod: Norsk vampyrfilm om en arkeologisk utgravning som avdekker mer enn man hadde forventet.

 

5: The new adventures of Rektormann: Tegneserie fra Universitetet i Oslo. Det høres kanskje urealistisk ut at dette er den av de fem ideene som hadde mest for seg, men den kunne faktisk blitt virkelighet hvis tegneren hadde tent på ideen.

Andre folk er tregere

Vel, det finnes heldigvis blogger med mindre aktivitet enn min.

En valgkampmessig solskinnshistorie

Before the crucial West Virginia primary in 1960, Hubert Humphrey denounced John F. Kennedy as “a millionaire’s son who had never worked a day in his life.”

Kennedy was shaking hands with coal miners in the state one day, when one grizzled old miner held onto his hand and wouldn’t let go. “Is it true you’re a millionaire’s son who never worked a day in your life?” the miner asked.

Kennedy gulped and said, “Yeah, I guess so.”

The miner slapped him on the back and said, “Lemme tell you, son, you ain’t missed a thing.”

(Fra Politico)

Politikk skal tross alt handle om politikk, ikke om alt annet.

Radio på film

Man skal ikke ha sett mange filmer før man begynner å møte det samme motivet om og om igjen. Selv møtte jeg akkurat en gammel bekjent – radiofilmen. I “Talk To Me”, en amerikansk film som hadde premiere i fjor, møter vi Don Cheadle i rollen som radioprateren Petey Greene, Chiwetel Ejiofor som Dewey Hughes, Greenes innpass i radiobransjen, og for så vidt også Martin Sheen i rollen som Josiah Bartlet fra West Wing, bare at nå er han radiosjef på sekstitallet, heter E.G. Sonderling, og er markant mindre intelligent enn i West Wing.

Filmen er basert på biografien til den faktiske Petey Greene, og er helt OK. Cheadle spiller bra, og det gjør for så vidt også Ejifor, selv om det er et problem at rollene i utgangspunktet er temmelig sjablongmessige – du har naturbarnet Greene som bevarer det ekte som svart mann, Hughes som er så langt fra sine røtter at lytterne tror han er hvit da han deltar i Greenes første sending, dama til Greene som er akkurat som man forventer at en soul sister fra sekstitallet skal være i en todimensjonal film, og så videre.

Men ting utvikler seg litt etter hvert, og det er her jeg kom til å tenke på andre radiofilmer jeg har sett. Det er ikke mange, men nok til at radiodramaet på film er en egen liten sjanger for seg selv. Rollen som bejublet radio-dj må være en drømmerolle for skuespillere som vil teste seg selv – kroneksempelet er Erik Bogosian i Oliver Stones “Talk Radio”, som får skjermen for seg selv og muligheten til å bære filmen alene gjennom opp- og nedturer i lengre perioder (så har han da også skrevet manus selv). Den gamle tv-serien “Midnight Caller” fra omkring 1990, som av en eller annen grunn fortsatt går på svensk tv, selv om den ble lagt ned i 1991, er et annet viktig eksempel (viktig i mitt hode, iallfall).

Felles for disse, og for filmen om Howard Stern, og “Good Morning, Vietnam”, og ikke minst rollen radiomannen Chris spiller i gamle “Northern Exposure”, er at radioprateren får rollen som den lille manns stemme og psykolog til hele verden, samtidig. Han (og det er alltid en mann) er helt enkelt en helt for sin tid. Til og med Howard Stern, mannen som ga oss Fartman og strippere på radio, blir et subversivt geni i sin egen biografi. Kanskje det er slike mediefolk man skulle vært.