Radio på film

Man skal ikke ha sett mange filmer før man begynner å møte det samme motivet om og om igjen. Selv møtte jeg akkurat en gammel bekjent - radiofilmen. I “Talk To Me”, en amerikansk film som hadde premiere i fjor, møter vi Don Cheadle i rollen som radioprateren Petey Greene, Chiwetel Ejiofor som Dewey Hughes, Greenes innpass i radiobransjen, og for så vidt også Martin Sheen i rollen som Josiah Bartlet fra West Wing, bare at nå er han radiosjef på sekstitallet, heter E.G. Sonderling, og er markant mindre intelligent enn i West Wing.

Filmen er basert på biografien til den faktiske Petey Greene, og er helt OK. Cheadle spiller bra, og det gjør for så vidt også Ejifor, selv om det er et problem at rollene i utgangspunktet er temmelig sjablongmessige - du har naturbarnet Greene som bevarer det ekte som svart mann, Hughes som er så langt fra sine røtter at lytterne tror han er hvit da han deltar i Greenes første sending, dama til Greene som er akkurat som man forventer at en soul sister fra sekstitallet skal være i en todimensjonal film, og så videre.

Men ting utvikler seg litt etter hvert, og det er her jeg kom til å tenke på andre radiofilmer jeg har sett. Det er ikke mange, men nok til at radiodramaet på film er en egen liten sjanger for seg selv. Rollen som bejublet radio-dj må være en drømmerolle for skuespillere som vil teste seg selv - kroneksempelet er Erik Bogosian i Oliver Stones “Talk Radio”, som får skjermen for seg selv og muligheten til å bære filmen alene gjennom opp- og nedturer i lengre perioder (så har han da også skrevet manus selv). Den gamle tv-serien “Midnight Caller” fra omkring 1990, som av en eller annen grunn fortsatt går på svensk tv, selv om den ble lagt ned i 1991, er et annet viktig eksempel (viktig i mitt hode, iallfall).

Felles for disse, og for filmen om Howard Stern, og “Good Morning, Vietnam”, og ikke minst rollen radiomannen Chris spiller i gamle “Northern Exposure”, er at radioprateren får rollen som den lille manns stemme og psykolog til hele verden, samtidig. Han (og det er alltid en mann) er helt enkelt en helt for sin tid. Til og med Howard Stern, mannen som ga oss Fartman og strippere på radio, blir et subversivt geni i sin egen biografi. Kanskje det er slike mediefolk man skulle vært.

Mer journalistikk

Jeg skriver for øyeblikket på min første journalistiske sak med intervjuer, sitater, fakta og nyhetsformat på over tre måneder. Fri og bevare meg, jeg hadde glemt hvor ufattelig knotete det er å skulle sy ting sammen, og hvor avsindig vanskelig det er å skulle finne noe nytt og unikt i en sak hele verden skriver om. Jeg tror det er min indre dikter som av en eller annen grunn setter kloa i meg selv når jeg skriver om byråkrati og kjedsommelighet (det gjør jeg for øvrig egentlig ikke nå, dette er noe genuint interessant).

Så jeg kan ikke varsle noe særlig nytt. Men det er moro å strekke på muskler en ikke har brukt på en stund.

Skadet

 

Jeg har pådratt meg en betennelse i foten. Der jeg tidligere spankulerte som et stort kattedyr i menneskeform, har jeg den siste uka haltet rundt - målbevisst, men ikke særlig elegant.

Skandale i et vannglass

James Carville, den sinte sørstatsmannen som var Bill Clintons valgkampstrateg og kamphund, kom med et betimelig innspill i den amerikanske valgkampen denne uka: Demp kravene om at alle må trekke seg hver gang de sier noe dumt. Bakgrunnen for Carvilles innlegg i Financial Times er først og fremst tilfellet Samantha Power. Power, som er Anna Lindh-professor i global ledelse og offentlig politikk ved Harvard, og ekspert på folkemord, måtte trekke seg som Obamas utenrikspolitiske seniorrådgiver etter at hun kom i skade for å kalle Hillary Clinton et monster i et intervju med The Scotsman, av alle aviser. Dermed var Power ute. Carville tar også opp Geraldine Ferraro, Walter Mondales visepresidentkandidat i 1984, som måtte trekke seg fra Clinton-kampanjen etter kommentarer om at Obama ikke ville vært der han var i dag (i tet i nominasjonskampen) hvis han ikke var svart.

Carvilles konklusjon er at det har gått for langt, at det må være lov å fleske litt til, kaste litt dritt, og til og med å drite seg ut, uten at det rettferdiggjør et folkebrøl fra medier, motstandere og lobbygrupper om at din karriere må være over:

“This sort of hyper-sensitivity diminishes everyone who engages in it, both the candidates and the media. Politics is a rough and tumble business, and yet there seems to be an effort by the commentariat to sanitise American politics to some type of high-level Victorian debating society.”

Nå er Carville selv en person som ikke akkurat brukte silkehansker i sin tid som politisk konsulent. Men han har et poeng, og det er et poeng som også gjør seg gjeldende i Norge: Småting blir de store tingene i politikken, mens de store nesten ikke tas tak i av mediene.

Verdilabyrinten

Den siste kommentaren min, nummer to, kom nå på mandag. Den er temmelig vinglete og vassen, for å være helt ærlig. Den slår til høyre og til venstre, går seg vill i formuleringer, og det er sant å si ikke lett å lese seg fram til hva det er jeg egentlig mener.

Heldigvis er den klar nok til at jeg har fått noen sinte reaksjoner, alltid et tegn på at jeg i det minste er inne på noe. Men den taper på at jeg har latt språket og mine egne flyktige tanker føre meg dit de vil, heller enn å velge et tydelig tema og en klar innfallsvinkel (og gjerne en konklusjon på forhånd), og holde meg til dem.

Timingen er det ingenting å si på, den sto på trykk samme dag som Mohammad Usman Ranas kronikk om “Den sekulære ekstremismen”. Og “møtet mellom Vesten og islam”, selv om begrepet er en grov forenkling av en komplisert prosess, gjør uansett møtet mellom religion og ikke-religion, mellom sekulære, synkretistiske og ekstremistiske strømninger, dagsaktuelt hver eneste dag.

Det er en vanskelig debatt. Det vil si, det er flere vanskelige debatter, men for meg som sekulær, liberal, etter forholdene urban aktør i (eller på siden av) samfunnsdebatten, koker det hele ned til spørsmålet om, nettopp, hva som skjer når noen kaller det diskriminering at de ikke får lov til å diskriminere.

Veldig mye av det andre er en no-brainer: du skal ikke drepe, true eller trakassere noen bare fordi du er uenig med dem, eller fordi de er uenige med deg; du skal behandle andre folk med respekt og tålmodighet; du skal ikke gi ungene og kjerringa (eller mannen, for den saks skyld) juling - og så videre.

Når det gjelder religiøse regler og overbevisninger som virker underlige og unødvendige, enten det dreier seg om assorterte forbud mot å spise bestemte matsorter (jeg liker diskordianismens forbud mot pølsebrød veldig godt), skjeggpåbudet til sikhene eller om foreskrevne handlinger som nattverd, skriftemål og fem daglige bønner, så er det helt greit for meg. Som fanatisk motstander av absolutte sannheter er jeg agnostiker, ikke ateist, og jeg skal ikke påberope meg en allmengyldig innsikt i hva som måtte eller ikke måtte føre til frelsen. Så lenge det faller godt innenfor min lov, kardemommeloven, er det fritt fram for min del. Og jeg har attpåtil en raus tolkning av hva som ligger i begrepet “være grei og snill”.

Men så kommer vi til de forbudene som går rett til kjernen av en identitetskamp og kamp for anerkjennelse som har pågått over lengre tid. Og det er da det blir vanskelig. Hvorfor? Fordi det skurrer med mine grunnprinsipper å skulle fortelle noen andre hva de skal mene, og ikke minst å tvinge dem til å mene noe annet. Det er klart det er vikarierende argumentasjon når politiske eller religiøse ekstremister plutselig blir ihuga tilhengere av toleranse og ytringsfrihet, men det at de prøver å bruke idealenes retorikk mot idealenes realitet gjør ikke at idealene slutter å gjelde for dem.

Og det slutter ikke der. Men det må teksten. Dette må jeg komme tilbake til.

Definisjonen av kjærlighet

Matt Groening vet mye, blant annet hva kjærlighet handler om. Derfor er det bare å løpe og kjøpe Life in Hell.

Post hiatus

hi·a·tus

(h-ts)

n. pl. hi·a·tus·es or hiatus

1. A gap or interruption in space, time, or continuity; a break: “We are likely to be disconcerted by . . . hiatuses of thought” Edmund Wilson.

2. Linguistics A slight pause that occurs when two immediately adjacent vowels in consecutive syllables are pronounced, as in reality and naive.

3. Anatomy A separation, aperture, fissure, or short passage in an organ or body part.

---

[Latin hitus, from past participle of hire, to gape.]

(fra Free Dictionary)

Jepp. Å ta en lang pause er bestandig den beste starten på et nytt prosjekt. Nå er ikke dette et veldig ambisiøst prosjekt, da, men siden jeg nå har en ledig stund, var det på tide å oppdatere.

Jeg har begynt i ny jobb: Fra å være vikar-hangaround i Aftenpostens politiske avdeling (big whoop) har jeg gått til Nationen - en mindre og på mange måter rarere avis. Nationen dekker kornpriser, jordbruksoppgjør, skogene i Trillemarka (akkurat det gjorde jeg for så vidt ting på i Aftenposten også), rovdyr, sauebønder, you name it: Det er Bygde-Norges riksavis, og det er en tittel blekka tar på alvor.

I Nationen er det mitt lodd å være Bygde-Norges Knut Olav Åmås, Bygde-Norges Simen Ekern eller Bygde-Norges han svenske bloggeren som jobber i Klassekampen. Med mitt knivskarpe intellekt skal jeg skjære gjennom daukjøttet og plukke ut de feteste, lifligste bitene av tilstrømningen av utbrudd og innspill fra lesere og aktører, og av dette bygge opp en debattseksjon som tenner og engasjerer leserne ytterligere. Det betyr sauer, det betyr raseri, det betyr by og land - mann mot mann. Leserbrevskribenter er ikke nødvendigvis representative for befolkningen som helhet, men det er mitt inntrykk at det er mye fremmedgjøring også i Bygde-Norge, en følelse av at dagens politikere og maktmennesker ikke forstår, eller ikke bryr seg om, hvilke problemer som plager den jevne innbygger. Ellers er Nationen en relativt viktig arena for diskusjoner om EU og WTO, og om miljøpolitikk, så det hender det dukker opp ting som det går an å forholde seg til også om man aldri har satt sin fot utenfor ring tre.

I tillegg til dette er det meningen at jeg skal skrive, og da først og fremst kommentarer. Foreløpig har jeg skrevet en eneste en - om det amerikanske presidentvalget. Det er i det minste noe jeg kan skikkelig mye om fra før, det blir interessant å skulle gyve løs på de mer obskure bitene av Nationens dekningsfelt etter hvert. Jeg har videre fått opplæring i redigering, som er en nyttig erfaring, men jeg er glad det ikke er mitt hovedarbeidsområde.

Den perfekte jobben? Nei. Men det er vanvittig godt å ta et steg tilbake fra rotteracet, sortere tankene og å ha tid til å gjøre noe annet enn å løpe etter nyhetsbildet.

Caucus-resultatene i Iowa

Candidate	No. State Delegates[4]	Percentage[5]	Potential National delegates
Barack Obama	940	37.58%	16
John Edwards	744	29.75%	14
Hillary Clinton	737	29.47%	15
Bill Richardson	53	2.11%	0
Joe Biden	23	0.93%	0
Uncommitted	NA	0.14%	NA
Christopher Dodd	1	0.02%	0

Hva det betyr: Helt opplagt en triumf for Obama - ikke så mye i antall delegater (legg merke til hvor jevn fordelingen mellom topp tre er, mye jevnere enn for fire år siden), som i at han har vist at han kan slå Hillary Clinton selv om hun mobiliserer fullt for å vinne. Iowa-kappløpet er det første reelle valget med en sterk motstander for både Obama og Clinton, som begge har sluppet unna relativt lett i sine senatskampanjer, Hillary fordi ingen seriøse utfordrere tok sjansen på å prøve seg, Obama fordi både hans sterkeste demokratiske utfordrer og hans sterkeste republikanske utfordrer ble ødelagt av pinlige medieoppslag basert på papirene fra tidligere skilsmissesaker. Derfor er det vesentlig at det er Obama som får en såpass større del av stemmene: Det viser at hans støtte i velgermassen er en støtte som gir seg utslag også på valgdagen, i motsetning til den støtten Howard Dean så ut til å ha i 2004. For Hillary Clintons del er dette en ripe i lakken, og kanskje en bulk. Men Hillary-lokomotivet har ikke forlatt skinnene ennå, langt ifra. De siste meningsmålingene gir henne et nokså solid overtak på landsbasis, og før Iowa ledet hun de fleste meningsmålingene i de fleste delstatene som arrangerer sine primærvalg i januar eller begynnelsen av februar. Men Obama puster henne i nakken. Vinner han i New Hampshire, kan det være nok til at han tar henne igjen nesten overalt.

Men det er altså ikke Hillary som er den store taperen i Iowa. Hun var forberedt på å tape, og selv om å tape såpass klart for Obama gjør veien vanskeligere, har hun en strategi som ikke avhenger av en Iowa-seier for å dra den endelige seieren i land. For John Edwards, derimot, betyr nederlaget i Iowa sannsynligvis at slaget er tapt. Edwards har brukt mer tid enn noen annen kandidat på å gjøre Iowa til sin bastion, men mens hans andreplass i Iowa i 2004 pustet nytt liv i hans kandidatur, blir andreplassen i år lite annet enn et mageplask. Han kan ha en sjanse hvis han på mirakuløst vis gjør det bedre enn ventet i New Hampshire, eller hvis hans appell som sørstatsmann (han er født i Sør-Carolina og oppvokst i Nord-Carolina) plutselig gjør at han vinner Sør-Carolina. Men det er foreløpig lite som tyder på at dette vil skje, til det har han gjort seg for avhengig av å overraske i Iowa.

Ellers betyr Iowa kroken på døra for de to gamle hedersmennene Chris Dodd og Joe Biden, ikke akkurat hurramegrundt for visepresidentkandidat Bill Richardson, og ingen overraskelser fra idealistene/rabulistene Dennis Kucinich eller Mike Gravel.

Republikanerne:

Candidate	No. Votes	Percentage	Potential National delegates
Mike Huckabee	39,814	34%	17
Mitt Romney	29,405	25%	12
Fred Thompson	15,521	13%	3
John McCain	15,248	13%	3
Ron Paul	11,598	10%	2
Rudy Giuliani	4,013	4%	0
Duncan Hunter	515	1%	0

Hva det betyr: Den populistiske evangelisten Mike Huckabee har klart det få hadde trodd for så lite som et par måneder siden. Til tross for en slunken valgkampkasse har han klart å slå søkkrike Mitt Romney, som har brukt omkring tjue ganger så mye penger i Iowa som Huckabee. Og det viser hvor sårbar Romney er - hans strategi har hele tiden vært å fri til både kristenkonservative og business-vennlige republikanere ved å fremstille seg som en slags George W. Bush, bare med hjerne og en CV det står gnister av. Mens det ser ut til å ha virket OK med business-delen av partiet, er det bare at vesentlige deler av Romneys bakgrunn, både at han er mormoner og at han er tidligere guvernør i liberale Massachusetts, hvor han fremsto som en relativt homo- og abortliberal republikaner, har vist seg å ikke holde mål mot baptistpresten Huckabee når det gjelder kampen om hjertene til de mange dypt kristne republikanerne i Iowa.

Earned media vil bli stående som et nøkkelbegrep i «Huckabee-revolusjonen». Om Huckabee ikke har penger, har han nemlig fremstått som en mester på å maksimere uttellingen i journalistisk dekning, enten på hans premisser eller på premisser som ikke skader ham selv om de strengt tatt er kritiske. Dette gjelder både ekstremt snedige reklamegrep som julereklame og støtte fra Chuck Norris, det gjelder hans opptreden på Jay Leno under Iowa-innspurten (han spilte bass med Lenos husband, noe som ga assosiasjoner til Bill Clintons saksofonopptreden på Arsenio Halls show i 1992), og ikke minst gjelder det hans reklamestunt: Få dager før Iowa holdt han en pressekonferanse for å snakke om hvordan han hadde laget en kritisk reklame for å slå tilbake mot anklager fra Mitt Romney, men ikke hadde samvittighet til å sende den på TV. Deretter, for å «overbevise journalistene om at han faktisk hadde laget reklamen» viste han reklamesnutten for journalistene. Og for TV-kameraene. Dermed fikk han frem sine talking points - at Romney var liberal på abort i sin tid som guvernør, at han hadde støttet begrensninger på retten til å bære skytevåpen, og at han hadde økt skatter og ført en politikk som gjør at delstaten gikk i underskudd i 2007. Samtidig klarte han å fremstå som en representant for et politisk alternativ, for politikere som vil snakke om politikk, ikke kaste dritt (positive politikere er historisk sett favoritter blant Iowa-velgere), og å opprettholde imaget som en fyr som minner deg om en du jobber med, ikke en du jobber for (også dette et slag mot forretningsmannen Romney).

For Romney er Iowa-resultatet et betydelig nederlag, men ikke selve undergangen. Han har satset store midler og mye tid på å vinne Iowa, og å se fattiglusa Huckabee dukke opp i siste liten og slå ham på målstreken må være irriterende, ikke minst siden kampen om den kristne høyresiden i det republikanske partiet nå beveger seg sørover, til stater hvor det allerede i utgangspunktet er mye lettere å drive valgkamp for en kristen eksguvernør fra Arkansas enn det er for en mormonsk eksguvernør fra Massachusetts. I utgangspunktet er nå Romneys eneste håp å vinne New Hampshire. Gjør han ikke det, er det ingen grunn til å tro at han klarer å bygge opp nok momentum til å møte kjempeutfordringen fra tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani, en uthvilt og erfaren valgkampkriger som har valgt den ellers oppsiktsvekkende strategien å gi faen i de første delstatsvalgene og satse hardt på å vinne Florida og derfra surfe videre til å dra med seg supertirsdagen 5. februars store stater uten å bruke tid på små fillestater. Og hvis noen lurer på hva som er Rudys sterkeste kort i denne valgkampen, gir denne reklamen all informasjon du trenger.

Romneys eneste lyspunkt fra Iowa er at den konservative skuespilleren og ekssenatoren Fred Thompson såvidt klarte å danke ut John McCain i kampen om tredjeplass. Det to grunner til at dette er viktig: For det første ville en tredjeplass for McCain vært såpass imponerende (McCain hadde gitt opp Iowa) at det ville gjort ham desto sterkere i New Hampshire, hvor alle meningsmålinger viser at slaget vil stå mellom Romney og McCain. For det andre er Tennessee-mannen Thompson den som ligger best an til å stjele viktige stemmer fra Huckabee i sørstatene - men dette er noe også McCain og til dels Giuliani tjener på, selv om det gjenstår å se om Giulianis gambit med å ikke satse offensivt i de tidligste statene vil være noe annet enn en politisk bomtur.

For øyeblikket teppebomber Romney New Hampshire med negativ reklame rettet mot McCain. Og i motsetning til Huckabee svarer McCain med samme mynt (legg for øvrig merke til at “I approve this message”-snutten klippes inn før selve reklamen når det dreier seg om negativ valgkamp, mens den kommer etter, og gjerne som en del av en monolog fra politikeren, i feelgood-reklamer som denne og denne). Dette er et basketak Romney må vinne for å ha en sjanse på landsbasis, og det er sjansen McCain har til å gjøre comeback som favoritt til å vinne hele prosessen. Det vil bli brutalt.

For øvrig gjorde nettfavoritten Ron Paul det bedre enn ventet: 10 prosents oppslutning i Iowa er bedre enn meningsmålingene tydet på, og han var den eneste kandidaten bortsett fra Huckabee og Romney som klarte å vinne et valgdistrikt: i Jefferson County, som for øvrig dekker byen Fairfield, hvor hovedsetet til den internasjonale Maharishi-bevegelsen ligger. Det er foreløpig uklart om det er en sammenheng, men Maharishibevegelsen har tidligere vært involvert i det amerikanske Naturlovpartiet og i restene av Ross Perots reformparti, så de har et visst politisk engasjement for å riste opp i topartisystemet. Om det skulle vise seg at de nå engasjerer seg i Pauls kandidatur, har en allerede bred koalisjon av politiske outsiderelementer blitt desto mer mangfoldig. Gode resultater styrker uansett muligheten for at Paul stiller som uavhengig presidentkandidat.

Ny jobb, ny blogg

Jeg er ingen pionérbruker av internett på noe som helst vis, men jeg vet nok til å innse at en blogg ikke er alfa eller omega for å delta i noe ordskifte.

Likevel: Siden jeg nå går fra å jobbe for en avis veldig mange jeg kjenner leser, til fast jobb i en avis mange av mine nærmeste IKKE leser, tenkte jeg at tiden var moden for å opprette en blogg. Det vil tross alt plutselig bli mange i fanskaren som ikke vil få med seg mine innsikter om norsk landbrukspolitikk eller merittene ved Senterpartiets plattform for frivillighet, om jeg ikke påtar meg ansvaret med å formidle det på en måte som også når de caffelattedrikkende grünerløkkingene jeg vanligvis omgir meg med. Og det slår julekort.

Jeg er ikke overbevist om at jeg kommer til å blogge flittig. Det er mulig jeg er for opptatt med alt mulig annet, og kanskje for lat. Men jeg skal prøve, iallfall, å blogge om ting som interesserer meg, på en måte som kan interessere andre.