Uke 12: I begynnelsen var Ordet
Innsendt: januar 28, 2012 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok Leave a comment »«Ordet er et virus», skriver William Burroughs. Eller nærmere bestemt, i The Ticket that Exploded fra 1962:
The ‘Other Half’ is the word. The ‘Other Half’ is an organism. Word is an organism. The presence of the ‘Other Half’ is a separate organism attached to your nervous system on an air line of words can now be demonstrated experimentally. One of the most common ‘hallucinations’ of subject during sense withdrawal is the feeling of another body sprawled through the subject’s body at an angle…yes quite an angle it is the ‘Other Half’ worked quite some years on a symbiotic basis. From symbiosis to parasitism is a short step. The word is now a virus. The flu virus may have once been a healthy lung cell. It is now a parasitic organism that invades and damages the central nervous system. Modern man has lost the option of silence. Try halting sub-vocal speech. Try to achieve even ten seconds of inner silence. You will encounter a resisting organism that forces you to talk. That organism is the word.
Bombastisk. Og Burroughs var en ikke alltid akkurat strukturert idémaskin som gikk på drivstoff av et kaliber som gjorde at det ikke er så rart at han gjorde alt han gjorde og skrev alt han skrev, så det er ikke som at det er meningen at leseren skal ta alt han skriver på alvor, selv om det ikke nødvendigvis akkurat er ment som lettbeint underholdning, heller. Men han hadde noen interessante ideer. Passasjen over gjorde så pass mye inntrykk på meg da jeg leste den for mange år siden at den kommer boblende opp til bevisstheten igjen når jeg nå sitter og leser om pragmatikk og lingvistiske vendinger.
Uke elleve: Reboot
Innsendt: januar 15, 2012 Arkivert i: Skoledagbok Leave a comment »- Jeg møtte noen som hadde tatt en doktorgrad her, og hadde skrevet om Habermas, som til slutt hadde møtt Habermas. Hun hadde stilt ham noen spørsmål, og han hadde ikke hatt noen svar. Han hadde svart, han hadde sagt mye, men han hadde ikke hatt noen svar, han heller. Det var da hun bestemte seg for å slutte med filosofi.
Hva er det vi gjør? Vi lever til vi dør. Slik lyder et munnhell jeg husker fra oppveksten min i Namsos. Ofte slik: Noen spurte «hva er det vi gjør?», om hva som helst, og noen andre hevet spørsmålet fra et spørsmål om hva som foregikk akkurat nå, rent overfladisk, til et dypere eksistensielt spørsmål.
Å tenke for mye på hvem jeg er og hva jeg egentlig driver med, altså ikke at jeg sitter her og hører på Charles Mingus og drikker pulverkaffe og skriver et blogginnlegg, men hvorfor jeg gjør det, hva jeg ønsker å oppnå med det, hvorfor jeg sitter akkurat her i London og ikke i Oslo eller i Namsos eller i Montevideo eller i Irkutsk, hvorfor jeg ikke leser Habermas eller er ute og jogger eller står utenfor der en eller annen kvinne bor med gitar og blomsterbukett eller går i kirken eller jobber i redde verden- eller kanskje i bli søkkrik-bransjen – å tenke for mye på hvem jeg er og hva jeg driver med kan fort bli litt som å prøve å se mitt eget øyeeple. Hvis jeg ikke har noe å speile meg i eller noen/noe til å ta eller lage et bilde av meg, blir det vanskelig.
Verre blir det når det strengt tatt ikke finnes noe troverdig speil for bevisstheten. Noen tanker og følelser lar det seg ikke helt gjøre å fange i ord. Noe går enkelt – jeg er Michael Brøndbo, jeg er sønn/bror/ansatt/kollega/mann/trønder/høy/etc., jeg bor her og eier en leilighet der, jeg har så mange penger i banken og så mye i gjeld, jeg har vært på disse stedene og ikke vært på disse, og så videre. Jeg er summen av mine erfaringer og mine genetiske forutsetninger. Jeg har drifter og ideer som driver meg snart i den ene retningen, snart i den andre.
Men bak alt det? Hvem er jeg når mine bånd til resten av dere viskes ut? Er jeg det jeg har lært å være, eller er jeg noe mer? Og om jeg kan svare på det, om jeg kan vite hvem jeg er og hva som gjør meg lykkelig, hva et godt liv er for meg – kan jeg si noe for å hjelpe deg til å finne ditt svar? Det overordnete politiske spørsmålet: Kan jeg si noe på overordnet basis for å finne svaret for alle?
Sitatet i innledningen (som er hentet fra en medstudent) handler om slike spørsmål. Hva er det vi driver med? Både «vi» forstått som det store vi, samfunnet, og «vi» i betydningen alle som har forvillet seg inn i studier av politisk teori, av filosofi og i bunn og grunn av mange andre fag i tillegg, spesielt fag som har en eksplisitt normativ komponent, altså fag hvor utøverne også prøver å si noe om hvordan verden bør være, ikke bare om hvordan den er. Mange fag som påberoper seg først å fremst å si noe om hvordan verden er, har uansett en normativ nisse på lasset. Det er bare å se på forskjellen mellom Hayek-økonomer og Keynes-økonomer.
Denne uken er første uke i vårsemesteret (som heter Lent – fastetid – på LSE, men Hilary – etter St. Hilary – i Oxford og Epiphany – bokstavelig «åpenbaring», men oppkalt etter det engelske navnet på Helligtrekongersdag – på Durham university, så lett skal det ikke være). Følgelig har ukens hovedaktivitet vært fagshopping, en aktivitet som kan styres etter flere ulike prinsipper. Noen kurs er langhalm av ting jeg har gjort før, andre kurs betyr nye hyllemetre med vanskelig tilgjengelig kontinental filosofi. Noen betyr å tilegne seg helt nye metoder, andre krever empirisk arbeid. Noen har skoleeksamen, andre ikke. Er foreleseren flink? Berømt? Interessert?
Hvis jeg ville, kunne jeg nok gjort det valget til et stort tennerskjærende skjebnevalg. Jeg mangler ikke helt forståelse for den gamle tristessen «fremtiden sto foran henne som en vegg av muligheter». Men det interessante med dette studentåret så langt er at jo mer jeg leser, jo mindre skremmende blir valgene. Det betyr ikke at jeg er i ferd med å bli et allvitende geni, i ferd med å finne svarene, jeg er mye mer et barn i en godtebutikk, eller kanskje snarere en liten bokorm løpsk i et interessant bibliotek, jeg kan smake på alt, men kan ikke gjøre kål på noe, ikke bli ekspert på noe overordnet i løpet av den tiden jeg har.
Men jeg begynner å finne den faglige roen. Selv om faget i så stor grad går rett inn i de kjempestore spørsmålene at jeg føler meg som en gruvearbeider som er satt til å grave en ny gruve med en teskje som redskap og en enorm fjellkjede å grave i, uten noen solide retningslinjer for hvor i steinen mineralårene går, eller i det hele tatt om det finnes noen edle mineraler der inne.
Så hvis jeg bare en gang for alle kunne finne ut hva jeg skal skrive dissertation om, kunne dette begynne å tegne til å bli et ganske ålreit år.
Uke ti: Millwall-Cardiff
Innsendt: januar 5, 2012 Arkivert i: Skoledagbok Leave a comment »Dette var en hektisk uke. Jeg var i Norge en tur, ferdigstilte (altså fant et tema for, begynte på og skrev ferdig) semesterets siste essay, og fikk besøk fra Norge av min bror.
Min bror er interessert i fotball og i Wales, og følgelig Cardiff-supporter. Han hadde dermed ordnet billetter til en kamp mellom Cardiff og Millwall. De billettene han hadde fått tak i var fremragende plasser med ypperlig utsikt over banen.
Men de var midt blant Millwall-supporterne, og ikke så langt foran noen fremragende herremenn som var svært rause med å opplyse omverdenen om når dommer var en wanker eller en av Cardiff-spillerne oppførte seg som en cunt. Tidvis var de endog så engasjerte at de måtte ned og diskutere med vaktpersonalet om nødvendigheten av at publikum også fikk anledning til å besøke banen mens spillet pågikk.
Sånn sett var det kanskje like greit at kampen endte null-null. Jeg vet ikke hvordan akkurat disse medtilskuerne ville taklet det om noen på Millwall-tribunen uttrykte noe annet enn voldelig avsky for en Cardiff-skåring.
Uke ni: Tiggere jeg har møtt
Innsendt: januar 5, 2012 Arkivert i: Skoledagbok, Verdier Leave a comment »Denne uken ga jeg ved et uhell bort Moses Mendelssohn-mynten min. Jeg var på vei hjem etter et seminar om rettferdighet og fordelingspolitikk, passende nok, så en tigger i undergangen ved Blackfriars Bridge, og tenkte at jeg kunne jo gi ham alle myntene jeg hadde i lommeboken. Det var en særlig kald London-dag. Så jeg ga ham alle myntene, store og små, inkludert den lille, flate og avlange Moses Mendelssohn-mynten jeg hadde klemt ut av en 5-eurocent med en pregingsmaskin på det jødiske museet i Berlin.
Den mynten hadde mer betydning for meg enn de andre myntene i lommen, som bare var betalingsmidler, med hva det innebærer, symboler for ressurser jeg har spart meg opp gjennom arbeid og tilegnelse, som kan benyttes til å skaffe meg goder og som jeg i dette tilfellet valgte å gi bort. Men Moses Mendelssohn-mynten, som ikke kan brukes til å kjøpe noe som helst, var noe annet. Den er også et symbol, selvsagt, et kuratorgrep for å sikre besøkende til det jødiske museet en spesiell suvenir de har laget selv, som et minne om filosofen Mendelssohn (jeg var for øvrig skuffet over at brillene hans var til pussing den dagen jeg besøkte museet) og om museet for øvrig. Det mest minneverdige med selve museet er naturlig nok det Holocaust-relaterte, som er fascinerende i sin enorme forferdelighet, men jeg lot meg også interessere av utstillingen av hvordan jøder i Tyskland forholdt seg til feiring av jul. Mens noen feiret som de kristne nabofamiliene mest fordi alle gjorde det, lot andre det gå sterk identitetspolitikk i saken til eller fra. Disse minnene kan i stor grad leses ut av mynten hvis du finner den og finner ut hva den er. Ikke mine personlige preferanser og min personlige opplevelse av museet, selvsagt, men du kan finne ut hvor den stammer fra og skjønne at noen en gang klemte den ut via valsemølla som står plassert mellom Moses Mendelssohn-utstillingen og en annen interaktiv utstilling der du blant annet kan trampe på en stein for å få et bryllups-halleluja.
Mynten var også et minne om MITT besøk, for meg, en suvenir knyttet til hvordan jeg tilbrakte akkurat den dagen, hva jeg gjorde før og etter. Disse minnene lar seg vanskeligere formidle av mynten selv. De er uvegerlig knyttet til min fortelling om mynten. Derfor er de der også når mynten er borte, og blir bevart videre for eksempel gjennom denne teksten. Selv om fortellingen ikke har det samme konkrete visuelle og taktile hjelpemidlet lenger når mynten er borte, formodentlig kastet vekk et sted rundt City of London.
Omtrent sånn så den ut:
Moses Mendelssohn-mynt.
Men den er ikke viktig lenger. Jeg skjønte hva jeg hadde gjort såpass tidlig, oppe på broen, at jeg rakk å ta turen tilbake for å se om det var mulig å få tilbake denne mynten som ikke kunne brukes til noe av mottakeren, men da var han allerede borte. Det så ut som han hadde vært der en stund, jeg antar følgelig at min donasjon faktisk var det som fikk ham over bristepunktet for hva det nå var han samlet penger til.
Det at mynten er borte, plager meg ikke nevneverdig. Jeg kan alltids få tak i en ny en, antar jeg, og myntpressingsdagen er som den var i mitt livs historie, akkurat som mens selve mynten lå ustrategisk plassert blant andre, vanligere mynter i lommeboken.
Men det fikk meg til å tenke på tiggere. Jeg tenker ikke alltid så mye over dem, annen enn standardtanker som «stakkars dem», «for et liv» og selvsagt «lurer på om det hjelper å gi dem penger eller om det egentlig bare gjør vondt verre, har jeg egentlig råd, kan ikke samfunnet gjøre noe som gjør at dette er unødvendig, er jeg egentlig bare i ferd med å rettferdiggjøre at jeg ikke skal gi noe nå, jeg betaler jo skatt, i verdens rikeste land, etc.». Hvem tigger? Hvorfor tigger de?
Og da tenker jeg på andre tiggere som har fått meg til å tenke.
1. «Jeg skal drepe deg»
Jeg er sjelden i håndgemeng. Jeg er heller en person som punkterer en konflikt enn som bidrar til den, og jeg er en stor mann som har taklet aggresjon bra og vært heldig de sjeldne gangene den har vært bordet.
Men en gang ble en mann så sint at han ropte drapstrusler til meg og holdt på å angripe. Heldigvis, antar jeg, var det på et sted fullt av folk. Han ga seg da jeg reiste meg. Muligens fordi jeg var større enn ham, men mest sannsynlig fordi han egentlig ikke mente noe annet med det enn å gi uttrykk for skuffelse over at hans forespørsel om noen hundre kroner for å ta bussen til Evangeliesenteret for avrusning ble møtt med et nei.
Jeg har for øyeblikket ingen dypere moral knyttet til denne hendelsen. Han gikk, jeg satte meg ned igjen, og våre liv gikk videre langs de banene de hadde før det skjedde, tror jeg. Jeg ble noe flinkere til å gi tydeligere signal tidligere til tiggere, jeg tror jeg lot ham snakke for lenge og vikle seg for langt inn i sin egen historie før jeg sa tydelig fra at jeg ikke var interessert. Og det fikk meg altså til å tenke, på graden av sårbarhet et menneske kan være i. Både han, som helt opplagt ikke hadde det bra, og jeg, som kunne fått alvorlige problemer hvis han faktisk hadde hatt en kniv (eller hadde valgt å trekke den fram, hvis han faktisk hadde en, som han antydet), selv om jeg var midt blant så mange folk.
Jeg valgte også å gå mindre med t-skjorten jeg gikk med akkurat da, som ser veldig kristelig ut helt til du begynner å lese hva som faktisk står i det lange tilsynelatende bibelverset.
2. National association for the enrichment of black people
Da jeg var 21 år, reiste jeg til New York for å finne meg selv. Det gjorde jeg ikke, eller jeg gjorde det, mistet meg selv igjen, og har vært tilbake flere ganger senere for å se om jeg fortsatt er der.
Men noe annet jeg fant, var tiggere som benyttet andre strategier enn jeg var vant til hjemmefra. Blant annet var papplakater mye mer utbredt i New York på det tidspunktet enn de var i Oslo, og da de med tiden kom til Norge (med forbehold om at det kan være at jeg la mer merke til dem etter det), fikk det meg til å tenke på globale trender innen tigging. Disse plakatene, som kan være ærlige av typen «sulten, trenger penger» eller til og med «narkoman, trenger penger», direkte/vagt truende av typen «dette er bedre enn innbrudd/ran» eller de vittige av typen «trenger penger til Goldman Sachs-aksjer», var veldig populære der da, og sier kanskje noe om hvordan det er å være tigger. Hovedanliggendet for en person som tigger er formodentlig å få så mye penger som mulig, men et sekundært og også viktig hensyn er arbeidsinnsatsen som kreves. Deri opptatt, antar jeg, den personlige fornedringen. Ulike mennesker har ulik terskel for hvordan de synes det er å ta kontakt med fremmede, å se dem rett inn i øynene og lyve til dem, forsøke å vinne dem over, eller kaste seg i overført betydning nesegrus over i en appell til deres gavmildhet. For en mer reservert tigger kan det være greit å ta i bruk en plakat som et supplement til tiggerkoppen og tiggerholdningen.
Jeg gjorde en relatert vurdering etter … jeg tror det må ha vært etter at jeg var i Praha. Der var det flere tiggere som ikke brukte plakat, men ekstrem tiggerholdning, en total stålsatt kneling med ansiktet mot bakken og hendene strekt fram som en menneskelig tiggerkopp. Jeg har siden sett lignende stillinger i andre land langs østsiden av Middelhavet, og de har kommet til Norge med rom-tiggerne.
Tigging er også kommunikasjon. Noen har sikkert forsket på det, uten at jeg kjenner noen resultater, men det er sikkert noen tiggere som er bedre enn andre, og noen teknikker som fungerer bedre enn andre. Teknikkene er sannsynligvis også kulturavhengige.
«The national association for the enrichment of black people» er i alle tilfelle den mest utadvendte tiggeren jeg har møtt, og utvilsomt en type som virker veldig godt tilpasset sitt publikum, som er amerikanere og andre som har forvillet seg inn i New York. Jeg føler meg rimelig trygg på at jeg ikke tar alvorlig feil når jeg mistenker at både forbundet som skal berike og de svarte folkene som skal berikes besto av ham. Men han hadde et treffende poeng – han planla å investere pengene tilbake i handelsøkonomien, og sørge for at hjulene gikk rundt i et samfunn som trengte det.
TNAAFTEOBP opererte muligens i gråsonen mellom tigger og gateunderholder. Han var en tigger, det var ingen tvil om det, tigging var det han gjorde og det betød at han ba om penger og at jeg skulle gi ham det, men han gikk til verket med så mange vittigheter og så omfattende fortellinger at det ble underholdende. Videre gjorde selviscenesettelsen hans at han ikke godtok forutsetningen om at han var en ussel nedrighet og jeg en stor filantrop, noe som danner et slags narrativt bakteppe til de fleste tiggesituasjonene ellers. Det var heller ikke noe snakk om at han var uheldig og bare trengte penger til bussen, som et par andre tiggere jeg har møtt, eller at han var en angrende synder som trengte hjelp til å komme seg til rehabilitering, som «jeg skal drepe deg» der oppe. Tvert imot – han var en ærlig mann, en mann som trengte penger, men en mann som fortsatt var stolt og som insisterte på at han hadde integritet nok til at jeg kunne stole på at han ville bruke pengene fornuftig. I hvert fall fornuftig ifølge ham, jeg måtte ikke nødvendigvis være enig.
Så han fikk penger. Men jeg har aldri møtt noe lignende, så jeg antar at akkurat denne teknikken enten ikke er særlig lønnsom i utgangspunktet, eller forutsetter naturlige anlegg som ellers gjør deg skikket til annet arbeid som er mer innbringende.
3. «Klipp håret og få deg jobb»
En gang i hårde hine dager hadde jeg langt hår. Og ikke noe særlig til jobb, all den tid jeg var student.
Det var inntil jeg skulle på kino i Oslo. Hvilken film husker jeg ikke – det var på Saga, men jeg husker ikke hva. Nøyaktig med hvem husker jeg heller ikke.
Men én ting husker jeg: Møtet med en utlevd person, herjet, loslitt, langhåret, villøyd, lenket til rullestolen (noe som er uvanlig å se blant folk på gata i Oslo), som søkte opp akkurat meg blant alle folkene til stede denne sommerdagen i Oslo, og ropte til meg at jeg skulle klippe håret og få meg jobb. Ellers ville det gå meg ille.
Jeg vet fortsatt ikke hvor den kom fra. Men jeg gjorde som han sa.
4. India
Jeg er ingen India-kjenner, men jeg er litt interessert og har vært der én gang. Det var et jobbesøk preget av enorm travelhet, men jeg rakk likevel å få et inntrykk av fattigdommen alle snakker om. De store svarte bilene som fraktet landbruksministeren inn i New Delhi ble forsøkt praiet av dansende, utmagrede, omtrent nakne småbarn og deres mødre, rickshaw-føreren som kjørte meg fra hotellet inn til Connaught Place var sjeldent ublu i sin forespørsel om spesiell turistpris («du er rik og jeg er fattig»), og jeg ble nedlesset av forsøk på å toute meg, altså vise meg rundt i byen og særlig til bestemte steder som har koblet til seg den guiden, helt til jeg innså at det var mye greiere å bare si ja til en som virket noenlunde pålitelig.
Så det gjorde jeg, og la ut på vandring med en ung mann som insisterte på at han ikke skulle ha betaling, men bare ville øve seg på engelsk. Han pekte og forklarte hvordan noen teknikker for å få penger av turister virker – blant annet hvordan noen kaster dritt på skoene til en turist, hvorpå en annen kan toute turisten bort til områdets beste skopusser. Jeg fikk også vite mye om forskjellen på hvordan en indisk hindu og en indisk muslim snakker, uten at jeg kan huske noe mer enn at det er hinduer som sier «namaste» for god dag og at det er muslimer som sier «shukriya» som takk, noe som ikke er verdt allverdens når jeg ikke husker motpartene for de enkelte uttrykkene.
Obligatorisk nok ble jeg også ført innom en suvenirbutikk. Men han ville ikke vise meg butikken til mora si, han ville ikke ha penger selv, og han insisterte på å skaffe meg en rickshaw med indisk pris tilbake til hotellet.
Noe jeg antar forteller en god del om den sosiale forskjellen på tout og tigger. Å tigge er en sosial uting, noe som er forbeholdt de usleste, formodentlig. En tout kan tilsynelatende utvise omtrent samme skamløshet når det gjelder å skaffe klienter. Derimot må en tout være velkledd, ha en viss fagkunnskap og være språkkyndig. Følgelig kan han åpenbart ikke tigge på den måten der man helt oppe i dagen bare ber om penger, selv om jeg skulle tro det må være rom for å kreve et visst veiledningsgebyr.
5. Rom-tiggere reagerer på Utøya
La meg først si at jeg har et litt ambivalent forhold til rom-begrepet. Dels fordi «sigøyner» kom inn i mitt begrep uten at det var noen negative konnotasjoner knyttet til det, for meg er det i utgangspunktet så vidt jeg kan tolke fra min egen selvinnsikt ikke et mer særskilt ladet begrep enn for eksempel «svenske», «monegasser» eller «øst-timoreser», dels fordi «rom» betyr så mye annet for en person som både er vokst opp med Star Wars og har lest metafysikk og greier. Men det er veldig lite knyttet til hovedpoenget her, utover at mine vurderinger rundt det kanskje er preget noe av at diskusjonen om rom-folk i Norge i veldig stor grad foregår uten at de selv deltar, uavhengig av i hvilken grad dette skyldes at de ikke vil delta, at de ikke kan delta eller at de ikke får delta.
Uansett har det i hvert fall vært slik at rom-tiggere har preget bybildet i Oslo i større grad de siste årene. De spiller trekkspill på t-banestasjonene og ved andre ferdselsårer, med et varierende ferdighetsnivå som har fått meg til å mistenke at rutene fordeles etter talent og at det sånn sett muligens er mulig å spille seg opp fra startposisjon i et veikryss på Haugenstua, innover mot linje 5 på t-banen og etter hvert nedover Groruddalen og inn mot sentrum i Oslo, for til slutt å ende opp et eller annet sted der det spilles skikkelig god musikk. Et rom-orkester her i London som benytter akustikken under Blackfriars Bridge til å spille på et skikkelig høyt nivå ser ut til å støtte denne teorien. Jeg lurer på om det finnes et sted der de aller beste musikerne samles.
Med rom-tiggerne har det kommet nye tiggeteknikker til Oslo. Noen bruker ekstrem tiggerholdning, andre har krykker, skjelvinger og andre funksjonshemninger, noen rister med koppen og sier «please», andre selger roser.
Det som derimot ikke har kommet i særlig grad, er noe særlig økt kjennskap til hvem de er og hva de driver med. Det er noe skepsis om tiggerbander, innbruddstokt, spising av hunder og rotter og den slags, men ikke så mye kjennskap. Mange av tiggerne bor i bilene sine, de fleste snakker tilsynelatende ikke norsk og heller ikke allverdens til engelsk, basert på min ekstremt begrensete kontakt med dem, for det meste når jeg passerer biler med søppelsekk-gardiner parkert ved Botanisk Hage til og fra jobb.
De skaper heller litt forvirring, i sammenheng med spørsmålet om disse er «vårt ansvar». Jeg tror de fleste som har noe kjennskap til saken vil være enige i om at det muligens er noe verre å være rom-tigger i Romania og Bulgaria enn det er i Norge … men er det derfor greit at de kommer hit for å tigge? Finner det sted en slags form for sosial dumping i tiggermarkedet, der norske tiggere utkonkurreres av østeuropeiske tiggere som er villige til å tigge på enda mer nedverdigende måter for mindre penger enn de norske tiggerne? Hadde det ikke vært bedre å hjelpe dem der de er, og hvis de nå kommer hit, var ikke bedre om de tok jobb på en fiskematfabrikk i Finnmark og ble skattebetalere enn at de gikk direkte til tiggebransjen og i hovedsak beveger penger ut av landet?
Igjen: Jeg vet ikke mye om hva rom-folket i Norge mener om dette. Jeg antar de ser på Norge som et noenlunde ok land å tigge i, i hvert fall så lenge de slipper å forholde seg til norske priser i særlig stor grad, og jeg antar de egentlig ikke er særlig interessert i å snu ryggen til den kulturen og det livet de har nå til fordel for å integreres i Norge (men jeg kan ta feil).
Men en ting som virkelig fikk meg til å stusse litt, var da jeg gikk på jobb mandagen etter Utøya-helga. At hele Norge var oppslukt i det som hadde skjedd, var til å forvente. Men jeg hadde ikke ventet at til og med rom-tiggerne skulle være så opptatt av å se på bildene i et VG de hadde fått tak i at de rett og slett glemte å tigge.
Denne teksten heter «tiggere jeg har møtt». Jeg snakket ikke med de rom-tiggerne. Jeg så på dem, de så ikke på meg, jeg gikk forbi. Men egentlig møtte jeg mer av dem enn av noen av tiggerne over. Det de gjorde, var å miste masken som tiggere. De delte en interesse for, et engasjement i og avsky og skrekk for noe som også interesserte, engasjerte, frastøtte og skremte meg.
Jeg regner meg selv som et tolerant og åpent menneske. Men av en eller annen grunn var det som om noe falt vekk fra øynene mine der og da, og at jeg endelig så dem som mennesker igjen.
Uke åtte: Michael Oakeshott
Innsendt: januar 4, 2012 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok, Verdier Leave a comment »
«Some kind of bohemian anarchist.»
(Jeg fikk aldri ferdigstilt de tre siste ukene før jul. Derfor kommer de nå på nyåret.)
Jeg har et anekdotehode. Derfor er det første jeg tenker på når jeg tenker tilbake på Michael Oakeshott-undervisningen at han skal ha vært arrestert for nakenbading, at han nektet når Thatcher-regjeringen ville bruke ham som rådgiver, og at en av de andre figurene på pensum etter sigende hatet Oakeshott fordi han hadde hatt et forhold til en tredje pensumsfigurs kone.
Alle disse anekdotene kan fremstilles som konsekvente med Oakeshotts filosofi. Nakenbading og kollegakoneroting kan også fremstilles som inkonsekvente – muligens, siden det vel ikke er passende for noen med Oakeshotts bakgrunn å drive på med den slags – mens rådgivernekten ville slite: Oakeshott mente eksplisitt at det var et problem for politikken at politikerne var så ivrige til å skrive ned ting, til å formulere ting i programmer, planer og rettledninger. Han mente politikk, i likhet med for eksempel matlaging og snekring, var en aktivitet der vesentlige deler av kunnskapen man anvendte var av en art som ikke lar seg formidle skriftlig, men som må tilegnes gjennom opplærende samvær og samhandling med folk som allerede vet hvordan det gjøres.
Noe som for så vidt høres ukontroversielt nok ut. Alle som noensinne har forsøkt å sette opp en Ikea-hylle kan sikkert si seg enige i at det er noe kunnskap som ikke sitter helt i fingrene med en gang, selv om du både har lest hva du skal gjøre og sett bilder av prosessen fra utpakking til ferdig produkt. Mer kontroversielt blir det når Oakeshott forklarer hvordan dette gjør ham til en konservativ («even though he ACTUALLY was … uh … some sort of … bohemian anarchist», som min professor konkluderte): Problemet med dagens politikk, som den var da Oakeshott begynte å engasjere seg i saken etter 2. verdenskrig, var ifølge Oakeshott at den var overflommet med nyinnvalgte tølpere som var ukvalifisert for jobben. De kom fra arbeiderklassehjem hvor politikk ikke hadde blitt diskutert, de kjente ikke «the practice» som den hadde tatt form over mange generasjoner med forfinet debatt i dannete hjem, og de trodde at de raske løsningene og den knallharde ideologien deres kunne erstatte fingerspissfølelsen til kvalifiserte politikere. Dessuten ville de skrive ned alt, manifestere alt, omgjøre alt til tekst selv om tekst ikke er nok og ikke kan romme alt politikken-som-praksis skal og må romme.
Fortsatt kan store deler av Oakeshotts lære som formulert over – med forbehold om at en oppsummering av Oakeshott i grunnen er et paradoks i seg selv, det var ille nok at han skrev ned noe – være spiselig. Problemet oppstår når Oakeshott i grunnen mener at den eneste måten å lære politikk på er å få den inn fra barnsben av over flere generasjoner. I noen sammenhenger virker det nesten som han mener at den eneste måten jeg kunne lært meg noe skikkelig om politikk var hvis min bestefar gruvearbeideren ville vært satt bort som barn til en dannet familie som tok ham under sine vinger og innviet ham i politikkens mysterier. Det kan for så vidt være sant, men det er en sannhet jeg uansett ikke ville være i stand til å forstå, og om jeg hadde forstått den, ville jeg hatt svært vanskelig for å godta den. Da er det bedre å ta det som en spissformulering man kan diskutere og kanskje hente noe vettugt fra heller enn å hele svelge hele rått og uten forbehold.
Det er da også slik Oakeshott selv forholder seg til det. For en tenker er ulempen med å formulere seg så absolutt om sitt eget fagfelt i en tidlig alder er at man da enten kan finne noe annet å gjøre, som den unge Wittgenstein, eller må gå inn og konkludere med at man tidligere var helt på jordet og nå må begynne på nytt, som den gamle Wittgenstein. Oakeshott innrømmer så vidt jeg kan se aldri at han har tatt feil, men han justerer sine teorier litt etter hvert som han eldes, og med justeringen kommer formuleringen som gjør at det også finnes Oakeshottianere på venstresiden og som i større grad rettferdiggjør Paul Kellys kategorisering av ham som en bohemanarkist: I On Human Conduct blir han en slags nyeksistensialist, han snakker om livet som et «selvframføringseventyr», «an adventure of self-enactment», om forståelsens usikkerhet og om nasjonene i Europa som historiske tilfeldigheter i en stadig tilblivelsesprosess. Når han legger fra seg tonen til en leserbrevskribent i Daily Mail, blir han i det hele tatt temmelig interessant.
For meg er noe av det som gjør ham interessant at han forsøker å formulere en filosofi på gamlemåten – du begynner med spørsmål som «hva er et menneske» og «hvordan kan vi vite noe» og bygger deg videre oppover til spørsmål om sameksistens og storpolitikk. Det var slik gamle kjemper som Platon, Aristoteles, Augustin, Hobbes og Kant gjorde det, og det er ikke helt ueffent at noen forsøker å gjøre noe lignende også i dag (der «i dag» betyr for 40 år siden), i en situasjon der menneskelig fagkunnskap er fragmentert og spesialisert i en uoverskuelig mengde retninger. Det er kanskje mer håpløst og kan endog framstå som et latterlig prosjekt, siden sjansen for at det umiddelbart vil bli arrestert av motbevisende empirisk viten er så stor, men det er ikke sikkert at det er helt unyttig, heller.
Videre prøver han å gjøre det uten å tro noe. At Gud ikke ligger eksplisitt i bunn som grunngiver eller i fremtiden som historiens mål, er ikke så veldig nytt. Sånn har det vært i hvert fall omtrent siden John Locke. Men i Guds sted kom andre krefter til. Hegels ånd (som riktig nok ofte leses som Gud), Marx’ økonomiske og klassestyrte krefter, Hayeks fremskritt (som riktig nok ikke er en nødvendigvis positiv størrelse, det kan også leses som at verden bare alltid forandrer seg og at det er fåfengt å prøve å stoppe den), til og med John Rawls’ konstruktivistiske tro på at det er mulig å finne frem til rettferdige system der alle mennesker i et samfunn og alle anstendige land i et verdenssamfunn kan sameksistere på tvers av «comprehensive doctrines of the good». Alle disse systemene er i større eller mindre grad systemer som tror det gode liv kan stabiliseres gjennom et passende politisk system, enten det oppnås via en historisk nødvendig revolusjon eller gjennom en langtekkelig politisk-juridisk reguleringsprosess.
Oakeshott, derimot, er det sosialdemokraten Sir Bernard Crick karakteriserte som «en ensom nihilist». Hans historiesyn kan oppsummeres i dette sitatet om landene i Europa fra essayet «On the Character of a Modern European State»: «Each was the outcome of human choices, but none was the product of a design.» Det er tilfeldigheter som rår. Tilfeldigheter og menneskenes tilpasning til disse. Ideer og hendelser skaper bølger og ringvirkninger utover i omgivelsene, men disse effektene kan vanskelig la seg spås. Til det er verden for komplisert.
Slik kan man også ende opp som konservativ. Når det ikke finnes noen grunn til å tro på politikere som sier de eller vi kan bygge en bedre verden, er det mange alternativer som faller bort, enten du tror politikerne lyver eller at de bare er på håpløst ville veier uten å være klar over det selv. Samtidig er Oakeshott som nevnt tidligere ekstremt skeptisk til fenomenet ideologi som sådan (noe han for øvrig har til felles med både Crick og mange andre britiske filosofer etter 2. verdenskrig), og han vegrer seg derfor for å skrive noe som kan oppfattes som en oppskrift for en alternativ løsning, noe som kan ideologiseres mot hans vilje eller til og med kan vise seg å være ideologi uten at han har ment det sånn. En annen og mindre Oakeshott-positiv måte å tolke det på kan være at han holder seg til uklare og abstrakt overordnede problemstillinger for å skjule at han egentlig ikke har noen svar å komme med, eller at svarene han ville ha kommet med ville være av såpass banal karakter at de ville underminert hans ønske om å fremstå som en dyp tenker.
Men det han først og fremst ender opp som, er en person som ønsker at politikerne skal gjøre minst mulig. Noe som igjen skaper spørsmålet om hva som da er meningen med politisk teori, faget han var en sentral størrelse i i etterkrigstidens Storbritannia, ikke minst etter at han fikk et prestisjeverv på LSE og ble hausset opp som en av yndlingstenkerne til Margaret Thatcher. For ikke å snakke om spørsmålet om hva Oakeshott anså var meningen med livet, siden det han stort sett brukte tid på var å bite hånden som foret ham ved å være rimelig skeptisk. Riktig nok ville alternativet for ham være å bruke sin intellektuelle kapasitet til å lage progaganda for et system han ikke trodde på. Det er vel friere og mer redelig, og følgelig kanskje bedre, å være ærlig om at livet er meningsløst enn å lure andre folk til å tro at det har en mening.
Likevel: Kanskje det handlet om livet som eventyr, og kanskje det er derfor han sjekket opp det som lot seg sjekke opp, badet naken om natten og valgte å trekke seg tilbake til en hytte på landet og bo som en slags intellektuell eremitt den siste tiden av livet sitt. Kanskje han aldri levde mer konsekvent med sin egen filosofi enn akkurat da.
Uke sju: A Day In The Life
Innsendt: november 21, 2011 Arkivert i: Skoledagbok 2 Kommentarer »«Jeg vil høre om hva du har opplevd, ikke bare hva du har lest.»
En betimelig innvending. Men jeg må innrømme at jeg finner veldig mye human interest-skriving utrolig kjedelig. Og når det i tillegg blir “jeg-vinklet”, blir det raskt trolig, utrolig, utrolig kjedelig. Når forfatterens interesse i sin egen person gjør at self-insertion kommer i veien for det teksten angivelig skal handle om, når alt forsvinner opp i egen navle, da må jeg gi pass.
Videre har du “Onkel Gunnar”/Loser Living Upstairs-problematikken: Når du skriver om deg selv, skriver du nesten uvegerlig også om andre mennesker. Og når du skriver om andre mennesker, skriver du om din egen fortolkning av disse menneskene, du teller dem som geitekillingen og veier dem som en kjøpmann og dømmmer dem som en opphøyet dommer, siden du tross alt har siste ordet i det meningsuniverset du selv bygger når du skriver (hvis man ser bort fra at det kan være noen drifter eller impulser som styrer deg mer enn du styrer dem, da, men det er sjelden akseptabelt som unnskyldning).
Ikke at jeg har grunn til å tro at det bor en taper direkte over meg. Jeg ser eller hører aldri noe til vedkommende. Det hender at lukten av sigarettrøyk siver inn gjennom vinduet, men jeg er ikke helt sikker på hvor den kommer fra. Sannsynligvis ikke fra etasjen over. Men jeg er jo bevisst på at i disse Google Translate-tider så er det begrenset hvor nådeløs jeg kan være i min karakteristikk av mine medmennesker. Og når man må vise nåde, er det da noen hensikt å skrive om dem? Alle som har lest musikkanmeldelser, for eksempel, vet at en slakt nesten alltid er mye mer lesverdig enn en terningkast fire-anmeldelse. De er enklere å skrive, også.
Når det er sagt, dette opplevde jeg sist fredag:
Omtrent klokka fire om morgenen/natta ble jeg revet ut av det som omsider så ut som bærekraftig søvn av at noen var “so fucking drunk” utenfor døra der jeg bor. “Myndighetene” i studentblokken der jeg leier en liten hybelleilighet har drevet en interessant klappjakt på høylydt festing i fellesarealene i høst, og stengt ned fellesareal etter fellesareal for all aktivitet etter ti på kvelden og før ni om morgenen, med den konsekvens at festene selvfølgelig har oppstått andre steder. Natt til fredag 18. november var turen kommet til tv-stua i tredje etasje, som ligger ned i gangen for der jeg bor.
TV-stua er fremragende lydisolert. Men min dør er ikke det – det som sies i gangen på vei til eller fra tv-stua, er med andre ord noe jeg ikke kan unngå å høre.
Jeg har som policy å være tålmodig med engangs utskeielser – alle fortjener en utblåsning av og til, og opp til et visst tidspunkt gidder jeg ikke å være den jævla naboen hvis det ikke er noe som vil gjenta seg. Derfor nøyde jeg med å be en stille bønn om at ingen ville spy i gangen, i hvert fall.
Morgenen etter ringte klokka 0720. En kort evaluering av situasjonen tilsa at jeg burde stille den på ny ringing 0750, som er siste mulige tidspunkt for å nå å dusje, hive i seg noe å spise og halse til skolen for å rekke å kjøpe kaffe før seminaret i Liberal tenkning i det 20. århundre, som begynner klokka ni.
Neste gang jeg så på klokka var den 0819 og det viste seg at jeg hadde stilt den på 0705 isteden. Igjen er det uvisst om det var mørke, navnløse krefter som dro meg i en mindre rettskaffen retning, eller om det ren og skjær tilfeldighet som var årsaken. Uansett var det sannsynlig at jeg kom til å være for sen. Likevel valgte jeg å ta en dusj. Man må tross alt opprettholde en viss standard, og forsinkelsen var allerede et faktum.
Likevel har jeg sjelden kommet meg raskere fra Southwark (Sør-London) til Aldwych (i sentrum) enn den dagen. Med bestemt gestikulering klarte jeg å praie en buss på vei fra bussplassen, jeg fikk min obligatoriske espresso fra kaffevognen utenfor LSE-tårnene, og i heisen møtte jeg en av mine medstudenter, en Philosophy and Public Policy-student som alltid er litt for sen, og når vi toget inn i seminarrommet, virket alt så godt som i sin skjønneste orden. Professoren, en egalitær-liberaler som ligner vagt på Jay Leno og har en forkjærlighet for skjorter med store krager og ganske ambisiøse fargeskjemaer, noterte noe jeg håper var mitt navn på oppmøtearket sitt, og seminaret var i gang.
Temaet var Friedrich Hayek, den østerrikske økonomen som var en av favorittfilosofene til Margaret Thatcher. Men innholdet i seminaret er mindre interessant i denne sammenhengen enn formen. I en bok jeg leste her om dagen ble en ung kvinne beskrevet som at “det var tydelig at hun hadde gått på et dyrt universitet, for hun hadde lært å si hva hun mente (to speak her mind) i seminarsammenheng”. I tillegg til pensummengden er seminaraktiviteten det som skiller seg mest fra hvordan ting pleide å være hjemme i Norge. Folk snakker utrolig mye her, så mye at professorene ofte blir redusert til møteledere, men det gjør ikke nødvendigvis utbyttet av seminaret noe mindre enn det ville ha vært med mer prat fra oven. Tvert imot. Noe pisspreik blir det selvfølgelig, og selv jeg som sjelden er det mest overveldende egghodet i rommet kan se at det hadde gått an å stramme opp en gjennomsnittlig seminargruppe litt mer, men det meste som sies bidrar til å utvide forståelsen av temaet som blir diskutert. Jeg er oppriktig imponert over hvor reflekterte folk er. Ikke at det ikke finnes reflekterte folk i Norge, også, men det er kanskje karakteristisk for fagmiljøet her at det er en opphopning av nerder fra hele verden.
Etter seminaret var heisen ute av stand, og jeg måtte ta trappen ut av Tårn To, mens jeg fortsatte å snakke (til noen, ikke til meg selv). Hadde det ikke vært for en kar som holdt på å male veggen og hjelpsomt påpekte at jeg var håpløst på avveie, hadde jeg sannsynligvis tatt med meg tilhøreren inn i et mørkt kjellerrom langt under bakkenivå. Da lo folk. Heldigvis trenger ikke det å være distré å være et problem i et akademisk miljø.
Påfølgende: Mer kaffe (kaffedamen foran tårnene vet nøyaktig hva jeg vil ha, velsigne henne), mer snakk, og et par timer med desperate forsøk på å klemme inn det gjenværende pensum på Global Rettferdighet-kurset før klokka to. Og frokost. Jeg måtte få meg frokost, og rakk å kjøpe det før jeg løp avgårde til riktig bygning, men feil etasje, og til slutt fant frem.
Global Rettferdighet undervises av en tysk kantianer som alle jentene på kurset er forelsket i, så vidt jeg forstår. Noe jeg for så vidt kan skjønne, hun virker både gløgg og imponerende. Selv om alt alltid koker ned til Kant, men det er visst noe man bare må godta når man har med tyskere å gjøre. Og nordmenn, hvis jeg ikke husker feil fra mine barnetrinn på filosofisk institutt for lenge, lenge siden.
Temaet for dette seminaret var Charles Beitz og hans menneskerettighetsteorier, som jeg ikke skal skrive noe vesentlig om utover at jeg finner dem interessante fordi han så vidt jeg kan skjønne forsøker å hoppe bukk over et av de helt grunnleggende problemene i politisk filosofi ved å basere sin teori på et eksisterende inngått konsensus heller enn på ren abstrahert teori. Sammensetningen av seminaret er annerledes, seminarlederen har en annen stil, men det er ikke mindre interessant. Det er litt synd at nøyaktig to av studentene, fra Japan og India, aldri tar ordet i plenum, men jeg vet ikke om det sier noe om språkusikkerhet, om kulturforskjeller, eller bare om de to individenes personlighet (det er i hvert fall ikke at de ikke kan noe, såpass har jeg fått bekreftet via egne undersøkelser). Liberalismekurset unnslipper den fallgruven ved å tvinge alle studenter som deltar til å si NOE ved begynnelsen av hvert seminar, og dermed bryte den isen, men det er selvsagt ikke alle som er like livlige i den påfølgende diskusjonen der heller.
Etter seminaret, klokka fire, var det kollokvium. Jeg har alliert meg med to medstudenter, en danske og en italiener, som tar nøyaktig samme kurs som meg. Poenget her er å trekke opp noen store linjer i sammenhengene i pensumlitteraturen, en slags debrief etter diskusjonene som er utrolig nyttig. Men er det noe å skrive hjem om? Tja. Det er igjen den samme innsikten av å skape ny kunnskap gjennom å diskutere, hvor utrolig kraftig anvendt diskusjon kan være som verktøy, som jeg egentlig hadde glemt etter å ha deltatt i for mange diskusjoner der poenget er å vinne den, å posisjonere seg strategisk eller bare å nyte lyden av egen stemme i noen minutter for så å vente til neste gang du får ordet tilbake og kan nyte lyden litt til. Jeg er oppriktig overveldet over hvor lite det er tilfelle her, og, når jeg tenker meg om, hvor lite det var tilfelle på Blindern i gamle dager – altså før jeg snublet inn i studentpolitikken og tilla meg noen diskusjonsvaner som ikke er bare av det gode. Disse diskusjonene er rendyrket kollektiv brainstorming, gjensidig utveksling av innsikt og erfaringer, utprøving av argumenter og noe jeg oppriktig lærer overraskende mye av. Det forbauser meg egentlig at det er mulig, og jeg håper at det er noe det er mulig for meg å ta med videre i min gjøren og laden i livet etter LSE.
Etter det var det på tide med en øl. George IV, en av LSE-pubene, har for tiden en ølsort på fat som heter a Proper Job. Symbolikken er tydelig.
Fredagspils på LSE er omtrent som studentpils hvor som helst ellers. Litt andre demografier, kanskje marginalt mer fagnerding, men alt i alt omtrent det samme. Det ble en diskusjon om potetgullsmak. Italieneren måtte nok en gang forklare forskjellen på focaccia og pizza bianca. Jeg fikk endelig forklart en engelskmann hvor mye jeg hater at de skal smøre mynte på alt mulig. Dansken kan et ølbrikketriks han kunne imponere spanjolen med. Det viser seg at en av amerikanerne har komediebakgrunn.
Etter noen timer dro jeg hjem til Sør-London. Stoppet opp i gangen utenfor min dør. Trakk pusten. Tenkte over dagen. Så frem til endelig å få sove i fred og ro.
Hadde jeg vært fucking drunk, ville fortellingen hatt en fin sirkelstruktur.
Men den gang ei.
Uke seks: Elfenbenstårnet
Innsendt: november 16, 2011 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok 2 Kommentarer »Atter på etterskudd.
Men uansett: Jeg har brukt den siste uken til å skrive to såkalte formative essays, innleveringer som ikke teller ved avgjørelse av sluttkarakter, men som skal fungere som skrivetrening og gi studenten mulighet til å få saklig feedback fra “the course convenor”, akademikeren som leder kurset. Feedbacken har jeg foreløpig ikke fått, utover et løfte fra den ene om at hun skal gjøre sitt beste for å gjøre sitt verste. Men jeg har i hvert fall fått smake på det forsømte etterår, lange dager tilbrakt med å stange hodet mot vanskelig tekst for å svare på enorme spørsmål som “finnes det naturgitte rettigheter?” i løpet av 2000 ord.
Siden jeg er rusten, valgte jeg å gi ris til egen bak og velge spørsmål jeg syntes hørtes vanskelige ut. Det brakte meg i forrige uke ut i den hengemyren som kalles Oxford-inspirert analytisk filosofi, hvor jeg ravet rundt i noen dager i selskap med en avdød lenestolssosialist av den gamle skolen som hadde en teori om at ingen normative prinsipper P kan være grunnet i fakta F uten at dette begrunnelsesforholdet samtidig er grunnet i et annet normativt prinsipp P1 som selv ikke er avhengig av F for å være sant/gyldig. Jeg skal ikke skrive det essayet en gang til nå. La det holde å si at jeg gruer meg til tilbakemeldingen kommer, og, for ordens skyld, at jeg ikke vil kommentere den offentlig uansett hvor bra eller dårlig den blir.
Denne uken var turen kommet til et på mange måter mer tilgjengelig spørsmål om retts- og moralteori: Finnes det naturgitte rettigheter? Det mest bekymringsverdige med den prosessen var at jeg i løpet av bakgrunnslesingen endelig forsto hvorfor jeg har et hemmelig inntrykk av at dette kursets course convenor himler med øynene hver gang jeg tar ordet: Min argumentasjon i flere vesentlige spørsmål har foruroligende mye til felles med teoriene til en person han har brukt en del tid og energi på å nedsable. Bare at den er dårligere og mindre gjennomtenkt, selvsagt. Det er ulempen med å ha snublet inn i et forholdsvis nytt fagområde, (velargumentert og solid underbygd) originalitet er et kriterium for karaktersetting, men alt jeg tenker, har noen tenkt før.
Men nå er jeg først og fremst ferdig, og kan nyte tre dager med fredelig frenetisk pensumlesing og seminarvirksomhet før det er på tide å begynne på neste essay.
Uke fem: Pausefisk
Innsendt: november 6, 2011 Arkivert i: Skoledagbok Leave a comment »Plutselig ramlet det på med essayfrister og da har jeg begrenset tid til å skrive her. Jeg har, på en eller annen måte, alltid begrenset tid til å skrive her. All tid er begrenset, selvfølgelig, og det er ikke at det å skrive her er den minst fornuftige tingen jeg kan gjøre med tiden min (langt ifra), men nå er det mange ting å skrive på en gang, og det gjør at jeg har ramlet inn i en serie med uendelig regress og et forsøk på å forstå både hva noe er og hvorfor det er viktig. Bare fordi jeg tenkte at det i sammenhengen var smartest å velge å besvare et essayspørsmål om noe jeg ikke umiddelbart forsto, heller enn å gå løs på ting som var mer håndgripelige.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om 5. november, bonfire night, Guy Fawkes, Occupy-bevegelsens okkupering av plassen foran St. Paul’s Cathedral, filmen/tegneserien V for Vendetta og dens behandling av terrorisme, og fyrverkeri, som alle henger sammen og som hadde vært meget on topic denne helgen. Men jeg har ikke tid til å gi det en fornuftig behandling akkurat nå.
Så nei. Men jeg må jo skrive noe hver uke, så derfor litt om hvorfor jeg ikke skriver mer, hva jeg ville skrevet i en mer skrivedyktig verden, en video med fisk, og en sang fra Thinking Fellers Union 282. Min favorittfrase: “What does he file at the hall of records? A proclamation of tortoise intent.”
Uke fire: Erleuchtung/Aufklärung
Innsendt: oktober 30, 2011 Arkivert i: Filosofi, Skoledagbok 1 Comment »
Språkforvirring: Hvor lett er det å tabbe seg ut når du prøver å si noe fornuftig? Tydeligvis veldig lett – selv folk som lever av å utforske konseptuell presisjon går på trynet forbausende regelmessig, og selv når du trodde du hadde hogd noe klart og tydelig i stein, kommer det noen og skal etterprøve hva du egentlig har sagt.
Mitt inntrykk av pensum så langt: De engelskspråklige politikkekspertene er nærmest faget. Det er flest av dem på leselistene, og det er de som “gjør” og forklarer ting. Naturlig nok – støttelitteratur og videre analyser av evige problemstillinger og eldre tekster er av nyere dato, og engelsk har blitt viktigere og viktigere etter hvert som årene har gått. Men likevel: Fagets rockestjerner, iallefall ifølge progrock-gjengen som leder avdelingen her, virket i hovedsak på tysk. Du har noen engelskspråklige kjemper – Hume, Hobbes, Rawls, Locke, kanskje Mill, for eksempel – men det er de tyskspråklige filosofene (og de blir på en måte klemt inn i filosofibegrepet uansett om “mange ville kalle dem” for eksempel økonomer, sosiologer (gjerne såkalte lenestolssosiologer, altså de som sitter et sted og tenker store tanker heller enn å gå ut i verden og observere små ting) eller historikere) finner på ting og i stor grad driver dem fremover. Til og med John Rawls, moralfilosofiens nåværende supermann, bruker flerfoldige spaltemetre på å forklare at han først og fremst er inspirert av tyskeren Kant, og for all del ikke av engelskmannen Hobbes, selv om teorien til Rawls, som baserer seg på en tanke om at godt samfunn skal kunne bygge på en tenkt samfunnskontrakt en kan se for seg at ville blitt inngått av fornuftige folk for å opprette et godt samfunn (det høres sirkulært ut, men det er ikke helt det – eller kanskje det er det) kan ligne en god del på Hobbes’ opprinnelige samfunnskontrakt, tenkt inngått av livredde folk som frykter at hvis en ikke har politi i gatene som har rett til å bruke makt for å holde orden, så blir det kaos – og derfor gir de fra seg masse frihet for å sikre trygghet.
Til Rawls’ forsvar er Hobbes’ teori, fra 1666, basert på en grunnforutsetning om at det er rimelig å forvente at mennesker kommer til å gjøre helt jævlige ting hvis ingen stopper dem. Kants teori fra omlag 100 år senere er i større grad basert på en tanke om menneskelig godhet, og har videre den fordelen at den sier noen ganske banebrytende ting om hvordan menneskelig fornuft fungerer – som kjent fra ex.phil. Det er ikke urimelig at Rawls synes det er kulere at teorien hans er basert på verdens smarteste mann og hans epokegjørende teorier om hvordan måten vi tenker på gjør noe grunnleggende med hva vi kan tenke, enn på tankene til en paranoid mann som bruker en svært stor del av sitt filosofiske storverk “Leviathan” på å slenge dritt om Paven. Ikke nødvendigvis ubegrunnet dritt, men ganske kontekstavhengig og følgelig litt av en kalddusj i en bok som ellers prøver å si altomfattende ting om hvordan mennesket fungerer (nå kan det til Hobbes’ forsvar sies at definisjonen av “menneske” også har utvidet og utviklet seg noe siden 1666 – så mens den har blitt videre, har Pavens posisjon blitt stadig smalere. Hobbes skrev på et tidspunkt da motsetningene mellom protestanter og katolikker ble satt i sammenheng med temmelig brutale kriger – uten sammenligning for øvrig kan en allerede den dag i dag se at filosofer som er tilsvarende bekymret for kommunisme/marxisme/stalinisme etter andre verdenskrig kan virke litt daterte).
I gjennomgangen av hvilke språklige tradisjoner som vinner pensum er det videre greit å merke seg grekerne – de nevnes i bisetninger innimellom, og uansett hvor ellevill eller banebrytende teorien din her, kan du vedde på at en greker hadde den for ca. 2500 år siden – og franskmennene (og en -kvinne): De er også med, men generelt bare i rollen som busemenn med rare og vanskelige teorier det er vanskelig å forholde seg til, eller som opplysningstenkere som var kule nok, men så kom Kant og satte skapet på plass og da er det egentlig ikke så mye vits i å forholde seg til franskmennene, bortsett fra kanskje Rousseau, men han var uansett en merkelig skrue. Utover dette finnes det ikke allverdens. Det finnes en eller kanskje to eller kanskje litt flere italienere, det finnes så godt som ingen russere, og resten av verden kan man i praksis bare glemme.
Vel. Det var altså pensum. Men ukas innsikt, som for så vidt ikke er ny, men som ble reaktualisert, kom i forbindelse med en pensumtekst som opprinnelig er skrevet på tysk, men som er oversatt til engelsk. La meg bare si at det er mange tyskere på denne skolen. Og en av dem kom med et hjertesukk jeg har en viss forståelse for: Oversettelsen av et sentralt begrep så ut til å ha misforstått hva det begrepet egentlig betyr på tysk. Jeg mistenker, uten å ha lest teksten (det var noe av Max Horkheimer – det er ikke så vesentlig i denne sammenhengen) at det var en variant av “selbstbewusst” som ble oversatt med “self-conscious”. Problemet her er at mens begge ordene kan bety “selvbevisst” i betydningen “klar over og i stand til å reflektere over egen eksistens”, betyr “selbstbewusst” også “sikker på seg selv” (formodentlig at du kjenner deg selv, er trygg på dine grenser og muligheter, etc.), mens “self-conscious” faktisk betyr “usikker på seg selv” (formodentlig den følelsen du har når du er usikker på om du sitter, står og går riktig, ser du teit ut på håret, snakker du bare tull, etc – når du tenker så mye på hva du driver med at det skaper en slags mental feedback som forstyrrer hva du egentlig driver med mer og mer).
Det er ingen kjempeutfordring å utlede noen ganske bombastiske teorier om tysk og britisk selvbilde her. Jeg skal la den ligge, Men det underliggende poenget – hva som ikke bare kan gå tapt i oversettelse når du ikke kan et språk som det springer organisk ut av deg i stedet for å være noe du kler på deg, men også hva som på en måte alltid må gå tapt, fordi det gjør noe helt annet å ha en ironi innebygget i et ord enn når ironien må tvinges på begrepet i form av et kvalifiserende tillegg – er interessant. Som i ordene i tittelen. Både Erleuchtung og Aufklärung kan bety “opplysning” i betydningen noe som kan komme over deg som en aha-opplevelse, men det første begrepet brukes tradisjonelt om religiøse, mystiske opplevelser, mens det andre brukes om Opplysningstiden, om følelsen av en voksende menneskelig, rasjonell innsikt i verden, at nå kan verden forstås og dermed er den mindre farlig enn den var, noe som ofte fører en til å bli mer kritisk til religiøse verdensbilder. Men både Erleuchtung og Aufklärung oversettes ofte med “Enlightenment” på engelsk. En kan skille med “Spiritual Enlightenment” og “Rational Enlightenment”, men det at kjernen er samme ord, gir hele komplekset enn annen klang (det går for så vidt an å vri seg unna ved å bruke ordet “Illumination” for Erleuchtung).
Unødvendig lang omvei til konklusjonen “ja, språk er vanskelig, dere, pass på hva du sier så du ikke sier noe brura sa også”?
Kanskje. Men det er et viktig poeng, og viktigere blir det når en snakker om noe som er viktig i utgangspunktet. Du kan aldri vite fullstendig hvilke assosiasjoner ord du bruker vil vekke hos tilhørere/lesere, men du kan vite noe om hvilket register av betydninger som er vanlig, gjengs og etablert i ordbøker og fagtradisjoner, og jo mer du vet, jo bedre kan du kommunisere. Ikke bare mer effektivt få fram hva du mener, men også anspore til nye tanker hos motparten, og få i gang den gode samtalen vi alle vel fortsatt har et positivt forhold til.
Dette poenget blir ekstra synlig for meg nå, når jeg er i en situasjon hvor jeg ikke bare fullstendig mangler trøndere i nærmiljøet mitt, jeg mangler også langt på vei folk som snakker norsk. Og tar meg selv i å snakke engelsk med dansker, svensker og … vel, og bergensere. Herregud. Hovedårsaken er selvfølgelig at det er allminnelig høflighet å la være å skli over i et ekskluderende språk når man er i dannet, blandet selskap. Men har du først begynt, er det vanskelig å dempe den refleksen.
Språklighetsproblemene blir enda større av at engelsk tar rollen som lingua franca: I min seminargruppe i kurset om global rettferdighet er det ingen engelskmenn (det er imidlertid et par amerikanere og en inder). Alle angriper engelsken fra hvert sitt mer eller mindre stotrende standpunkt. Vidløftige problemstillinger er kompliserte nok – jeg føler av og til at jeg snakker lenge uten at noen forstår hva jeg sier selv når alle deler samme språk – men de blir enda vanskeligere å diskutere når du ikke egentlig vet om alle forstår ordene du bruker. Eller, for å være litt ydmyk, om jeg bruker riktige ord.
Uke tre: Ex post facto
Innsendt: oktober 25, 2011 Arkivert i: Amerikansk politikk, Filosofi, Skoledagbok Leave a comment »He deliberately evaded acquiring useful knowledge and obstinately pursued humane studies for their own sake, determined to remain a servant of the Muses.
- Isaiah Berlin, “The Magus of The North”
I det siste har jeg brukt altfor mye tid på å lese om “Der Magus in Norden”, Johann Georg Hamann, som var en sentral figur i antirasjonalismen og motreaksjonen til opplysningstiden og etter alle solemerker en vanskelig fyr å ha med å gjøre. Han ble gjenfødt protestant etter et homosexsjokk i London i 1756, han skrev så innfløkt at hans sambygding Immanuel Kant, som selv ikke er kjent for å være den lettest flytende av forfattere, forgjeves prøvde å få ham til å uttrykke seg “i menneskespråk”, og drev nå på med sitt, som i hovedsak var å skrive vulgære små kampskrifter mot ulike liberale teologer i Prøyssen-området.
Selv Isaiah Berlin, en idéhistoriker som mente Hamann hadde en innflytelse langt utover Königsbergs grenser, både direkte via sitt forhold til blant andre Goethe (som jeg selvsagt hadde hørt om før) og Herder (som var langt nyere for meg – jeg skal ikke garantere at jeg ikke har snublet over navnet hans et eller annet sted i løpet av livet, men det ringte ingen bjeller da han plutselig dukket opp og var en veldig viktig tysk filosof nå), og som en slags forløper til alskens reaksjonære krefter som hevet hodet både i Tyskland, i Frankrike og andre steder lenge etter hans død.
Jeg tror det kan være vanskelig å fatte helt intuitivt, men dette gjør meg glad. Å kunne lære slike ting først og fremst for å bli klokere, er en spontan glede i livet det er vanskelig å beskrive.
Samtidig er det ikke vanskelig å argumentere for at også dette vil kunne brukes til noe. Det er kanskje ikke all kunnskap som har ubegrenset med bruksområder – skåringsstatistikker for egyptisk fjerdedivisjonsfotball eller ulike analyseverktøy for å kartlegge kjønnsrollemønstere i Hammer Horror-filmer er ikke nødvendigvis universaliserbar viten, og det samme kan vel i teorien gjelde for anekdoter fra livet til en østtysk mørkemann fra 1700-tallet. Men å lære å vite noe er selvsagt alltid viktig, og i dette tilfellet vil jeg si at å kjenne det irrasjonelle og hvordan det virker på mennesket, hvilke drifter som kan tenkes å drive folk vekk fra fornuftsbasert politikk og over i noe mer inderlig og absurd, kan være ekstremt viktig.
Når det er sagt, her er den minst rasjonelle politiske reklamen jeg har sett på en stund:
(Tror det kommer en post til i løpet av denne uka, siden det forlengst er snakk om uke 4.)
